Blitzkrieg er et pinlig nøyaktig spill hvor detaljene har alt å si, og hvor hver eneste manøver må gjennomtenkes grundig. Dette er andre verdenskrig sin versjon av kirurgisk krigføring. Spillet inneholder alt en strategientusiast kan ønske seg, og enda litt mer.
Det var sent på høsten, 1941. Det tyske Afrika Korpset, under ledelse av General Rommel, hadde nesten klart å jage oss ut av Libya, men som ved et mirakel hadde styrkene våre ved Tobruk klart å holde stillingen. Nå måtte vi bryte den tyske blokaden av Tobruk. Jeg hadde fått ordre om å ta over en liten by for å hindre at tyskerne klarte å bringe inn forsterkninger den veien, og jeg ankom den midlertidige basen vår en lørdags ettermiddag. Heten var uutholdelig, og det lille som var av vind tok med seg små sandkorn som gjorde at det sved når jeg pustet. Styrkene mine stod klare da jeg kom. Vi hadde tre Mathilda-tanks, en lett Crusader-tanks, to lette artillerikanoner, en tung 4.5 tommers kanon og to antiluftskytskanoner. I tillegg hadde vi to lastebiler fulle av soldater og en snikskytter. Hva tyskerne hadde visste ingen av oss, men vi antok at størsteparten av styrkene deres var på vei mot Tobruk.
Jeg beordret artilleriet vårt til å gjøre seg klare. Vi var innenfor rekkevidde av byen, og det var fristende å gi ordre om å starte bombardementet. Problemet var at lyden fra kanonene våre ville røpe posisjonen deres, slik at fienden kunne besvare ilden med sitt eget artilleri. Det var ventet at fienden hadde antiluftskyts, så et angrep fra luften var foreløpig uaktuelt. Prioritet nummer én var å finne fiendens artilleriposisjoner. Jeg beordret snikskytteren min til å snike seg inn mot byen. Samtidig ordnet jeg med forsvaret av basen vår i tilfelle fienden skulle prøve et angrep. Mennene grov skyttergraver og sandvoller rundt artilleriet og tanksene våre. Antiluftskytset ble satt i posisjon slik at de kunne ta knekken på eventuelle fiender i luften. Snikskytteren var nå så nær byen at han kunne se mange av fiendens enheter. Byen var overraskende godt forsvart, og en rekke antitankskanoner gjorde at et direkte angrep med tanks var utelukket. Langsomt beveget snikskytteren seg rundt byen, og ved hjelp av kikkerten klarte han å finne fem artilleristillinger, alle innenfor rekkevidde. Hvis jeg hadde startet et målløst bombardement av byen ville granatene ha haglet rundt basen vår og slaget ville allerede vært tapt.
Nå som jeg visste posisjonene kunne jeg imidlertid beordre kanonene mine til å skyte. Jeg var heldig, da fiendens kanoner var plassert to og to sammen, noe som gjorde at jeg kunne dekke alle de kjente posisjonene ved hjelp av mine tre kanoner. Snikskytteren min holdt en av kanonene under oppsikt, slik at jeg umiddelbart kunne skifte fokus til de andre kjente posisjonene når snikskytteren rapporterte at den var truffet. Jeg gav avfyringsordren, og det øredøvende bråket startet umiddelbart. Nå var det ingen vei tilbake, fienden visste om oss. Det tok ikke lang tid før ilden vår ble besvart, men vi hadde fordelen. Snikskytteren meldte om at kanonen han holdt under oppsikt var uskadeliggjort (men ikke ødelagt - vi ville prøve å spare så mye utstyr som mulig, slik at vi kunne ta det i bruk når vi hadde erobret byen), noe som var svært godt nytt, for akkurat da kom det inn melding om at vi ble beskutt fra en hittil ukjent posisjon. 4.5 tommeren ble siktet inn mot det stedet kanonlyden kom fra, og startet bombardementet.
Fiendens motangrep var kraftig, men kortvarig. Det var nære på noen ganger, men de traff aldri noe viktig, og når artilleridrønnene fra byen stilnet bort kunne vi juble over en viktig seier. Nå kunne kanonene våre bombardere byen uten frykt for retaliasjon. Jeg lot dem gjøre det en stund, samtidig som jeg gjorde tanksene mine klare til aksjon. Byens gater var antakelig fulle av antitanksvåpen, og jo lengre vi kunne la det hagle granater over de tyske stillingene, jo større sannsynlighet ville det være for at de verdifulle tanksene våre overlevde. Jeg valgte ut en angrepsrute og sendte snikskytteren bort dit for å speide etter fiender. Han så to antitankskanoner, men heldigvis var disse innenfor hans rekkevidde. Med noen velplasserte rifleskudd tok han ut mannskapet, og kanonene ble stående harmløse igjen. Så sendte jeg tanksene mine inn. Tysk infanteri hadde barrikadert husene, og tanksene ble møtt med et hagl av maskingeværsild. Kulene prellet imidlertid av som småstein, og ved tanksene forvandlet på kort tid de skrøpelige husene til murhauger.
Alt var imidlertid ikke vel. I angrepet hadde beltet til Crusader-tanksen min blitt ødelagt, og den stod nå bom fast uten mulighet til å røre på seg. Slike muligheter lar ikke fienden gå fra seg. Jeg beordret de tre Mathilda-tanksene til å forsvare den samtidig som mannskapet dens grov en jordvoll rundt den for å gjøre den vanskeligere å treffe. Så kom det tyske angrepet - to tanks, antakelig forsterkninger fra en base lenger syd. De var fast bestemt på å ta knekken på Crusaderen min, men slik skulle det ikke gå. Mannskapet på Mathilda-tanksene hadde vært med meg siden mitt første slag, og var mye mer erfarne enn tyskerne. Etter at de hadde gjort det av med angriperne sendte jeg reparatører til Crusader-tanksen, og sammen med Mathilda-tanksene rensket den ut den siste motstanden i byen. Slaget var vunnet.
