Anmeldelse

Brave: The Search for Spirit Dancer

Brave, en indianerkrabat i sine ungdomsår, blir brått sendt ut på sitt livs største eventyr. Høstens første actioneventyr halter, men er ikke helt uten sjarm.

Side 1
Side 2

Historien starter med at du kastes rett ut i heseblesende og hektisk handling med en bjørn i hælene på deg og ei lita indianerjente. En underholdene start som drar deg inn i et eventyr du ikke helt vet hvor skal ende. Det kan være litt vanskelig å få gjort seg kjent med kontroller og hva spillet forventer av deg under slike forhold, men sekvensen er passe lang og kontrollene er standard nok til at du klarer deg greit. Deretter er det ut på tur i en klisjéfylt verden der både persongalleriet og historien er skildret på forventet måte. Du er en gutt med god kontakt med naturen, og starter med inntrykket av at verden er enkel og ukomplisert, og at alt er som det skal være.

Obsternasig opplæring
Etter hvert utvides imidlertid begrepsapparatet ditt seg betraktelig, og du får nye evner, nye erfaringer og lærer nye triks. Evnene inkluderer å kunne oppdage og følge dyrespor, komme i kontakt med naturen og kunne tyde hulemalerier som gir deg nye evner og en videreføring av historien. Dette gir en veldig myk innføring i spillet, og fungerer samtidig som en opplæring til hvilke konsepter du må mestre for å komme deg gjennom historien uten å bli delt opp i småbiter og spist av en skummel bjørn. Det går imidlertid sakte, og kan være en smule frustrerende ettersom belønningene egentlig ikke har så mye verdi. Det tar tid å komme i gang, og det er ikke mulig å hoppe rett ut i spillet uten å gå gjennom en del småslitsomme greier først.

I det Brave er sendt ut på eventyr og kan ta naturen i nærmere inspeksjon begynner spillbarhetsproblemene å melde seg. Verdensbildet er monotont og uspennende, men heldigvis glimter en del sekvenser til med storslagne, visuelle bilder som hever spillet flere hakk. Men selv om motet er på topp gjennom enkelte sekvenser, dabber stemningen av og man møter den gamle, triste virkeligheten igjen. Enkelte av spillområdene er forholdsvis store og omfattende, men så monotone og ensformige at du ikke føler for å gå på noen utforskning eller se etter egne opplevelser. Og det er egentlig like greit, for det er vanskelig å finne fram og se noen logikk i utformingen av brettene. For å hjelpe på dette har utviklere utstyrt deg med et minikart, der neste sted du skal til er illustrert med en blå sirkel. Det er beklageligvis en løsning på et problem som overhodet ikke burde være tilstede, og for meg fungerer det ikke som en naturlig progresjon videre i eventyret. Du blir heller sittende og titte på kartet for å navigere deg frem, enn å forsøke å finne veien til neste lokasjon og bevege deg dit du helst vil gå.

På sporet
Det å følge dyrespor er en litt morsom sak, men det krever ikke noe av deg som spiller utover å registrere at håndkontrollen rister litt, og deretter gå et stykke i den retningen sporet peker. Brave har også muligheten til å ta over styringen av et dyr ved å stille seg på spesielle plater som er plassert ut i omverdenen, og kan også lokke til seg dyr han kommer over i skogen ved å simulere lydene de lager. Dette gjør at du kan få hjelp av ulike dyr underveis på ferden, og ta kontroll over enkelte dyr for at de skal kunne hjelpe deg videre i historien. Når du tar kontroll over et dyr må du bevege deg i et mer eller mindre forhåndsplanlagt spor. Dersom du ikke gjør dette, mister du kontrollen over dyret og fokus vender tilbake til Brave. Det betyr at du ikke kan oppleve noe spesielt eller utforske området i dyreform, noe som gjør det litt mindre spennende.

Monstergalleriet er rett under passe interessant. Det er et helt greit inntog av karakterer og skumlinger man skal slåss mot, men de gjentas litt for ofte og i for stor skala. Til tider dukker det opp hundrevis på hundrevis av en spesifikk billetype, uten spesiell grunn. Så lenge du er flink nok til å trykke på slåknappen konstant, kan du meie ned et middels stort 17. mai-tog på to sekunder - uten å høre en eneste tone av korpsmusikk. Indianerhistorien som utgangspunkt fungerer godt, men man kunne gjort så utrolig mye mer ut av det. Det mangler noe som virkelig fenger, slik at man blir engasjert i historien, tror på settingen og føler at man virkelig er en deltager i dramaet som utspiller seg på skjermen.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden