Steven Spielberg er et navn vi ikke har sett noe særlig til i spillindustrien før, selv om han rakk å sette sitt stempel på Lucasarts-spillet The Dig i 1996. Nå har imidlertid Electronic Arts viftet med seddelbunken, og det første resultatet av samarbeidet mellom gigantselskapet og gigantregissøren er lettvektgrubleren Boom Blox.

Det er naturligvis vanskelig å avgjøre hvor mye Spielberg selv har hatt å gjøre med spillet, men resultatet er i det minste blitt anstendig. I stedet for å blåse masse penger bort på en «filmatisk» spillopplevelse har Spielberg og EA vært smarte, og funnet fram til et enkelt og umiddelbart konsept som kun hører hjemme som spill.

Et hav av moduser

Boom Blox handler dypest sett bare om én ting: Gleden av å se klossetårn og klosseborger og andre klossekonstruksjoner eksplodere eller falle sammen på en fysisk korrekt måte.

Riktignok finnes det variasjoner her, slik som brettene hvor man skal flytte unna klosser for å la en gorilla komme fram til barna sine, eller brettene hvor man skal kaste en ball mot en kloss for å få den til å treffe en blink litt lenger bort.

Likevel er det opplevelsen av å sprenge ting i luften som virkelig definerer spillet. I en modus har du for eksempel tilgang på baller du får kaste mot byggverket – du sikter ved å peke, og kaster ved å bevege armen som i virkeligheten. Her gjelder det å få ned alle blokkene fra podiet med så få kast som mulig – og avhengig av hvor mange kast du bruker kan det vanke bronse, sølv eller gull.

Det hele kan kanskje beskrives som en mer avansert utgave av tivolienes kaste-ball-på-boks-boder, men Boom Blox føyer til en hel del mer «magiske» klosser for å gjøre det hele mer interessant. Avgjørende her er spesielt klossene som kan sprenge: Bombeklosser sprenger idet ballen din kommer borti dem, mens de signalgrønne «kjemiske» klossene ikke sprenger før to av dem kommer i kontakt med hverandre. De fiolette klossene forsvinner og blir til intet hvis ballen din treffer dem, mens de gule klossene er poengklosser, og må bringes til bakken hvis du vil sanke poengene de har.

Siden Boom Blox er et ganske fysisk orientert spill, er det dessuten en rekke andre muligheter som ligger i konseptet. Et eksempel er dumphusken, hvor en stor og tung kloss faller ned på den ene siden og sender hva som enn måtte befinne seg på den andre siden rett til værs. Andre brett leker med kjedereaksjoner, og du kan for eksempel bli bedt om å finne ut hvilket tårn du må «ta» først for at hvert tårn skal utløse et ras i tårnet ved siden av.

Atter andre oppgaver kan best beskrives som variasjoner over klassikeren Jenga. Her er det kompliserte reisverk som skal plukkes fra hverandre bit for bit, og du må være stødig på hånden og tenke smart for å få fjernet alt sammen uten at hele stasen faller til jorden.

Litt for enkelt og tilfeldig

Boom Blox sliter imidlertid en del med å framkalle den helt store entusiasmen. En stund er alt sammen underholdende og enkle saker: Kontrollene er enkle å få grep om, variasjonen er forholdsvis god, grafikken er uprovoserende – og det er tross alt moro å se klosseborger rase sammen.

Men så, litt etter hvert, begynner det å demre: De utallige påfunnene og modusene er ikke først og fremst symptomer på en ukontrollerbar kreativ kraft fra utviklernes side – men et forsøk på å dekke over at ingen av spillideene her er ordentlige gode hver for seg.

Man merker det igrunn forholdsvis raskt, for spillet er organisert slik at man gjerne gjør én type oppgave åtte-ni ganger på rad før man så gjør en annen type oppgave like mange ganger. Først er det kanskje ni Jenga-brett, og så følger ni kaste-ball-på-bombeblokker-brett. Dette er ikke helt heldig, for innen man kommer til det niende brettet rekker man som regel å gå litt tom for pågangsmot. Mange av brettene er i overkant like hverandre, og det er sjelden man får følelsen av å oppdage noe nytt.

