Det har i de siste årene blitt stadig mer populært å levere nyversjoner av klassikere fra åtti- og nittitallet, og Capcoms Bionic Commando er det siste spillet til å få en slik nyversjon. Bionic Commando kom opprinnelig ut i 1987, og i tillegg til stor suksess i arkadehallene fikk det også hjemmeversjoner til det meste som kunne krype og gå av plattformer (Commodore 64 fikk til og med to helt ulike versjoner av spillet, en for USA og en for Europa - den europeiske versjonen, skapt av erfarne Software Creations, var den klart beste).

Trofast mot originalen

Dagens versjon er det svenske Grin som står for. Dette er en erfaren utvikler, som har et svært variert rulleblad (bestående av alt fra Wipeout-aktig racing i Ballistics til Mad Max-inspirert bilkamp i Bandits: Phoenix Rising og taktisk skyting i PC-versjonene av Ghost Recon: Advanced Warfighter-spillene). Det tar ikke lang tid før de viser at de mestrer todimensjonal plattformaction like godt som alt det andre de har drevet med.

Bionic Commando: Rearmed er tro mot originalen, og gir deg kontroll over en superagent/enmannshær med en svært anvendelig robotarm. Denne armen kan du slynge ut i luften, og brukes i utgangspunktet som et slags påmontert slengtau. Ved hjelp av armen kan du gripe plattformer og tak, og heise deg opp eller slenge deg Tarzan-aktig over hindringer og farer. Full kontroll over armen blir raskt nødvendig for at du skal kunne navigere deg gjennom de mange omgivelsene i spillet, etter som du verken kan hoppe eller klatre.

Handlingen foregår i diverse omgivelser holdt av et ondt imperium, og som seg hør og bør er disse fulle av fiender. Ved hjelp av en rekke ulike våpen (som pistol, lasergevær, hagle og rakettkaster) må du bekjempe disse. I starten er arsenalet ditt begrenset til pistolen, men etter hvert som du kommer videre i spillet får du tilgang på mer eksplosive og dødelige leketøy. Det tar en stund å venne seg til kontrollsystemet, så det er kanskje bare bra at du ikke får alt for mange muligheter i starten.

Omgivelsene i spillet er rimelig varierte, og tilbyr mange forskjellige typer utfordringer. Noen deler fokuserer på kamp, andre fokuserer mer på plattformaction, mens andre igjen kommer med mer spesielle utfordringer. Ofte er miljøene såpass åpne at du får en viss frihet i forhold til hvordan du vil angripe de ulike situasjonene, og mange ganger er det fullstendig mulig å komme seg langt uten å måtte engasjere fiendene i direkte kamp. Utforsking belønnes også, blant annet med ekstra liv.

Godt helhetsinntrykk

Generelt er det å navigere seg rundt i miljøene en tilfredsstillende affære, og det samme gjelder kamp mot de mange fiendene du møter - spesielt når du kommer videre i spillet og får låst opp nye våpen og egenskaper. Lite er like moro som å trekke til seg en fiende og bruke ham som levende skjold, mens du tar knekken på vennene hans med bazooka.

Underveis treffer du på en rekke sjefer, som alle krever unike strategier for å overvinnes. Disse er både varierte og tøffe, og gir spillet en ekstra piff. Noen ganger må du regne med å eksperimentere litt før du finner ut hvordan du skal få has på en spesiell sjef, men det går vanligvis greit (selv om det jo kan være litt frustrerende å spille gjennom et helt brett, for så å få «game over» fordi du ikke skjønner hvordan du skal få has på den siste motstanderen).

Helhetsinntrykket er altså positivt, men det er noen ting jeg ikke liker med måten nivåene er designet på. For eksempel har utviklerne plassert ut enkelte fiender på steder hvor det er veldig vanskelig å unngå å bli skutt av dem, fordi du ikke kan se dem før det er for sent. Du lærer selvsagt hvor de befinner seg etter hvert som du spiller samme brett flere ganger og blir skutt av samme fiende gang på gang, men dette er fortsatt gammeldags og urettferdig spilldesign.

