De store aktørene i spillindustrien finner stadig på nye måter å utnytte oss på. Da Bethesda lanserte sin etter hvert så berømte hesterustning for The Elder Scrolls IV: Oblivion, reagerte mange spillere med vantro. Her hadde vi et selskap som bare få år tidligere hadde et rykte på seg for å støtte opp om spillmiljøene sine ved å gi dem rikelig med gratisinnhold, og nå tok de godt betalt for å gi spillerne muligheten til å gi hestene sine litt ekstra beskyttelse i en farlig verden.
Få trodde hesterustningen kom til å bli noen suksess; folk kunne da ikke være dumme nok til å punge ut for slikt. Men det gjorde de. Rustningen solgte svært godt, enten det var fordi folk rett og slett ikke hadde noe imot å betale et par rustninger til hestene sine, eller fordi de ikke tok seg tid til å sjekke hva de kjøpte og kanskje trodde pakken hadde mer innhold. Fem år etter at pakken opprinnelig kom ut kunne Bethesdas visepresident, Pete Hines, skryte av følgende:
– Alt vi har lansert [av nedlastbart innhold] har gjort det godt, inkludert den forhatte hesterustningen. Jeg sverger, jeg har ikke rapporten foran meg, men flere mennesker kjøpte hesterustningen i går! Av en eller annen uforklarlig grunn. Det skjedde, jeg lover.
Jeg er klar over at dette var en uttalelse som kom under lystige omstendigheter og at Hines kanskje ikke tenkte så nøye over det han sa. Men det forteller likevel mye når et selskaps visepresident selv synes det er rart – ja, til og med uforklarlig – at folk kjøper et av selskapets produkter. Han virker enig i at pakken ikke har noen genuin verdi, og har i rettferdighetens navn også innrømmet at selskapet har lært av bruduljene rundt pakken. Men de fortsetter likevel å selge den. Holdningen ser ut til å være at hvis folk er dumme nok til å betale for dritt, er det ikke galt å selge dem dritt. Hva som er god etikk innenfor forretningsvirksomhet er ikke et tema jeg skal våge meg inn på her, men jeg sliter i alle fall personlig med å respektere folk som prøver å selge meg ting de ikke kan stå inne for selv.
DLC er kommet for å bli
På tross av alt oppstyret rundt hesterustningen og andre slike nedlastbare innholdspakker, har de blitt en enormt viktig del av spillindustrien. Og det er selvsagt ikke negativt i seg selv. Det finnes mange eksempler på gode ekspansjonspakker – inkludert mange fra Horse Armor-selgerne Bethesda – hvor spill har fått spennende tillegg de aldri hadde fått uten denne forretningsmodellen. En kan også til en viss grad si at muligheten til å plukke og mikse hvilke tillegg man vil ha, er en positiv ting for forbrukerne.
Men det har også skjedd en holdningsendring jeg ikke liker. Spill er ikke lenger produkter som du skal kose deg med i noen forhåpentligvis minneverdige timer og så legge på hylla, de er vedvarende tjenester og spillutgiverne håper å holde klørne i oss så lenge de kan. Dermed blir de designet rundt dette behovet, med fokus på flerspiller og onlinebaserte progresjonsmekanismer som skal gjøre deg mer og mer investert i figuren din og spillet deres, slik at du kommer tilbake igjen og igjen – og selvsagt kjøper de ekstrapakkene som lanseres underveis.
Hva så med de kundene som til tross for utgivernes iherdige innsats blir lei, hopper av, og ikke gidder å kjøpe alle de nedlastbare pakkene? Vel, utgiverne har selvsagt funnet en måte å utnytte dem på også. Det kalles «sesongpass».
Prinsippet er enkelt. Ved å betale en gitt sum nå får du tilgang på alt nedlastbart innhold som lanseres i løpet av en «sesong» - vanligvis det første året etter at et spill har kommet ut. Disse sesongpassene koster gjerne like mye som en håndfull indie-spill, men utnytter menneskehjernens merkelige aversjon mot å gå glipp av potensielt gode kjøp. Hvis vi kjøper sesongpassene slipper vi nemlig å betale like mye som vi hadde måttet betale om vi ventet og kjøpte alle ekstrapakkene til fullpris ved lansering. Dermed sparer vi penger!
Det vil si, vi sparer penger så lenge alternativet faktisk er å kjøpe alle de nedlastbare pakkene til fullpris. Hvis en eller to pakker viser seg å være uinteressante, eller hvis vi bare har is i magen og venter til den uunngåelige rabatten noen måneder senere, er sesongpasset et tapsprosjekt for oss som forbrukere.
Har du husket å forhåndsbestille sesongpass?
