Bionicle er en serie leker fra Lego, med gutter i alle aldre som målgruppe. Lekene er store figurer i Lego Technic-stilen, definert ved heftige våpen og spennende masker. I et eget fantasiunivers kjempes kampen mellom det gode og det onde, og nå har krigen endelig tatt steget over til videospillenes verden. I Bionicle Heroes møter vi de seks onde pirakene som med makt har tatt kontroll over øya Voyia Nui. De har lagt beslag på Livets Maske, og transformert innbyggerne til skremmende monstre.
Våre helter
Med kløkt og våpen må seks fryktløse helter ta opp kampen for frihet. Du tar kontroll over den iskaldt beregnende Mataro med sin kraftige snikskytterrifle, den raske Jaller med sin pulserende flammekaster, den spenstige Kongu med sitt sviende strålegevær, den intelligente Hewkii med sine varmesøkende bomber, den dryppende Hahli med sin svake vannkanon, og den klatrende Nuparu med sin uberegnelige granatkaster. De kalles toaer, og er øyas siste håp om frelse.
For å bekjempe pirakene må du gjennom seks unike områder, hvert med fire nivåer. På det første nivået får du en lett introduksjon til spillets mekanismer. Når du starter har du tre toaer tilgjengelig, og for å få tilgang på resten må du finne deres respektive masker rundt omkring på nivået. Du bytter toa med et enkelt tastetrykk, og har dermed alltid mulighet til å være hvem du vil, når du vil. Du finner deg raskt noen favoritter i flokken, men på grunn av spillets utforming må du bruke alle sammen. Er det en elv du skal krysse, må du ta i bruk Hahli. Skal du aktivere en mekanisme, må du bruke Hewkii. Alle har sine spesielle egenskaper, og alle egenskapene blir aktivert med B-knappen. Forskjellen på denne figurbyttingen, og at én karakter innehar alle egenskapene er liten. Den simple underholdningen ligger i å styre ulike figurer, men det er kjedelig og uinspirerende å gjøre alt med én knapp.
Lite variasjon
Nivåene er fylt til randen av aggressive fiender som vil deg til livs, og vil du noen vei har du ikke annet valg enn å skyte fra deg. Spillet handler i grunnen ikke om annet. Siktingen er automatisk, alt du behøver å gjøre er å holde inne skyteknappen og vente til fiendene eksploderer i et regnebuefarget hav av legoklosser. Disse kan du samle på, og øverst på skjermen kan du se hvor mange du har plukket opp.
Når du har samlet en stor nok mengde legoklosser entrer toaene heltemodus. De blir gylne i fargen, udødelige, og våpnene blir mer hardtslående. Heltemodusen må brukes til å aktivere gammelt maskineri som ligger rundt om på banene. Dette blir forvandlet til roboter i gullbelagt materiale, som hjelper deg videre på veien. Om du ikke aktiverer robotene kan heltemodusen i praksis vare evig, men du vil ikke komme deg videre på brettet. Dette er et lurt trekk om du vil samle klosser, masker, eller lete etter hemmeligheter på steder du allerede har vært. Heltemodus og robotoppvekking skjer to-tre ganger på hver bane, og blir som skytingen gjentagende etter veldig kort tid.
Mot slutten av de fleste nivåene må du bekjempe en ekstra sterk fiende, i seks av tilfellene en pirak selv. Disse sjefskampene følger en og samme oppskrift: a) Drep vanlige fiender i nærheten fram til du når heltemodus, b) bruk heltemodusen til å aktivere din hjelpende hånd, en nærliggende robot som skader sjefen sjøl, c) gjenta dette til din hjelpende hånd forsvinner, d) skyt sjefen til han segner om.
Tro det eller ei, men etter målgangen i første nivå har du vært igjennom alt spillet har å tilby. De neste 25 brettene bygger på eksakt samme formel, kun variert av selve brettdesignet. Alt er basert på tre knapper: Skyt, aktiver og bytt figur. Dette fungerer utmerket, men er det nok til å tilfredstille en sulten spiller? Eller en forventningsfull 7-årig Bionicle-fan?
Latterlig enkelt
Litt enkel matematikk: Hver toa har fem hjerter (les: helsepoeng), og du kontrollerer seks toaer. Hvor mange hjerter har du da tilsammen? Riktig, 30. For hver tiende fiende du dreper får du etter all sannsynlighet ett hjerte tilbake, når du plukker opp en maske fylles helsa opp, og når du oppnår heltemodus får du to hjerter. Skjønner du hvor jeg vil hen? Spillet er svært, svært enkelt, og jeg var aldri i nærheten av å dø. Jeg vet dette er et barnespill, og jeg vet at erfarne spillere ofte synes spill som dette er for enkle, men jeg tror også at ethvert barn over 7 år – som er spillets aldersmerking – kunne klart seg gjennom spillet uten noen form for utfordring.