Dessuten er det ikke så ofte Boom Blox egentlig krever noen særlig tankeaktivitet. Det er ingen begrensninger på hvor mange ganger du får prøve på ny, og dine interaksjonsmuligheter er som regel forholdsvis begrensede. Dermed kan de fleste oppgavene løses simpelthen ved å «prøve alt». Oppgavene som ber deg rase sammen klossetårn ved å kaste en ball på dem er et godt eksempel her – du finner kanskje ikke det svake punktet med én gang, men med eliminasjonsmetoden til hjelp skal du være ganske grønnsak i skolten for ikke å få det til.

Samtidig er ikke kontrollene helt presise nok til at den analoge opplevelsen av å kaste baller eller å fjerne klosser blir belønning i seg selv – slik tilfellet var i Kororinpa. Tilfeldighetene spiller for mye inn til at det hadde fungert å lage mer utfordrende stødig-hånd-brett.

Resultatet er et spill som riktignok aldri blir særlig kjedelig, men som også bare unntaksvis er i stand til å virkelig begeistre. Det er morsom tidtrøyte, alt sammen, men byggeklossene er for få og for ensporede til at man kan lage kjedereaksjoner som i The Incredible Machine, og de fysiske mulighetene er ikke allsidige nok til at man kan sitte i timesvis og bare leke, slik som i Crayon Physics.

Skap et brett

Dette sørger også for å begrense appellen til skap-et-brett-modusen. Som vanlig er det umiddelbart interessant å se hva slags muligheter som åpenbarer seg når man kan bygge seg sine egne brett, men jeg sliter litt med å fatte hvilke muligheter skap-et-brett gir som ikke allerede er utforsket til gagns i de andre modusene. Man kan forsøke å lage kjedereaksjoner, men siden man har et såpass begrenset utvalg av brikker og reaksjonsmønstre, blir ikke disse like morsomme som slik Rube Goldberg-inspirerte maskiner kan være i virkeligheten. Og som nevnt er det grenser for hvor mange ganger det er morsomt å sprenge klosseborger i luften.

Det største problemet med skap-et-brett er imidlertid at det er litt for krøkkete å få til det man vil. Stablingen går greit med litt øvelse, men siden alt foregår i 3D blir det aldri like lett å bruke som 2D-fysikkspill slik som Elasto Mania eller Armadillo Run. Inspirasjonen lar dermed vente på seg.

Flerspillermodusen er en liten opptur. Du kan velge enten å samarbeide eller motarbeide opp til tre av vennene dine i en rekke øvelser, og selv om alle er tuftet på samme grunn som enspillerbrettene, er dette smårtig og trivelig. Det å dele opplevelsen er som vanlig litt avvæpnende, og man klarer kanskje å legge til side litt av den innarbeidede kritiske sansen for en stund. Boom Blox byr dessuten på et langt fyldigere sortiment for flerspiller enn mange av konkurrentene. Dermed bør de fleste kunne finne noen timer sosial avveksling og utladning i Boom Blox.

Konklusjon

Boom Blox er et spill stappet med spillmoduser og ideer, og byr på alt fra Jenga-aktige oppgaver hvor det gjelder å fjerne én og én brikke uten at tårnet raser, til rene ødeleggelsesoppgaver hvor hele poenget er å rase alt sammen ved hjelp av ett velplassert ballkast. Spillet er enkelt å forstå og sympatisk pakket inn, og er dere flere, er både samarbeidsmodusen og konkurransene brukbar underholdning.

Regelsettet spillet er bygget på er imidlertid for enkelt, og brettene for banale, til at Boom Blox klarer å hevde seg som gåteutfordring. Dessuten er skap-et-brett-modusen litt krøkkete å bruke, og den byr ikke på nok fascinerende muligheter til at man orker å engasjere seg for alvor.

Er du kresen, kjøper du deg i stedet en stor og god pakke med Lego – eller tar en titt på fysikkspillet Crayon Physics.