For å lykkes i krigføring må du være en ekspert på arbeid i grupper og taktisk klokskap. Spillserien Brothers in Arms bygger på disse prinspippene, og nå får PSP-eiere muligheten til å tenke så det knaker mens kulene hagler rundt ørene på de allierte helter. Vi blir aldri lei dramatiseringen av andre verdenskrig, ei heller på spillfronten. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på hvor variert konflikten var, og hvilke enorme offer den krevde. Nå er det du som skal blø for frihet, på bussen, på toget, på jobb eller hjemme i sofaen.
Dagen over alle dager
D-dagen er her, tiden for den allierte landgangen i Europa har kommet. Du og dine medsoldater er medlemmer av den luftbårne angrepsstyrken, og hopper ut i fallskjerm over et mørklagt Frankrike. Døden venter rundt hvert hushjørne, bak hvert tre og i hver eneste grøft. Likevel leder du an i kampen om å overleve mot desperate tyske okkupanter – det er på tide å få slutt på historiens blodigste konflikt. I Brothers in Arms: D-Day kjemper du deg gjennom familiære brett i skoene til Matt Baker og Joe Hartsock, begge ble uten tvil født med fallskjerm på ryggen og en rifle i hånda.
La det være helt klart, om du har spilt Road to Hill 30 og Earned in Blood er det lite nytt å hente i PSP-versjonen. D-Day er en miks av gamle slagere, de ulike brettene er velkjente fra tidligere utgivelser i serien. For veteraner blir det dermed mye repetering. Fordelen er at du har rutine, du vet hvordan man skal gå frem. Ulempen er at repetisjon er kjedelig og at et spill ikke blir like spennende når du sitter på en mental fasit. D-Day handler nemlig ikke bare om å skyte, du må være løsningsorientert i rollene som Baker og Hartsock.
I et taktisk skytespill som dette er det to ting det fokuseres på: dekkild og bruk av fiendens flanker. Istedenfor å storme frem mot fienden legger brettene helt åpenbart opp til at du skal tenke annerledes. Hvis du for eksempel får øye på et par tyskere et stykke foran deg, må du ta en rekke grep for å få til et vellykket angrep. Først bør en av dine medsoldater gi dekkild. Fienden har hele tiden ikoner over hodet som viser hvor preget de er av denne ilden, og du kan dermed vite når de ikke drister seg frem fra skjulestedet sitt. Dermed er det bare å komme seg ut på flanken, og tilintetgjøre slemmingene fra siden – enkelt og greit. Det er en frisk vri på et krigspill, men litt ut i opplevelsen føles det litt slitt og forutsigbart. Spillet fremstår også som svært lineært når det hele tiden legger føringer på hva du bør gjøre.
Som jeg har vært inne på kan du til en hver tid gi ordrer til de andre soldatene i troppen din. Her er et taktisk oversiktkart over slagmarken til stor hjelp, og denne løsningen fungerer fint når du skal planlegge angrep. Dine avgjørelser avhenger selvsagt av den situasjonen du er i, og kan få fatale konsekvenser om du er skjødesløs. Du kan blant annet be soldatene ta dekning, følge deg, gi dekkild, gi dem spesifikke steder å gå, eller fortelle at de skal utføre et stormangrep. Dermed er mulighetene varierte, men disse ødelegges litt av svak kunstig intelligens.
De fleste soldatene i D-Day skulket nemlig det meste av krigsskolen og gikk sikkert på jazzklubber og tivoli isteden. De allierte har problemer med å finne frem, fryser seg fast, går konstant i veien for deg og enser ofte ikke fienden før det er for sent. Da er det en liten trøst at når fienden først oppdages, slaktes de ned i hopetall – skytetreningen var tydeligvis en av de få kursene som ble prioritert av skulkesyke amerikanere. Fienden er ikke mye bedre, og det er først og fremst synet og reaksjonen som svikter. Selv om du står like ved en tysker, kan det ta en evighet før han i det hele tatt vurderer hva han skal gjøre med denne mystiske figuren som plutselig dukket opp. Plusspoeng deles ut for at begge siders soldater er gode til å finne skjulesteder, men IQ-en er jevnt over svak hos disse hardbarka krigerne.
Stor svakhet
Spillets største svakhet er kontrollene, mye takket være mangelen på en ekstra styrespake på PSP-en. Kombinasjonen mellom å gi ordrer, skyting, og egen bevegelse viser seg å være en for stor oppgave for Sonys hånholdte, og ender bare i rot. Av de to kontrolloppsettene er det beste der du kan styre sidekamera med firkant og runding, men bevegelsene er like fullt trege og det blir et sant kaos når du skal be en medsoldat om noe samtidig. Knappemylderet blir rett og slett for stort når du skal ta viktige avgjørelser i pressede situasjoner. Her kunne D-Day lært mye av Syphon Filter: Dark Mirror på samme konsoll. Det er en tittel som gir skytespillkontrollene et enkelt og effektivt ansikt på PSP.
Smått kan være godt, men i D-Day er det bare irriterende. Spillet gir oss et brukbart detaljnivå på de ulike brettene, men det virker som om utviklerne ikke har tenkt på at dette skal nytes på en ganske liten skjerm. I kampsekvenser er det veldig ofte at alt flyter sammen til en grøt av grått, brunt og grønt. Dermed blir du halsende etter de små røde ikonene over fienden, noe som ikke kan sies å være en visuelt slående opplevelse. Dessuten er spillet plaget med hakking når det skjer mye samtidig, og i krig skjer det jo gjerne litt av hvert ganske ofte.
Det er også irriterende at du plutselig ikke kan skyte i geværets zoomfunksjon om en alliert soldat så vidt kommer inn i billedkanten, da må du reposisjonere deg midt i kamper – og det er ikke alltid like lett med de tunge kontrollene. Videre finnes det mange usynlige vegger mellom gjerder og andre objekter, i disse luftlommene slipper ikke kulene dine gjennom. Det hadde kanskje vært en idé med objekter som kunne ødelegges av skudd og eksplosjoner, da hadde disse veggene blitt en saga blott.
Lyden er heller ikke noe å rope hurra for. Våpenlyden er veik og eksplosjoner høres ut som konservative fiser. Stemmegivningen er helt grei, men det er ofte dialoger kolliderer med hverandre – du får ikke med deg en ting som blir sagt. Musikken er av den klassiske krigstypen, men blir brukt litt for sjeldent. Til sist er miljølyden er akseptabel, med vind, fugler og lyden av lett regn som klare høydepunkt.
Konklusjon
Brothers in Arms: D-Day er et skytespill uten de store høydepunktene, og det er ikke mye nytt med denne tittelen. Tvert i mot, det er en nedskalert utgave av Road to Hill 30 og Earned in Blood. Her er det i tillegg problemer med knotete kontroller, samtidig som den kunstige intelligensen er laber og brettdesignet forutsigbart. Taktisk krigføring er selvsagt interessant og morsomt, men på PSP faller mye av denne moroa på en rekke svakheter og ugjennomtenkte løsninger – opplevelsen blir dessuten for utydelig og grøtete på en liten skjerm. Hvis du simpelthen elsker skyting, vil jeg heller anbefale Syphon Filter: Dark Mirror – her får du langt mer action for pengene.
