Fabrikkproduserte fiender
Fiendene og den kunstige intelligensen kommer ut i pluss til tross for at det har sine svakheter. De datastyrte motstanderne kan sies å være noe programmert inn i forskjellige klasser. Du har en vanlig klasse som igjen deles opp i noen som har maskinpistoler, noen med kraftigere automatvåpen som AK-47, og noen med RPG. Over dem igjen er det en slags overklasse med hockeymaske og kraftige pumphagler eller pistoler, som tåler mye mer enn de ”vanlige” fiendene. Noen har skjold de gjemmer seg bak osv. Denne klare og tydelige klasseinndelingen synes jeg er litt uheldig da man etter å ha spilt litt, ganske hurtig klarer å stille en diagnose og vite eksakt hvordan man skal ekspedere fi.
De datastyrte motstanderne søker ofte dekning hvis de blir beskutt. De reposisjonerer seg opptil flere ganger under skuddveksling for å få bedre skuddlinje på deg og de brødløkene av noen datastyrte medspillere du må drasse på. Noen ganger fungerer ikke alt dette optimalt, og jeg må si det er litt merkelig at en vaktsoldat står helt uanfektet når makkeren segner om med kulehull i panna, bare noen meter unna.
Brettene er store, detaljrike og til tider herlig interaktive. Du kan skyte på det aller meste og se at dette ikke bare står helt uanfektet tilbake for ditt angrep. Jeg husker spesielt godt ett brett da jeg skulle ta meg gjennom en flislagt institusjonsdusj med adskilte båser. Det ble en skytefest av de store, og jeg tok meg selv med et stort smil om munnen mens flisene sprutet veggimellom.
"This is my rifle, this is my gun"
Men nå over til det viktigste – våpnene. Det er et assortert utvalg av våpen tilgjengelig, og alt fra maskinpistoler og automatgevær til hagler og snikskytterrifler er representert. De forskjellige våpnenes styrkebalanse kunne vært litt justert, og selv om man merker forskjell på maskinpistol og automatgevær, kunne denne vært tydeligere. Hagla er personlig nærkampsfavoritt, og det er en fryd for øyet og se støvet falle til bakken etter at et skudd gikk rett i betongen ved siden av en unnvikende fiende. Magnum-pistolen er litt vel eskalert, og jeg finner det litt forstyrrende at denne kan drepe på nesten hundre meter med ett skudd, mens du kanskje trenger ti fra AK-en og enda flere fra G36C. Dette er egentlig bare detaljer som ikke er verdt å henge seg opp i – det som er viktig er at det er morsomt å skyte.
Det er fire vanskelighetsgrader å gå gjennom de forskjellige brettene på – fra "Easy" og opp til "Black Ops". Den største forskjellen mellom de ulike nivåene, er at man på det enkleste får mer ammunisjon og helsepakker, samtidig som man bare trenger å gjennomføre hovedoppdraget. På de høye vanskelighetsgradene er det utfordring å hente, og det kan skape hodebry å kontrollert navigere seg frem uten å komme i kontakt med for mange fiender. På samme tid må du også utføre en rekke sidemål som å finne forskjellig hemmeligstemplet materiell osv. Det er ikke mulig å lagre overalt i spillet, dette gjøres automatisk ved forskjellige passeringer på de ulike brettene - til sjenanse for noen, og utfordring for andre.
Black bærer preg av å være utviklet ene og alene til konsoll, noe som gjør at man får et godt utviklet kontrollssytem både på PlayStation 2 og Xbox. Hvilken av disse to konsollene man eventuelt skal velge dette spillet til, kan ikke falle på så mye annet enn hvilken kontroller man liker best.
Hvor lenge du kommer til å spille Black beror fullt og helt på hvor lang tid det tar før du går lei av historiedelen. Det finnes ingen andre moduser eller muligheter for flerspiller, og selv om jeg på sett og vis kan forstå utviklers ønske om å fokusere på én ting og gjøre det bra, trekker dette ned spillets potensielle varighet.
Grafikken i spillet er flott og viser at det er krefter i de gamle boksene. Som tidligere nevnt er miljøene store, detaljrike og skaper en flott atmosfære. Fysikken på de datastyrte figurene, egne så vel som fiendlige, er godt gjennomført og det hele tar seg flott ut på skjermen. Lydsiden er helt herlig, og sparkes i gang av stemningsfull og klassisk krigsfilmmusikk spilt av Hollywood Symfoniorkester. Dialogen er som tidligere nevnt velspilt og troverdig, og det hele toppes av nydelige lyder av våpen som avfyres, glass som knuses og granater som sprenges.
Konklusjon
Black er til tross for sin standarde oppbyggning og utforming, et forrykende actionspill. Jeg synes nesten det er merkelig at jeg liker det såpass godt. Det har sine feil og er for standard til å være i nærheten av noen toppkarakter, men på den andre siden så teknisk godt gjennomført at det hever seg over mange andre spill i sjangeren. Criterion gir med Black en skytepornografisk gave til alle av oss som har våte drømmer om våpen og skyting – eller bare er ute etter litt rask og i en stor kontekst, meningsløs underholdning.
