LOS ANGELES (Gamer.no): Hvis man skal utrope en vinner blant spillene som ble vist frem under E3, basert på demonstrasjonen/testen, er det ingen konkurranse. De fleste som var innom 2K Games og Irrational for å kikke på BioShock Infinite kom ut igjen med både hakeslepp og bakoversveis. Selvsagt var biten vi fikk se valgt ut av utvikleren, men vi snakker om en bit av selve spillet her – med gameplay, historiefortelling og stemning i den absolutte toppklassen. Dette kan faktisk toppe det første BioShock, og det er i seg selv en kjempepresentasjon.
Agent X
I BioShock Infinite spiller vi som Booker DeWitt i det herrens år 1912. Han er en tidligere Pinkerton-agent som nå gjør privat etterforskningsarbeid. I den sammenheng får han i oppdrag i å finne en ung pike ved navn Elizabeth. Ulempen, bortsett fra at hun er forsvunnet, er at hun sist ble sett på Columbia – en svevende by, et Utopia som gikk rett til helvete. Dette er skyenes svar på Rapture, men det er ikke et dødt sted. Det er kanskje døende, men det yrer fortsatt av liv i de spektakulære gatene.
Nå er det ingen bombe at Booker finner Elizabeth, det har vi skrevet om tidligere. De blir etter hvert et team, et noe merkelig tospann på et enda merkeligere sted. Elizabeth jages av noe som heter Sangfuglen, et vesen som virker mer mekanisk enn organisk. Den gigantiske saken har imidlertid følelser, og da først og fremst for Elizabeth. Sangfuglen elsker henne, men vil samtidig holde henne i et evig fangenskap. Et fangenskap Booker har befridd henne fra, og de er nå på flukt. Forholdet mellom Sangfuglen og Elizabeth er kanskje fullt av motsetninger, men det er også sterkt – et av de sterkeste jeg har sett i spillform.
Demonstrasjonen vi fikk se foregikk omtrent en tredjedel inn i spillet, og vår helteduo er på vei til et palass der en viss Comstock skal befinne seg. Comstock er leder for en gruppe kalt Founders, gruppen som tradisjonelt har styrt Columbia. Nå er det imidlertid fullt opprør i byen, en gruppering ved navn Vox Populi (folkets stemme) dreper og ødelegger i frihetens navn, og deres røde bannere dominerer mer og mer av byen.
Av denne enkle grunn er det ikke lett å være Elizabeth og Booker, spesielt når man må bevege seg over store avstander. Heldigvis for dem har de et arsenal av våpen og verktøy å dra nytte av i sin kamp mot omverdenen. Booker kan fyre av alt fra pistoler til granatkastere, samtidig som han bruker andre krefter på fiendene – blant annet kan han dytte overende grupper av fiender med en slags stasekraft.
Dynamikk
Suksess er imidlertid helt avhengig av Elizabeth, som sliter med å takle kreftene hun at tilegnet seg fra Sangfuglen. Det er ganske uklart hva disse kreftene faktisk er, men vi fikk et tidlig eksempel. Elizabeth finner en hest som er i ferd med å dø, og forsøker å redde den med sine krefter. Da ser vi hvordan både hesten og miljøet rundt plutselig vekkes til liv – men dette skaper en merkelig rift. Med ett er både Booker og Elizabeth i moderne tid, midt på en vei, og begge reddes tilbake et tidels sekund før Elizabeth knuses av en brannbil med fulle sirener. Hesten, den dør.
Senere fikk vi se hvordan Elizabeth kan ”realisere” grå områder i spillet, dette er områder som bare har et omriss av hva som kan være der. Midt i en kamp gir Elizabeth Booker et valg om å aktivere to grå områder. Vi som spiller kan velge, og bruke det som dekning mot de mange fiendene. Det blir spennende å se hva mer det dynamiske forholdet mellom hovedpersonene kan gi av interessant gameplay.
Selve kampene er mer actionorientert enn tidligere. Vi fikk se flere fiender om gangen i miljøer som legger til rette for kamper i en større skala. Miljøene er også skapt for at man skal kunne ta dekning, og eventuelt komme rundt på flankene til slemmingene.
Det mest interessante er imidlertid bruken av de gigantiske berg-og-dal-banene som snor seg rundt Columbia. Du, og fiendene, kan bruke disse ved å aktivere en krok som festes til armen. Dette åpner for svært friskt, og heseblesende, gameplay. Vi fikk se hvordan Booker suste av gårde i full fart, og gjerne hoppet fra bane til bane med kilometervis av fritt fall under seg. Vi fikk også se Booker hoppe av banen og på et luftskip fullt av fiender, som han sporenstreks ødela og dermed sendte alle i døden.
Utrolig fartsfylt
Bare det å bli jaget på denne banen er et unikt adrenalinrush, et eventyr i en eventyrlig verden. Akkurat hvor store mulighetene til å bruke banen som transportmiddel, vet vi ikke. Potensialet er imidlertid stort, og den bidrar bare til at Columbias uhyre tiltrekkende mystikk vokser.
BioShock Infinite er imidlertid mer enn bare kamp. Det er utforskning av spennende miljøer, både rolige og de som er fylt med både sivile og frekke slemminger. Det er den konstante dialogen mellom de to hovedpersonene, en dialog så interessant at du biter deg merke i hvert eneste ord som ytres. Det er også observasjonen av den sterke personligheten Elizabeth er. En barnlig jente, full av humor – men også sprekkferdig av frykt og motstridende følelser.
For følelser er det mye av i dette spillet, og avslutningssekvensen er noe av det sterkeste jeg har sett i dette mediet på veldig, veldig lenge. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, det finner dere tidsnok ut av selv, men med en person som Elizabeth er det utrolig vanskelig å forholde seg kynisk. Du bare må involvere deg, du må engasjere deg.
Det er veldig mye som virker å være glitrende ved BioShock Infinite, og det visuelle er så absolutt blant høydepunktene. De kunstneriske inntrykkene dette spillet serverer er av ypperste klasse. Columbia er så vakkert, så kaotisk og så mystisk at man ikke kan unngå å forelske seg. Samtidig drepes aldri bekymringen eller frykten. Irrational Games har lykkes i å lage et mørkt spill som nærmest bombarderer deg med friske farger – fra herlig grønt gress til de nærmest forstyrrende røde bannerne til Vox Populi. Bare gled deg!
Konklusjon
Vi har fått se BioShock Infinite i aksjon et par ganger nå, og det er nærmest farlig innbydende. Jeg sier farlig fordi vi ikke er i nærheten av å kunne oppleve det totale produktet ennå, likevel virker det som om Irrational Games og Ken Levine vet hva de driver med denne gangen også. Jeg kan i hvert fall ikke vente med å utforske den svevende byen Columbia i min egen stue.
Alt virker bare så uhorvelig sterkt i dette spillet. Dialogene sitter som et skudd, og bare etter noen minutter har man et forhold til hovedpersonene i spillet. Utvikleren makter også å spille på sterke følelser, noe som bidrar til enorm innlevelse. Kampene er kanskje mer actionpreget enn tidligere, men samtidig er de mer spennende og dynamiske. Dessuten er det kunstneriske nesten av en annen verden, herre min hatt hvor vakkert dette er. Jeg drister meg til å sette en tikroning på at dette overgår originalen, og hvis jeg har rett blir dette uforglemmelig!
Bioshock Infinite utvikles til PlayStation 3, Xbox 360 og PC, og er ventet i salg i løpet av 2012.