Det beste er at sesongpassene nå kommer i salg lenge før hovedspillene kommer ut. Ikke bare oppfordrer spillindustrien i større og større grad at du skal forhåndsbestille dyre spill uten noen snøring på kvaliteten, de vil faktisk at du også skal forhåndsbestille ett års forbruk av nedlastbart innhold til disse spillene. Nylanserte Aliens: Colonial Marines er et eksempel på hvor ille det kan gå. Et spill fra en anerkjent utvikler, som så bra ut på pressevisningene og som er basert på en lisens som har resultert i flere knallgode spill allerede. Jeg tenker de som betalte 220 kroner for fire ikke-annonserte innholdspakker til det drittspillet er godt fornøyd med kjøpet. De fikk tross alt 33% avslag.
Aliens: Colonial Marines er ifølge anmelderne et forskrekkelig dårlig spill, og selv om det ikke er garantert at de nedlastbare pakkene blir dårlige av den grunn, er det sannsynligvis begrenset hvor mye bra man kan gjøre når man jobber med et pil råttent fundament. Men selv om et spill er knakende godt finnes det mange eksempler på dårlige ekspansjoner. BioWare har for eksempel fått mye blandet kritikk for sine utvidelser av de kritikerroste Mass Effect og Dragon Age-spillene, og det er stor kvalitetsforskjell på ekspansjonspakkene Dawnguard, Heartfire og Dragonborn for The Elder Scrolls V: Skyrim. Det lureste spillkjøpere kan gjøre er altså å vente på anmeldelser og brukerreaksjoner før de velger hvilke pakker de vil kjøpe. Det dummeste de kan gjøre er å betale for sesongpass.
Vet du forresten hvor mye et sesongpass for Call of Duty: Black Ops II koster på Steam? 50 Euro. 375 kroner, altså like mye som et nytt storspill på PC. Da får vi fire kartpakker i løpet av 2013. Fullpris for pakkene er 60 euro, altså nesten 450 kroner. Det er en ekstrem pris i seg selv, men hvis det skulle vise seg at kun tre av de fire pakkene er interessante å kjøpe til fullpris, har du tapt fem euro på sesongpasset. Hvis du mot formodning skulle finne noe annet å spille i løpet av året, og rett og slett bli lei av Black Ops II, blir tapet enda større. Activision kan imidlertid smile bredt, som de har for vane å gjøre når det er snakk om penger.
Jeg skulle forøvrig likt å vite hvor mye disse kartene kostet å lage. Neppe like mye som et tilfeldig fullprisspill til 450 kroner. Neppe i nærheten engang.
Når sesongpass gir ekstra fordeler
I forrige kunngjorde Microsoft sitt sesongpass for Gears of War: Judgment. Det er et spill som kommer 22. mars her til lands. Det finnes ingen anmeldelser enda, men i rettferdighetens navn tror jeg vi kan regne med at det ikke blir noen direkte kalkun; Gears of War-serien er for viktig til at Microsoft ville risikert å ødelegge den med et søppelspill, spesielt med tanke på at neste Xbox antakeligvis er (nesten) rett rundt hjørnet og Microsoft trenger massevis av drahjelp fra tøffinger med tømmerstokkarmer skal de banke Sony. Men det kommer fra et studio som ikke har laget Gears of War-spill før, og vi har ingen garantier for at det holder den samme kvaliteten som tidligere.
Likevel vil altså Microsoft at du skal betale 1600 Microsoft-poeng – 113 kroner for de som liker å operere med ekte penger – for to pakker med flerspillerkart. Du sparer visstnok 20%. For å gjøre det ekstra fristende gir de deg til og med dobbel inntjening av erfaringspoeng i spillet, for alltid. Dermed går de som kjøper sesongpasset opp i nivå dobbelt så ofte som de som ikke gjør det. Betenkelig?
Jeg synes det. Nå skal det sies at Gears of War-serien ikke er like ekstrem på opplåsbart innhold som andre populære serier, så hvilket nivå du har betyr neppe spesielt mye. Men det handler om hvilken retning utviklingen går i. Hvis dette er okay, hvor langt er det da til å gjøre det okay å levere samme type bonus i et spill der erfaringspoeng og figurnivå faktisk spiller en viktig rolle på slagmarken? «Pay to win»-konseptet er noe vi forbinder med råtne «free 2 play»-spill, ikke butikkspill som koster en halv tusenlapp allerede. Men hvor lenge forblir det slik?
Til en viss grad er nok det opp til oss. Hvis vi gang på gang lar oss utnytte, vil spillindustrien fortsette å strekke strikken så langt de kan – det ser vi massevis av eksempler på. Hvis vi blir smartere som forbrukere, og tenker før vi trekker kortet, vil utviklingen kanskje gå i en mer fornuftig retning. Spørsmålet er hvor mange tilfeller lik Aliens: Colonial Marines vi faktisk trenger før folk flest slutter å stole på industrien, og hvilken innvirkning det vil ha på spillmediets fremtid.
