Det er litt over to år siden vi først satte våre bein i den mystiske undervannsbyen Rapture. Siden den gang har designer Ken Levine forsvunnet fra prosjektet og intet mindre en fem forskjellige utviklerteam har fått ansvaret for å drive videre en av de siste års mest spennende spillserier. Men klarer de, med så mange kokker med på laget, å holde spillet fokusert på den gode spillopplevelsen?
SE OGSÅ: Eirik lar seg begeistre av Bioshock 2.
Daddy's back!
Spillets åpningsscene setter deg i skoene til en "big daddy" som trofast passer på sin "little sister". Alt er tilsynelatende i skjønneste, om noe forstyrrede, orden. Så dukker Sofia Lamb opp. Det har nemlig gått åtte år siden hendelsene i Bioshock og i Andrew Ryans fravær har Sofia Lamb forent mange av Raptures forskrudde innbyggere. Du blir skilt fra din "little sister", og i din kamp for å få henne tilbake må du utfordre makteliten i den sunkne byen.
Gjensynet med Rapture bringer tilbake gode minner fra det første besøket og 2k Marin har klart å beholde essensen fra det foregående spillet. Den stormannsgale, og moralsk skruppelløse Andrew Ryan er byttet ut med Sofia Lamb, som forkynner at samhold i Raptures lokalsamfunn og støtte til hennes person vil føre til gjenfødsel og frelse. De andre karakterene du møter er likeledes karismatiske og stereotypiske.
Gjennom historien får man oppleve sannheten om mye av forskningen som foregikk i Rapture, med et stort fokus på utviklingen av "little sisters" og "big daddys". Knyttet sammen med dette møter du også på en av spillets nye fiender, nemlig "big sister". Utover henne og noen nye "big daddy"-utgaver er de fleste fiender gærne "splicere" som i det originale Bioshock.
Nye våpen, mye lyd
Kampsystemet er lett gjenkjennelig. Du kombinerer våpen av ymse slag med såkalte "plasmids", som lar deg for eksempel kaste ildkuler eller fryse fiender i en isblokk. Siden du nå er en stor muskelbunt har du tilgang på hissigere våpen, men kampene foregår nokså på samme måte som før. Den suksessfulle oppskriften er beholdt og selv om det ikke er noen nevneverdige nyvinninger å prate om på "plasmid"-fronten, er det fortsatt ekstremt tilfredstillende å pløye gjennom fiender med de forskjellige angrepskombinasjonene som spillet tilbyr.
Også i Bioshock 2 kan du utforske småhistorier, triste skjebner og få tilleggsinformasjon til hovedhistorien gjennom lydopptakere som du finner gjemt rundt forbi i Rapture. Selv om stemmeskuespillet er på et bra nivå, går det tidvis inflasjon i disse, og det ender med at du ikke alltid engasjerer deg så veldig i det som blir avslørt. Selv om historeskribentene i 2k har gjort et realt forsøk på å opprettholde inntrykket av et rikt og variert Rapture, så blir fokuset i Bioshock 2 utelukkende på skjebnen til de små jentene som tripper rundt og livnærer seg på døde kropper.
Hovedhistorien klarer å fange spillerens oppmerksomhet og en vegrer seg fra å legge ned kontrolleren fordi en ønsker å finne ut av hva som egentlig foregår. Spillet har en spenningskurve som tatt rett ut fra en Hollywood-produksjon og i det hele tatt fremstår spillet som solid og grundig designet.
Noe mangler
Likevel er det noe som mangler. Rapture føles litt tomt, nærmest sjeleløst. På mange måter ligner Bioshock 2 for mye på sin forgjenger. Det har beholdt det solide gameplayet, men da man første gang opplevde den magiske verdenen som Bioshock-universet har å by på, fikk man hakeslipp. Slik er det ikke nå, fordi vi har sett alt før. Det originale Bioshock fungerte så bra fordi det var noe nytt og fantastisk, samtidig som det beholdt mystikken ved å ikke gi spillerne særlig innsikt i verdenen man opplevde. Når hakeslippfaktoren ikke lenger er tilstedet skulle man gjerne sett at spillet lot oss utforske verdenen mer og finne ut av mer om folkene som bodde der.
