Saul Myers sin datter er en journalist med forkjærlighet for å arbeide i farlige områder. Denne lidenskapen kan nå bli hennes bane, hun er nemlig sporløst forsvunnet i en av Sør-Amerikas tette jungler. Hennes far er en tidligere elitesoldat i den beryktede fremmedlegionen, godt rustet for en redningsaksjon med andre ord. Turen hans fra Paris går uten dramatikk, men ved ankomst viser det seg at oppgaven blir langt mer komplisert enn det man skulle tro ved første øyekast.
Kjøreglede
Bevegelsesfrihet er et nøkkelord når man skal beskrive Boiling Point: Road to Hell. Her kan du reise absolutt hvor du vil i en spillverden som dekker hele 625 kvadratkilometer. Da er det godt at du slipper å bruke apostlenes hester hele tiden, kjøretøy av ymse slag er tilgjengelige for din glede. Her kan du kjøre alt fra småbiler, via speedbåter opp til tyngre militære farkoster.
Kjøretøy kan repareres hos verksteder hvis de blir skadet, og du kan selv skifte dekk om du er så uheldig å punktere. Husk å hold øye på bensinmåleren, hvis ikke risikerer du å sitte bom stille midt i den brennheite ødemarka. En liten fiffig detalj er at du kan bruke biler som lagringsplass for utstyret ditt. Bagasjerommet viser seg raskt som spillets mest nyttige hulrom, og kan være vital for din suksess. Skulle du mot formodning stå uten bil kan du alltids ta en taxi eller buss om du skal langt av sted.
Når det gjelder utstyr, så får du mye å fylle lommene dine med utover i spillet. Ikke bare våpen, men førstehjelpssprøyter, mat, drikke og ikke minst penger kriger om plassen i Sauls romslige bukser. Penger er helt nødvendig for at spillet i det hele tatt skal gå fremover. De gangene man befinner seg i et ultrakorrupt område er det bare et språk folk skjønner, og det er harde kontanter. Hvis du passer på å ikke slå deg på flaska bør det likevel gå deg vel, men effektene i spillet når du blir beruset er svært virkelighetstro (og underholdende).
Rivalisering
Alt du foretar deg som Saul Myers vil påvirke hvordan spillet oppleves. Her er nemlig rivaliseringen mellom ulike fraksjoner intens, og du står etter hvert i midten av det hele. Gjør du for eksempel et oppdrag for den lokale mafiaen som i sin tur går utover regjeringstyrkene, vil din status hos disse endres betraktelig. Veien til ditt endelige mål kan gå gjennom alle de ulike fraksjonene, men husk at du vil få fiender uansett hva du foretar deg.
En annen finesse er rollespillelementet som er implementert i spillet. Karakteren din blir stadig bedre (eller verre) avhengig av hvordan du bruker ham. Saul takler derfor den økende vanskelighetsgraden bedre om du "styrer" han på en smart måte. Følg nøye med på utviklingen hans, så kan du selv avgjøre hvordan han kan tilpasses din spillestil best mulig.
Boiling Point: Road to Hell er et førstepersons skytespill, ingen tvil om det. Arsenalet du kan velge mellom er imponerende, både håndvåpen og tungt artilleri hjelper deg med å løse ellers prekære situasjoner. Ikke nok med at antallet våpen er enormt, det er også mulig å oppgradere de fleste av dem. Dermed blir kombinasjonene endeløse, noe som hjelper til å gjøre spillopplevelsen unik for hver enkelt gamer. De visuelle effektene når du gir ild er stort sett gode, og under store bandekriger kan kampene virkelig oppleves som intense. Problemet er at fiender som venner liker å gå i de matchende klær, og da blir det dessverre svært vanlig å fylle bly i feil kropp.
Tung grafikk
Spillverdenen er som nevnt enorm, og det ser ut til at det grafiske bærer preg av dette. Rent teknisk sliter grafikkmotoren relativt ofte, og vi får håpe dette blir rettet opp i den endelige utgaven. Eksempler er tidvis hakking, at karakteren din plutselig flyr flere hundre meter gjennom lufta (!) og personer som svever flere meter over bakken. Ser vi bort fra alle feilene klarer Boiling Point: Road to Hell å presentere en realistisk, men kanskje litt pregløs verden. Jeg savner til tider litt mer originalitet og et mer utfordrende landskap. Jeg er klar over at vi befinner oss i en jungel, men hva med å bytte ut en busk med en liten kulp i ny og ne?
Dynamisk vær og "ekte" døgnrytme er et stort pluss som puster liv i spillet. Selv om du ikke står og måper når himmelens sluser åpnes, så er det absolutt koselig med en regnskur av og til. Dessuten er det veldig stemningsfylt å kunne kjøre rundt i jungelen i stummende mørke, med frontlyktene som eneste brudd fra den svarte natten. Forøvrig kan det nevnes at det finnes et svært rikt dyreliv i spillet, med blant annet papegøyer, pirajaer, slanger og rotter. Noen av disse er svært fiendtlige, og du bør trå varsomt hvis du vil unngå å bli dagens lunsj.
Lyden sliter også med noen av de samme problemene som det visuelle, men igjen kan vi forvente at de fleste feilene vil bli rettet opp før spillet er helt ferdig. Ser vi forbi feilene er det stemmegivningen som synder mest, tett fulgt av våpeneffektene. Begge deler fremstår som tannløse og litt uinspirerte. Miljøeffektene er bedre, spesielt imponerende er lyden av plaskende regn og dundrende torden.
Den kunstige intelligensen er sterkt varierende, og svinger fra det glimrende til det horrible. I kampsituasjoner merker du raskt at fienden har vært ute en tropenatt før, kriging er virkelig utfordrende. De jobber sammen, flankerer deg og bruker alt de kan finne av objekter som beskyttelse for dine kuler. Når det skal kjøres bil er derimot hjernen som blåst ut av hodet på de datastyrte karakterene, her kjører man i trær, mennesker og andre biler til den store gullmedaljen. Dermed blir ikke kjøringen en like fin opplevelse som det burde ha vært, disse abnorme hendelsene ødelegger mye. Nok en gang får vi be til de høyere makter om at dette rettes opp i den endelige utgaven.
Konklusjon
Enorm bevegelsesfrihet er det som definerer Boiling Point: Road to Hell, og vil helt sikkert tiltrekke seg mange gamere. Problemet er at bevegelsesfrihet alene ikke er nok, verdenen du reiser rundt i må i det minste fremstå som noenlunde levende. En statisk verden er fellen spillet må holde seg unna, hvis ikke vil man oppleve det hele som en rekke lange transportetapper. Fraksjonsinndelinger er også spennende, og kan være med på å skape unike spillopplevelser for hver enkelt bruker. Til slutt er rollespillelementet verdt å merke seg, noe som utvilsomt vil gjøre karakteren du styrer mer personlig for deg. Vi venter i spenning på den ferdige utgaven av Boiling Point: Road to Hell, dette kan bli særs godt. Spillet slippes på PC 20. mai.