I tillegg til legoklossene du samler på hvert brett kan du samle sølv- og gullbokser. Disse har ingen nytteverdi ut over å gi deg hundre prosent uttelling.
Legoklossene kan du derimot investere i oppgraderinger til toaene dine. Hver toa har tre enheter å oppgradere; rustningen, våpenet og spesialegenskapen. Hver av disse har igjen ti steg å fylle opp, så det er smart å henge i og samle klosser helt fra starten av. Dette er kanskje det morsomste med hele spillet, og fram til du har oppgradert toaene til det absolutte maksimum, kjenner du et sug etter å spille mer, og samle flere klosser. Du ser faktisk forskjell på våpnene etter som du oppgraderer dem, og ikke minst, du merker forskjell i slagkraften. Oppgradering av spesialegenskapene gjør at du får tilgang til flere områder på nivåene. For eksempel gjør Mataros fryseegenskap (også den aktivert av B) at du enkelte plasser kan gå på vannet, og dermed skaffe flere klosser og bokser.
Denne moroa er dessverre over alt for fort. Før jeg var halvveis hadde jeg oppgradert alt, og klosseinnsamlingen ble ikke like engasjerende som før, selv om det fortsatt var andre ting å investere klossene i. I butikken kan du for eksempel handle bonusmateriale. Blant annet tre bonusnivåer hvor dine skyteferdigheter blir utfordret. Det meste i butikken er likevel inventar til "Piraka Playground" – et friområde hvor de overvunnede pirakene sprader rundt, tamme som kosebamser. Inventaret du kjøper i butikken, som for eksempel stupebrett, eller dansegulv, blir plassert på området, og pirakene kan ta det i bruk, selvsagt aktivert av et trykk på B.
Ingen bærende historie
Etter spillets åpningssekvens skjer det absolutt ingenting historiemessig, bortsett fra det du opplever med egne fingre. Isteden får du før og etter hvert nivå se en pirak dumme seg ut. Han kan stå på bakken og tilfeldigvis få en stein i hodet, gå bakover for så å finne ut han står i løse luften, eller skalle hodet i det han går under en kant. Til tider småmorsomt, men jeg ville foretrukket en dypere historie, eller rett og slett en historie i det hele tatt. Hvordan disse dumme figurene skulle ha klart å ta kontrollen over en hel øy er for meg totalt uforståelig, og spillet gir deg verken svar på hvordan de tok kontroll, hvorfor de tok kontroll, eller hvorfor de er så dumme.
Det hele blir akkompagnert med et gjentagende og uinspirert musikarrangement. Uinspirert er kanskje feil ord å bruke, for her har de lånt idéer og melodier fra mange av de som er noe på området. Jeg hørte både Kingdom Hearts, Ringenes Herre og Batman Begins-toner, svøpt inn i repeterende jungeltrommer, kanskje i håp om at vi ikke skulle merke noe? Uorginalt.
Figurene er satt sammen av skinnende legoklosser, og områdene er laget i kjent actionspillstil. De ser bra ut, men er svært lineære, og har lite variert oppbygging. Grafikken er funksjonell, og fungerer godt for et spill basert på små plastobjekter.
Det jeg savner mest med spillet er en flerspillerdel. Dette er et actionspill, og det kunne vært stort potensiale i en hektisk onlinedel hvor toaene og pirakene kjempet med og mot hverandre. I motsetning til Lego Star Wars mangler også spillet en samarbeidsmodus, så alt du gjør med Bionicle Heroes må du gjøre i ensomhet.
Konklusjon
Bionicle Heroes er myntet på barn og har fått sin utforming deretter. Selv om barn er mindre kravstore, har også de rett på robuste spill, med utfordring, spenning og spilleglede. Bionicle Heroes er et glattpolert produkt med få feil, og kan dermed virke som et greit alternativ. Dessverre blir det etterhvert kjedelig, grunnet overforenklet gameplay og liten variasjon.
Om du allerede har spilt Lego Star Wars-spillene bør du unngå Bionicle Heroes. Det er av samme ulla, bare tydelig dårligere gjennomført. Det har ingen markant historie, og mangler mulighet for flerspiller. Om du ikke har spilt Lego Star Wars-spillene kan du også hoppe over Bionicle Heroes. Spill Lego Star Wars i stedet.
Merk: Denne anmeldelsen er kun basert på Xbox 360-versjonen av spillet.