Samtidig har man en følelse av at spillet har et potensialet som ikke helt blir oppfylt. Kanskje har utviklerne kjørt seg litt fast enkelte steder, da spillet har enkelte muligheter som virker ganske meningsløse. Eksempelvis har spilleren muligheten til å dukke, men dette bruker du cirka tre ganger i spillet og da bare for å komme forbi en fallen bjelke. Du har også nå muligheten til å gå rundt på havbunnen, men også i disse sekvensene skjer det lite, og de gjør ikke noe for spillets fremdrift, annet enn å bringe deg fra A til B. Mulig at utviklerne her har hatt større planer enn de klarte å realisere.
Flerspillerdel
Nytt for utgaven er også multiplayerfunksjonen. Denne er utviklet av et annet firma enn de som lagde enkeltspilleropplevelsen, og det er kanskje like så greit. Her er du i utgangspunktet ikke en big daddy, men en "vanlig" innbygger av Rapture. Du får din egen leilighet hvor du kan skifte klær, gå gjennom dine våpen og "plasmids" og sjekke hvordan du ligger an på rankinglistene. Dette er en artig vri som får flerspillerdelen til å føles mer personlig enn om du bare ble dumpet rett inn i en lobby. Etter min smak kunne de gjort enda mer ut av denne, men det er fortsatt en god ide.
Selve kampene tillater opptil ti spillere mot hverandre på samme kart og man har forskjellige modier som "alle mot alle" i ulike varianter og også mer lagbaserte moduser. De fleste er kjente fra tidligere spill, men man har ofte en egen Bioshock-vri på dem (eksempelvis "capture the little sister" i stedet for "capture the flag").
Kampene holder et raskt tempo og det er moro å gå bananas med de ulike angrepsmulighetene som spillet frister med. Som nå har blitt standard i de fleste flerspillerspill, opererer man også her med et erfaringspoensystem, og etter hvert som man går opp i gradene får man også tilgang på bedre utstyr og angrep. Det skal nevnes at selv om det tilsynelatende er mange som spiller flerspillerdelen på Bioshock 2 de første dagene, har jeg opplevd å måtte sitte å ventet ganske lenge før matschingtjenesten har klart å skrape sammen nok spillere til at vi kan begynne. Forhåpentligvis bedres dette etter hvert.
Flerspillerdelen gjør med andre ord det den skal gjøre. Bioshock 2 er et enspillerspill, men med en god flerspillerdel utvides levetiden til spillet med mange timer. På grunn av erfaringspoengsystemet må du belage deg på å spille en stund før du får tilgang til de virkelig kule angrepene, men det er verdt å vente på.
Konklusjon
Bioshock 2 er et veldig solid spill som tar deg med tilbake til den mystiske verdenen vi ble så glad for et par år siden. Det samme gode gameplayer et tilstedet og hovedhistorien letter på sløret om bakgrunnen til de små jentene som spankulerer rundt i undervannsbyen med en beskyttende storpappa på slep. Likte du det originale Bioshock, kommer du garantert også til å like oppfølgeren.
Flerspillerdelen fungerer også utmerket og tilbyr mye moro som et tillegg til hovedhistorien. Kjappere gameplay og mer action gjør den til et godt alternativ dersom du trenger et lite avbrekk fra enspillerdelen.
Bioshock 2 er et flott spill som mangler lite, men samtidig et det ikke mye nytt å spore. Spillet mangler den hakeslippfølelsen som man opplevde da man utforsket Rapture for første gang, og selv om spillet er tro mot originalen på alle måter, skulle jeg likevel gjerne sett 2K presentere mer nytt enn de gjorde. Men for all del, en kjempegod spillopplevelse venter deg i Bioshock 2.
Spillet finnes til Xbox 360, Playstation 3 og PC. Denne anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven.
Se også videoanmeldelsen av Bioshock 2.
