Utforskning og akrobatikk
Når du ikke er opptatt med å slakte fiender ned for fote, bruker du tiden på å utforske de ofte ganske omfattende spillområdene. Disse er stort sett rimelig lineære, og det er vanligvis aldri uklart hvor du må gå eller hva du skal gjøre. De gangene spillet krever litt tankevirksomhet, har det stort sett med fantasifull bruk av fienden på - som for eksempel å slenge dem i ei gigantisk vifte, slik at den etter hvert blir så full av kroppsdeler at den slutter å fungere, og du trygt kan passere. Det er egentlig litt merkelig hvordan BloodRayne 2 har klart å holde seg under radaren til spillmotstandere som Jack Thompson - det har tross alt vært ute i USA i et år nå.
Du må også av og til ty til akrobatikk for å komme videre, og dette kan være litt mer frustrerende enn det burde ha vært, spesielt før du lærer de ikke helt intuitive akrobatikk-kontrollene å kjenne. Straffen er sjelden stor hvis du feiler, men det kan være rimelig irriterende å gjøre samme sekvens flere ganger, spesielt om du skulle være i nærheten av noen skyteglade fiender. Kameraet kan også surre litt av og til, men ikke nevneverdig mer enn i andre tredjepersons actionspill.
Gameplayet i BloodRayne 2 er jevnt over heftig og morsomt. Du føler deg virkelig overmenneskelig der du hakker deg gjennom fienden, samtidig som du aldri er så overlegen at du ikke står i fare for å dø om du skulle gjøre noen tabber. Noen ganger gjør vanskelighetsgraden enkelte irriterende byks, og dette kan være frustrerende til tider. Det er heller ikke alltid sjekkpunktlagringen fungerer helt optimalt, og av og til må du spille lenge før du kommer til det stedet du har problemer, før du kanskje dør på nytt og må gjøre det hele om igjen. Stort sett funger imidlertid ting slik de skal, og fører til at du får god flyt på spillingen.
Et potensielt problem er at BloodRayne 2 sjelden sender noen spesielt store overraskelser mot deg. Dette er et spill av den typen hvor du vet hva du får, og hvis du har sett deg lei av actioneventyr som ikke prøver å presse grensene eller gjøre noe nytt, kan du nok trygt stryke dette spillet fra handlelisten. Men det er klart at folkene i Terminal Reality har en viss peiling på det de driver med, for selv om dette spillet aldri får deg til å måpe eller skvette i stolen, tilbyr det massevis av solid underholdning for pengene.
Miljøene du kjemper deg gjennom er som oftest rimelig kjedelige, spesielt hvis du ikke skjønner den evige fascinasjonen spillutviklere ser ut til å ha for kloakksystemer og generiske industribygg. Heldigvis er omgivelsene stort sett godt laget på tross av de kjedelige lokasjonene - de er aldri så flotte at du nyter utsikten, men de fungerer fint og kommer med mange småfikse detaljer. Møbler, vinduer og andre ting rundt om i miljøene kan stort sett ødelegges, noe som alltid er en bonus. Ellers er både animasjonene og figurene godt laget, og Rayne ser like lekker ut som alltid. Lyden er helt grei, uten at den inneholder noen elementer du legger merke til.
Konklusjon
BloodRayne 2 er et solid spill som er både morsomt og underholdende, men som ikke har noen gameplayelementer som gjør at det skiller seg vesentlig ut i den store mengden tredjepersons actionspill på markedet. Her får vi ingenting vi ikke har sett før, men det vi får fungerer godt. Satt ved siden av titler som Shadow of the Colossus virker det kanskje primitivt og gammeldags, men samtidig tilbyr det mye moro som lett glir ned, og om du har lyst på en god porsjon action kan du gjøre langt dårligere valg enn å bestemme deg for å gå til innkjøp av BloodRayne 2.
PS: Skjermbildene i denne anmeldelsen er hentet fra Xbox-versjonen. Det var dessverre ikke mulig å oppdrive ferske skjermbilder fra PlayStation 2-versjonen, som anmeldelsen er basert på, men bildene er forholdsvis representative.
