Interessen var stor når første versjon av gudesimulatoren traff butikkhyllene i 2001, men det klarte aldri å leve opp til forventningene. Det var nytt, det var fritt, det var spennende, men det var rett og slett ikke like fantastisk som vi var blitt lovet. Kortvarig moro, mye takket være for svak kunstig intelligens og repeterende spillmekanismer. Denne gang lover Molyneux et spill som er alt Black & White skulle ha vært, og mer til.
Full frihet
Filosofien bak Black and White 2 er fortsatt full frihet til spilleren. Alt du ser skal kunne berøres og manipuleres på ulike sett. Du er ikke bare sjef over alle dine undersåtter, du er deres gud. Med en slik tittel følger det selvsagt noe ansvar, men mest av alt en himla masse makt. Hvordan du behandler dem har hele tiden innvirkning på spillets gang. Behandler du dem dårlig vil du kunne se hvordan bygninger blir mørke og dystre, tempelet får et ondt utseende, og byens gater preges av fattige. Gode handlinger kan derimot sørge for en lys og trivelig by. Bare fornøyde mennesker å se, og overalt hvor du rører spretter vakre blomster frem.
Hver innbygger er et individ, og har sitt eget navn. Hvis du ikke liker en (eller ti) av dem er det selvsagt bare å la det falle en stein fra oven, dytte vedkommende ned fra et stup, sette i gang en naturkatastrofe, eller hva som ellers måtte falle deg inn. Det finnes visstnok over 300 måter å knerte sine egne folk på, så her er det kanskje en viss fare for at både den ene og den andre av oss kommer til å fremstå som nådeløse og livsfarlige sadister. Jo flere som forguder deg, jo større blir området du kontrollerer. Utenfor dine grenser er du degradert til hærfører, så det gjelder å ekspandere.
Fantastiske landskap
Brettene ser unektelig ut til å bli imponerende. Ikke spesielt store kanskje, men med fjell og daler, vakker himmel og bølgende hav. Du kan zoome så langt ut at øyen din blir en liten flekk, eller helt inn for å studere en enkelt disippel. Fysikkens lover og regler virker inn, og en naturkatastrofe kan på kort tid forårsake store forandringer i landskapet. Vulkaner og kløfter med lava, for å nevne noe. Disse katastrofene kan du selv påkalle, om du har poeng nok. Det beste av alt er at Molyneux lover at det hele vil bli langt lettere å kjøre enn man kanskje skulle tro. Vår testversjon var ikke ferdig optimalisert, og har ikke engang støtte for mange av innstillingene, så det er vanskelig å bekrefte eller avkrefte hans påstand.
Til veiledning og villedning står to hjelpere til din tjeneste. En engel oppfordrer deg til å handle godt, være barmhjertig, og å unngå bruk av makt. Den lille røde med høygaffelen står derimot parat til å oppmuntre deg til å banke fornuften inn i folk, bokstavelig talt. Et av dine første gjøremål blir å velge mellom ett av fire dyr som skal følge deg gjennom oppdragene. Alternativene er ape, løve, ulv og ku. De har sin egen vilje, men de formes etter hvordan du behandler dem. Roser du kua di på feil (eller riktig?) tidspunkt kan du fort sitte der med et smålubbent, firemaget, menneskeknaskende monster uten det spor av takt og tone. Med tiden vokser de, og blir til slutt et imponerende skue.
Et strategispill for gudene
Ved siden av å være en gudesimulator, kvalifiserer det til tittelen sanntids strategispill. Etter hvert som du bygger ut byen med nye bygninger får du tilgang til enda flere, som du kan bruke dine oppsparte poeng til å låse opp. Velg bygningen i menysystemet, plassér, og se de små maurene strømme til for å snekre. Er de for trege kan du til og med stå for byggingen selv, men det blir dyrere. Beboerne samler korn, stein og tømmer til mat og byggematerialer. Ved å plukke opp en tilfeldig forbispaserende og slippe ham ned i skogen, gir du ham et kall om å bli tømmerhugger. Like enkelt er det å fordele andre plikter, slik som bonde, steinhugger og den mest populære av dem alle; avlsmenneske. Hele grensesnittet er bygd opp rundt ideen om at alt skal kunne kontrolleres med den ene hånda på musa og den andre rundt høygaffelen.
Ressurshåndtering er viktig, men kanskje enda viktigere er det å utnytte de ressursene du har riktig. Primært har du to strategier for å oppnå økt innflytelse. Du kan sørge for at ditt folk har det så godt at det imponerer nærliggende stammer til å bli med på moroa, eller du kan opprette massive hærstyrker og overbevise de som ikke vet bedre. Litt som Bush altså. Også her kan dyret ditt tilpasses strategien. Det kan bygge, krige, samle ressurser eller underholde folk. Setter du det til å krige vil det bli kraftigere og kraftigere, men samtidig forsvinner noe av den frie viljen og utviklingspotensialet for de andre ferdighetene.
Foruten brettenes hovedoppdrag, er det også en rekke småoppdrag å leke seg med. Her får du bruke dine guddommelige krefter som du synes det passer best. En sytete bonde klager over en kampestein i åkeren. Det koster deg ingenting å flytte den, men det finnes selvsagt alternative måter å stoppe munnen hans. I et annet slikt oppdrag er problemet en irriterende hane som vekker en stakkars kar. Ved å styre sola kan du kanskje skape problemer for den fjærkledde skrikhalsen?
Konklusjon
Vår testversjon var begrenset, men friheten ser ut til å bli imponerende. Ikke bare for syns skyld, målet er at du skal være herre over din egen spillopplevelse, og det kan se ut til at Lionhead er på sporet. Din sivilisasjon er fullstendig i dine hender, og det er opp til deg å velge hvordan du skal gå frem for å kapre flere tilhengere. Fangehull, torturkammer og naturkatastrofer eller trivelige hverdagsmirakler som regn over avlingene. Det finnes ingen fasit. Vi kommer tilbake med en fullstendig omtale av den ferdige utgaven av spillet rett før lansering (6. oktober), da får vi se om gledesrusen varer lenger enn hva forrige spill kunne skilte med.