Sammenlignet med berømte studioer som Lionhead, Valve og 3D Realms er Nival Interactive fortsatt relativt ukjent. De har ingen Peter Molyneux, Gabe Newell eller George Broussard som dukker opp i mediene både i tide og utide, og de har heller ikke utviklet noen virkelig stortitler - i alle fall ikke hvis vi følger spillindustriens syn på hva som er en stortittel. I stedet har de, år etter år, produsert det ene kvalitetsspillet etter det andre. Nival Interactive er solide. Når de lager et spill, vet du det blir bra. De kan det de driver på med, og når du spiller spillene deres får du den gode følelsen av at dette er et spill laget av noen som faktisk bryr seg om kvaliteten.
Et lynkurs i lynkrig Blitzkrieg II er ikke noe unntak. Det er et bunnsolid spill som lykkes på omtrent alle områder, og hvis du er av den typen som hater å lese detaljerte spillomtaler, kan du egentlig bare dra til butikken med det samme. Blitzkrieg II er et trygt kjøp, med mindre du hater strategispill eller har sverget på tro og ære at du aldri mer skal spille et spill basert på andre verdenskrig. Hvis sistnevnte er tilfellet har du forresten min største respekt. Ofte tenker jeg å gjøre det samme, men så dukker det opp et spill som Blitzkrieg II, som faktisk er verd å spille nært sagt uansett hvor lei en er av andre verdenskrig.
Her er fokuset på realisme. Ikke i så stor grad at spillet ikke lenger er morsomt, men akkurat så mye at det føles som om strategiene du klekker ut kanskje kunne ha fungert i virkeligheten også. Dette er et spill du må ta litt seriøst for å lykkes i, og hvis du tror du skal komme noen vei med kjente og kjære Command & Conquer-taktikker, blir du raskt ydmyket. Blitzkrieg II tilbyr ikke rask og lettvindt underholdning, men i stedet et spill som belønner intelligente løsninger og fornuftig taktikk. Det er riktignok en del elementer som har blitt noe forenklet i forhold til originalen, men Blitzkrieg II er fortsatt langt fra å være et "fast food"-spill.
Autentiske kjøretøy Hvert eneste av de over 250 kjøretøyene du får kjempe med eller mot i spillet er nøyaktig modellert etter virkelighetens modeller, både i forhold til utseende og ytelse. Det sentrale elementet i Blitzkrieg II er å bruke de individuelle drapsmaskinene du får tilgang til riktig. Selv den heftigste stridsvognen blir raskt redusert til skrapjern om du bruker den feil. For hver enhet du har tilgjengelig finnes det en som er spesialisert for å drepe den, og den kan du banne på at motstanderen sitter og gleder seg til å bruke. Dermed lønner det seg med velbalanserte angrep hvor du har med deg mange typer enheter, hver med sitt eget bruksfelt.
Stridsvogner har kraftigere panser foran enn bak, og uansett preller kuler av dem som om de skulle vært erter. Anti-stridsvognkanoner og "panserjegere" gjør imidlertid kort prosess (såfremt kulene deres faktisk er av et kaliber som lar dem penetrere stridsvognens panser), og kommer stridsvognene for nærme infanterister, kan de se frem til et hagl av håndgranater. Infanterister er forøvrig lett match for de fleste, men når du plasserer dem i bygninger eller skyttergraver får de plutselig en liten fordel. Dessuten kan de skyte ned mannskapet til fiendens kanoner uten å skade selve kanonene, slik at de kan overta dem selv. Lite er så fornøyelig som å smadre fienden med hans eget arsenal.
Ingen basebygging Det å bygge baser, hvor du igjen kan produsere forsterkninger (stridsvogner, soldater, osv) er en typisk spilldesign-idé, som fungerer helt greit i virtuelle lekeplasser, men som har fint lite med virkeligheten å gjøre. I Blitzkrieg II kan du legge ut sandsekker for å beskytte stridsvognene dine og grave skyttergraver for soldatene dine, men utover det bygger du svært lite. For å få nye enheter (enten det er stridsvogner, infanterister eller en gruppe bombefly som skal ta ut et spesielt mål før de venner nesen hjemover) må du i stedet plukke opp et virtuelt telefonrør og ringe etter forsterkninger.
Hvor mange og hva slags type forsterkninger du kan skaffe på denne måten varierer fra oppdrag til oppdrag, og i tillegg er det slik at du må låse opp tilgang til forskjellige typer forsterkninger ved å fullføre oppdrag. Dette er et veldig viktig konsept i kampanjen, hvor du ikke må kjempe deg gjennom en lineær serie oppdrag, men i stedet møtes av en serie operasjoner hvor du får flere oppdrag som du kan velge mellom. Når du har fullført en viss mengde av disse får du tilgang til et avsluttende hovedslag, og om du vil kan du hoppe over resten av oppdragene og gå rett på dette slaget.
Det kan imidlertid være en fordel å vente litt med å gå over på hovedslaget. Grunnen er nemlig at jo flere av "småslagene" du spiller, jo flere typer (og bedre utstyrte) forsterkninger får du tilgang til, og alt dette kommer selvsagt svært godt med når det virkelig gjelder. Samtidig er det slik at du for hver operasjon kun har et begrenset antall ganger du kan tilkalle forsterkninger, og jo flere du tilkaller i de mindre slagene, jo mindre har du igjen til slutt. For hvert slag får du også erfaringspoeng, som du kan investere i kommandører for de ulike hærgrenene, noe som gir enheter av den typen flere muligheter i kampsituasjoner.