Et annet element som etter mitt syn er litt for gammeldags er at du dør med en gang du faller i vannet, som ofte befinner seg på bunnen av spillområdet. Jeg synes det er unødvendig å straffe spillerne såpass hardt for enkle feil, og litt mer spillervennlighet hadde gjort seg. Det hjelper ikke at du ofte må spille en del på nytt når du dør – pisken kjennes ekstra hardt når man glipper og faller i sjøen like før slutten av et brett. Dødelige pigger er jeg heller ingen stor tilhenger av, mens spillets kvikksand faktisk er en litt bedre idé, etter som det er mulig å komme seg uskadd opp av denne om du reagerer raskt.

Disse tingene hindrer selvsagt ikke spillet i å være moro, men jeg føler samtidig de legger en viss demper på stemningen til tider.

Variert ekstrainnhold

I tillegg til de todimensjonale plattformbrettene, får vi også litt todimensjonal krigføring sett ovenfra – i ekte Commando-stil. For å velge oppdrag må du nemlig navigere et lite helikopter rundt på et oversiktskart, og om du skulle kollidere med en av fiendens patruljer, slippes du ned for å ta knekken på fiendene slik at du trygt kan fly videre. Disse actionfylte brettene et artig avbrekk fra hovedspillet, men de blir alt for ensformige etter at du har prøvd dem noen ganger. Det samme gjelder sekvensene hvor du skal hacke fiendens datasystemer. Dette er enkle hjernetrimbrett som ikke begynner å utfordre før langt ute i spillet.

Som en ekstra bonus får vi en haug virtuelle «treningsbrett», som du kan spille ved å besøke datamaskiner i vennlige baser. Her er målet å komme forbi spesifikke utfordringer så raskt som mulig. Disse brettene fokuserer på akrobatikk og effektivitet, og for å vinne gullmedaljer må du gjøre alt omtrent perfekt. Her er det mye varighet å finne, også etter at du har fullført selve kampanjen.

Lokal flerspiller

Om det å spille alene ikke er din ting, kan du finne deg en venn som du kan spille gjennom enspillerkampanjen med. Da spiller dere i utgangspunktet på samme skjerm, og jo lenger bort dere kommer fra hverandre, jo lenger ut zoomes kameraet. Kommer dere langt nok bort, deles skjermen i to. På den ene siden er det fantastisk å se at PC-versjonen støtter slik lokal flerspiller, da dette er noe utviklere ofte kun legger til i konsollversjoner, men på den andre siden hadde det vært hyggelig med mulighet til å spille over nettet også.

I tillegg til samarbeidsmodusen kommer spillet forøvrig med mulighet for at opp til fire spillere kan kjempe mot hverandre på «intime» arenaer. I disse kampene kan det gå hardt for seg, og slike flerspillerkamper er dessuten en perfekt måte å lære seg å bruke avanserte og smarte angrep. Heller ikke her støttes nettbasert flerspiller, så hvis dere er flere enn to er det på tide å kjøpe håndkontrollere til PC-en, om du ikke allerede har gjort det (noe som selvsagt er en lur idé uansett).

Grin har gjort en fabelaktig jobb med den retropregede musikken, og vi får blant annet herlige coverversjoner av flere låter fra originalspillet, samt en flott nyversjon av Rob Hubbards klassiske tittelmelodi for Commando på Commodore 64. Resten av presentasjonen holder også et høyt nivå. Selv om gameplayet vet å begrense seg til to dimensjoner er grafikken i full 3D, med massevis av lekre og fargerike effekter, og flotte animasjoner. Bionic Commando: Rearmed føles kanskje som et åttitallsspill, men utseendet er helt moderne.

Konklusjon

Bionic Commando: Rearmed er en god nyversjon av et klassisk spill. I stedet for å gå for den enkleste løsningen, og bare levere en litt penere utgave av originalen, har Grin laget et helt nytt spill som på tross av enkelte litt gammelmodige løsninger både ser, føles og høres moderne ut. Dette spillet er nok et bevis på at det er fullstendig mulig å lage gode todimensjonale actionspillspill som utnytter seg tungt av dagens teknologi, og hvis du er ute etter et utfordrende actioneventyr, er Bionic Commando: Rearmed langt fra noe dårlig valg.

Merk: Bionic Commando: Rearmed er også tilgjengelig for kjøp og nedlasting på Playstation 3 (Playstation Network) og Xbox 360 (Xbox Live Arcade).