Star Wars er en merkevare som tilsynelatende aldri vil gi slipp på livsånden og dø ut. Joda, for oss gamere med et romantisk forhold til de gamle filmene er det morsomt å se at det fra tid til annen dukker opp et dugelig spill fra Lucas-universet. Med det vellykkede actionspillet Star Wars: The Force Unleashed friskt i minnet og BioWares Star Wars: The Old Republic i horisonten, er det lett å holde Star Wars-kjærligheten ved like.
Dessverre har animasjonsserien The Clone Wars kulminert i litt mer melkeproduksjon enn strengt tatt nødvendig, med kritikkmessig middelmådigespill på alt som kryper og går av nåværende plattformer. TV-serien fyller gapet mellom Episode I og Episode II, men er av opprinnelige fans satt liten pris på som følge av sin Pixar-aktige stil og barnevennlige tilnærming.
Viktig for republikken, du er
Historien i Republic Heroes følger, ikke overraskende, deler av TV-serien. For meg som ikke har noen kjennskap til TV-serien blir det dermed litt uklart hva som faktisk skjer her. Innimellom vises man klipp fra sistnevnte, men stort sett er det intern dialog og en trøtt fortellerstemme som forsøker å gi deg greie på tingenes tilstand.
At det fortsatt kriges for full maskin i den fjerne galaksen er det i hvert fall ingen tvil om, og Anakin Skywalker skal med sin padawan Ahsoka løse opp i noen av flokene. Resten av flokene løser man med traveren Obi Wan Kenobi og en hardbarket kommandør i republikkens klonetropp. Utgangspunktet for et godt og variert actionspill er utvilsomt tilstede – men så er i utgangspunktet alt mulig, i den store sammenheng.
Det jeg mener å si er at utviklerne tydeligvis har sittet inne med en ganske god idé om hva spillet skal være, men rett og slett ikke har tatt seg bryet med å utføre oppgaven på skikkelig vis. La oss ta en titt på hvor skoen trykker mest.
En del plattform, en del action
Sjangermessig er det null problem å plassere Republic Heroes. I enkelte brett spiller man et lineært plattformspill med innslag av knappemosing, i andre kontrollerer man en klonekommandør hvis formål er å skyte alt som beveger seg. I sistnevnte bruker man enkelt og greit den ene styrespaken til å bevege seg og den andre til å skyte. I god, gammel Asteroid-ånd bestemmer retningen på styrespaken, retningen på skuddene.
Det er et umiskjennelig preg av arkade over det hele, selv om man har prøvd å implementere mulighet for dekning og unnamanøvre. Merkelig nok er det også disse enkle løp og skyt-sekvensene som utgjør storparten av moroa i Republic Heroes, med unntak av noen dugelig underholdende kjøretøysekvenser.
Plattformdelen, eventuelt Jedi-delen, er heller kronglete. Og frustrerende. Samt til tider rett ut kjedelig. Man følger en sti, forserer noen hindringer, dreper noen roboter og forserer flere hindringer. Denne oppskriften er i seg selv potent nok til å bære en rekke gode frukter, men i vårt tilfelle er nedslaget en ener i stil.
Det har seg nemlig slik at når man skal hoppe via plattformer - opp vegger, på små avsatser - så har spillet lagt inn et system som gjør at figuren automatisk limer seg til den mest fornuftige plattformen. Utviklerne har glemt at vi spillere ikke er roboter, men faktisk ganske irrasjonelle til tider, og jeg endte derfor opp med å havne på feil sted. Ofte.
Og når jeg først begynte å stole på systemet som skal gjøre allting lettere, så gikk det jammen skeis da også. Det holder ikke med ett hopp når spillfiguren ikke finner det fornuftig å ta tak i kanten (av stupet) likevel. Det å falle ned i en avgrunn er for øvrig en passende metafor for store deler av spillopplevelsen min – som tilsvarer en slags gradvis fortapelse i frustrasjon som ender med et smell.
Delt smerte
Det er uttrykk som heter seg at samarbeid er nøkkelen til all suksess, men i Republic Heroes er det som oftest nøkkelen til ytterligere uhell og selvmord innad i spillet. Det er til enhver tid mulig å la en god venn hoppe inn i eventyret med deg på samme skjerm, men som jeg alltid har sagt når det gjelder spill som er dårlige i basis: Delt smerte er fortsatt smerte. Å kollidere på tandemsykkel er slettes ikke mer gøy selv om dere samarbeidet om ulykken.
Det er enkelte avsatser som kun kan nås med to menneskelige spillere, og det forenkler jo en del situasjoner drastisk, men ellers er det kun grunnverdien som kan honoreres: Hvis dere er to i rommet, så slipper i hvert fall den ene å se på. Om dette i utgangspunktet er noe som burde honoreres, er høyst tilgjengelig for diskurs.
Konklusjon
Republic Heroes er et trøtt, uinspirert og billig actionspill rettet mot barna i nabolaget. Det er bygget opp av to elementer: En actionfokusert arkadepastisj der løp og skyt står i sentrum, samt en plattformdel hvor kontrollene sørger for at den sikre død inntreffer omtrent hvert fjerde minutt. Kampsystemet for lyssabelgemeng begrenser seg til mosing av en enkelt knapp, og det er ikke mulighet for å utvide egenskapene ved å låse opp nye bevegelser. Det har sine øyeblikk idet man ubekymret løper og skyter vilt rundt seg mens tankene legger seg et annet sted og man hakker løs på tjue roboter – men hey, selv Transformers 2 hadde sine øyeblikk.
