Ikke misforstå meg: Hudson, som er Bombermans utviklerfedre, har ikke gjort noe spesielt galt med utgaven til DS. Spillkonseptet er riktignok gammelt som heia – det første spillet kom til NES i 1985 – men det fungerer i stor grad fortsatt. Du styrer fortsatt veslepjokken Bomberman rundt på små rutenett, plasserer bomber, sprenger fiender og plukker opp oppgraderinger. Det handler fortsatt om å skape mektige kjedereaksjoner, og om å pønske ut feller for motstanderne dine, og du må fortsatt løpe som juling for å unngå og gå med i dragsuget. Ja, og om du ønsker å trone øverst på pallen, i den fortsatt solide flerspillerbiten, trenger du fremdeles utvikle en nesten zen-aktig oversikt over brettet.
Med andre ord: Alt er på plass for en ny runde klassisk Bomberman.
Men det skulle bare mangle. Med tyve års gradvis utvikling, perfeksjonering og oppgradering, og med versjoner på alle tenkelige plattformer, skulle det virkelig bare mangle.
The same procedure as last year
Problemet er at etter så mange utgaver av praktisk talt det samme spillet, mister konseptet litt av glansen. En ting er at enspillermodusen fortsatt er nært beslektet med landsstevnet i gjesping, og fordeler kjedelige, kliss like brett over hundre små tominuttere. Jepp, spillet har hundre brett, men med tanke på at variasjonen her er på linje med Pac-Man, er ikke dét så mye å klaske tenna i tapeten for. Det er simpelthen kjedelig. Tidsfordriv mer enn underholdning, plikt mer enn glede. Bomberman, Bomberman – what are they feeding you?
Men enspillerbiten har ikke vært hovedattraksjon for Bombermans vedkommende på over femten år. Verre er det at flerspilleren rett og slett har blitt lite relevant. Ikke fordi den grunnleggende designen er spesielt mangelfull. Tvert imot – spillet er forholdsvis velkonstruert, og finner en behagelig balanse mellom tilfeldigheter og planlagt spill. Tilstandene blir rent frenetiske mot slutten av hver runde, når oversikten svinner og alt ser ut til å sprenge i lufta samtidig. Kanskje kan det kritiseres for å være en smule arkaisk og litt enkelt, men spør du meg, er det eneste egentlige problemet her hvor komplett fantasiløst og lite friskt alt føles. Hudson er jo en mastodont av et utviklerhus, en ren spillfabrikk, og så serverer de oss dette oppgulpet? Denne ominnpakkingen, dette venstrehåndsarbeidet? Jeg klarer ikke applaudere.
Nintendo demonstrerte til og med hvordan det skulle gjøres, for bare noen måneder siden. Yoshi Touch & Go var kanskje underveldende for oss som håpet på en lang eventyrmodus à la Yoshi's Island, men på alle andre områder var det en ren triumf. Det lyktes med å bevare umiddelbarheten som kjennetegnet mange av de eldre spillkonseptene, samtidig det fant opp alt på nytt, smakfullt tilpasset plattformen og med en deilig, leskende friskhet.
Du kan selvsagt innvende at Yoshi's Island er et lettere spill å gi en ny vri enn Bomberman, og at pekeskjermen egner seg bedre til plattformspill enn tenkeaction. Det kan godt være. Jeg vet ikke hvordan Hudson burde ha gjort det, jeg vet bare at dette er underveldende: Litt for velkjent, og fullstendig uten den vesentlige kreative gnisten vi ønsker oss. Unødvendig, rett og slett – selv om en del sikkert vil sette pris på at spillet i det hele tatt er utgitt for DS.
Boom, boom, boom, I want you in my room
Med dette perspektivet klart i minne, kan jeg kanskje begynne å fortelle om de mer positive punktene her, for de er klart til stede. For det første gjør spillet god bruk av DS-ens trådløse egenskaper: Med Bomberman kan du konkurrere mot opp til syv venner, uten at noen av dem trenger å ha spillet selv. Alt du trenger å gjøre, er å la de andre laste ned spillet fra din DS, og dere er i gang.
Som nevnt er dessuten designen og dynamikken solid, så lenge du holder deg unna kampanjemodusen. Spillet stiller med rikholdige variasjonsmuligheter: For eksempel kan man selv avgjøre fordelingen mellom menneskelige og maskinstyrte deltakere, slik at flerspiller også fungerer hvis du er alene, og slik at dere kan spe på med mer motstand hvis dere er litt få. Det er dessuten mulig å berike den klassiske, enkle tvekampen med f.eks. flere oppgraderinger, stemmestyrte bomber, eller lumske tunneller spredt rundt på brettet. Tilsvarende kan man sette opp lengden på turneringene: Skal dere spille en enkelt kamp, førstemann til tre, fem, eller ni seire? Skal det være mulig å ta hevn etter at man har røket, ved å bruke pekeskjermen for å kaste bomber? Skal det deles ut bonusoppgraderinger ved start, for å få spillet raskere i gang? Variasjonen holder ting interessant over lengre tid.
Men er det én ting som ikke er interessant over lengre tid, er det lyden og musikken. Bomberman er et typisk eksempel på misforstått søthet: Slitsomme, gnålende, pipende stemmer hyler "fire up!", "bomb!" og "speed up!", intens og raskt usjarmerende musikk skaper furer i øregangene dine – og du vet at dette, dette er hva retrotilhengerne faktisk vil ha. Men det er ikke alltid de gamle vet best, og hva angår spillmusikk, er jeg veldig glad vi kom oss videre, den gangen. Riktignok finnes det en del spillmusikk av denne typen som fortsatt holder mål, men Bomberman er ikke med i det gode selskap.
Igjen kan man for så vidt forstå hvorfor ting er som de er. Spillet er en tro gjenskapning av gamle bragder, og som sådan er lydbildet sikkert gledelig for mange. Men det hindrer det ikke, isolert sett, i å være purt søppel.
Konklusjon
Selve spillmekanikken og -utformingen i Bomberman har tålt tidens tann. Spillet er vanskelig å kritisere vurdert ut fra hva det faktisk er – har du spilt et spill i serien før, og er lysten på mer, får du det du forventer her, og det er vel egentlig alt du trenger å vite. Den trådløse åttespilleren fra en brikke fungerer dessuten utmerket.
Samtidig er det flaut hvor lite spillet forsøker å utrette ut over det som det alt har mestret i ti-femten år allerede. Spillet er fullstendig uten ambisjoner; Det er – simpelthen – Bomberman på DS, og selv om dét for mange vil være nok, og en høyst brukbar investering i timesvis med flerspillermoro, er det vanskelig for meg å virkelig anbefale noe som så til de grader mangler en kreativ gnist, både hva gjelder spilloppbygging, lyd og bilde. Det burde ikke være noen umulighet å bevege seg noen centimeter i løpet av tyve år, men Hudson synes ikke en gang å ha prøvd.
