Akrobatikk er også en ganske sentral del av spillet, og du må hoppe mellom tak, over biler og så videre. Ved å trykke på venstre avtrykkerknapp kan man aktivere «Rubi vision», en slags lett-utgave av øye-hjernefunksjonen til Jason Bourne. Områder hvor du kan klamre deg fast og avansere fra markeres lett i rødt, og dette leder egentlig veien videre i spillet på en fin måte. Dette til tross, disse små fysiske prøvelsene inneholder ikke all verden av vanskelighetsgrad, og det er nok fingertrøbbel og dårlig design snarere enn vanskelighet som sørger for at du må prøve på nytt.
Du vil gjennom spillet møte på en rekke slike prøve- og feile-scenarioer hvor det tilsynelatende er liten logikk i spilldesignet. Når det er sagt hurtiglagrer spillet ofte, så man må sjelden spille over store deler på nytt.
Skyt, hopp og lær
Nye våpen distribueres ut på passende tidspunkt i spillet, og hver gang Rubi får tilgang til et nytt våtromsverktøy, vil du få muligheten til å prøve ut disse i en hinderløype. Her settes dine akrobatiske ferdigheter på prøve, samtidig som du må skyte ned blinker raskt for å få fradrag på totaltiden din. Dette er morsomt, om enn ikke så givende. Likevel er det et fint avbrekk som lar deg stresse ned fra den daglige hoderullingen.
Wet sliter ikke med å vise frem variasjon. Tilfredsstillende kampscener, et godt oppgraderingssystem og et helt greit plattformelement er tre av faktorene som trekker spillet i positiv retning. Når det er sagt, dette er ikke et spill som kommer uten sin del negative sider.
Akkurat da man trodde at man hadde sett hva dette spillet går ut på, kaster utviklerne deg ut på noe helt annet. En av disse noe merkelige situasjonene oppstår på et oppdrag hvor du befinner deg på et fly som tar skade, sprekker opp og går mot bakken i biter. Rubi ser en fallskjerm på en løs dør som faller mot bakken, og din jobb er å styre henne trygt frem til denne fallskjermen.
Dette brettet er et av de mest frustrerende jeg har spilt på veldig mange år. Det er helt koblet fra alle ferdigheter du har tilegnet deg opp gjennom spillet, og baserer seg helt og holdent på memorisering og et tredvetalls ganger med prøving og feiling. I det du styrer Rubi nedover mot fallskjermen flyr du forbi en rekke ødelagte deler fra flyet, og nøkkelen er å styre seg forbi disse. Det er noe feil med både geometrien og den fysiske logikken i dette brettet, for det er tilnærmet umulig å komme seg helskinnet forbi enkelte av delene uten at du vet eksakt hvor i skjermbildet du skal ligge. Dette fremstår som ekstremt dårlig design, og det er skremmende å se at utviklerne har valgt å la dette brettet passere en kvalitetsjekk.
Banalt designvalg
Et annet irritasjonsmoment er bruken av såkalte «quick time events», hvor man får beskjed på skjermen om å trykke på en knapp, og har en gitt tid på å reagerere på det. Jeg har nok tidligere uttrykt min misnøye med disse. «Quick time events» er dårlig spilldesign i 90 % av tilfellene jeg har sett, og utviklere bør ha vett nok til å velge bort dette.
Det er spesielt to negative aspekter som dukker opp rundt bruken av disse i Wet. Når et spill fokuserer så hardt på den visuelle siden ved å eksplisitt vise svært brutal vold, er det litt dumt å passivisere spilleren ved å tvinge han til å stirre på et lite punkt på skjermen for å få vite hvilken knapp man skal trykke på som den neste, når han egentlig burde ha fulgt med det som skjer på skjermen. Et annet, men like treffende ankepunkt, er at flere av spillets store oppgjør avgjøres ved hjelp av denne typen design. Dette gjør at du blir snytt for muligheten til å bruke det spillet har lært deg på de virkelig harde fiendene.
Lite grafisk eleganse
Wet er heller ikke helt optimalt når det kommer til den grafiske siden. Positivt skal det nevnes at det har sin egen visuelle stil, og utviklerne behersker filmspråket ganske godt. Små digresjoner i form av gamle amerikanske reklamefilmer mellom de ulike brettene forsterker spillets grad av galskap, og gir det et morsomt og lite selvhøytidelig tilsnitt. Spillet varierer også fint med miljøer og arkitektur fra steder som Hong Kong, Texas og London.
På den andre siden er den tekniske siden ved grafikken fraløpt for lenge siden, og dette gjør at Wet ikke kan karakteriseres for å være spesielt pent. Utviklerne har også, i sin tilsynelatende store drøm om å lage en actionfilm, også valgt å gi kameraet et filter som lager små forstyrrelser som på gamle kinofilmer. Dette er typisk en idè som fungerer langt bedre på papiret enn i virkeligheten. Den «innlagte» bildestøyen er tidvis ubehagelig, samtidig som den heller ikke bidrar med noe.
Som i de fleste andre spill i denne sjangeren er også kameraet til tider litt kranglevorent. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har sett det langt verre enn i Wet, men det hjelper ikke meg så langt når Rubi faller 40 meter rett ned i bakken fordi jeg ikke så hvor jeg ba henne hoppe.
I en aldri så liten kontrast til det grafiske, står spillets lydside. Utviklerne har plukket ut et godt lydspor med flere genuint gode og passende sanger. Stemmeskuespillet utføres også av drevne skuespillere, og til tross for noe overspilling, gir dette spillets dialog en mer troverdig atmosfære. Lydeffektene kunne nok ha vært jobbet litt mer med, ettersom tidligere spill har vist oss at både sverd og skytevåpen kan høres bedre ut enn akkurat dette.
Konklusjon
Wet er et actionspill hvor utviklerne, i sin streben etter å tilnærme seg sitt store idol Quentin Tarantino, spaserer på en grense mellom film og spill, hvor de selv helst ønsket at de lagde førstnevnte. Spillet inneholder flere skjemmende og ganske stygge designsvakheter, samtidig som det heller ikke er særlig pent å se på.
Når det er sagt er Wet herlig lite selvhøytidelig og herlig lite realistisk, og nøkkelelementene som spillets kamp- og akrobatdel fungerer tilfredsstillende. Det tar alt et steg lengre bare for å gjøre det, og sammen med den svært brutale og eksplisitte volden, gjør det at spillet inneholder en nokså god spillbarhet for de som måtte være interessert i slikt.
