Sakte men sikkert har menneskeheten utviklet smartere og mer intelligente roboter. De siste tiårene har vi skiftet ut manuelt arbeid med automatiske oppgaver utført av maskiner, og former for automatiserte prosesser og beslutninger tatt av datamaskiner blir bare enklere å finne. Tenk over hvor mange motstandere i den digitale verden du har samarbeidet eller kvittet deg med, eller hvilke krefter som finnes på smarttelefonen din akkurat nå?
Microsofts Cortana og Apples Siri er bare to eksempler på hvordan digital – kunstig – intelligens trer inn i vår fysiske verden. Snart har vi til og med selvkjørende biler klare for forbrukere, og i sci-fi-drama-filmen Her med Joaquin Phoenix er det tilnærmet umulig å skille mellom menneske og operativsystem. Sistnevnte er så klart bare fiksjon, men likevel en pekepinn på hvordan ting kan utvikle seg.
Hvor skal det ende? På hvilket tidspunkt trer slik kunstig intelligens ut av den digitale verden og inn i et univers der den kan fatte ordentlige beslutninger, lede troverdige samtaler og overstyre eller gå imot menneskets meninger rundt moral, liv og død – og faktisk ta over styringen selv?
Dette er spørsmål The Turing Test vil ha oss til å tenke over. Ved bruk av kreative utfordringer, mektige stemmeskuespillere og en nifs bakgrunnsfortelling gjør spillet en utmerket jobb på alle disse punktene.
Turingtesten
I år 1950 lanserte den britiske mesterhjernen Alan Turing en adferdsundersøkelse hvor målet var å finne ut av om en datamaskin kunne utøve intelligens på lik linje med mennesker. Testen gikk ut på at en datamaskin skulle føre en samtale med et menneske, samtidig som en annen menneskelig «dommer» satt i et annet rom og fulgte med på denne samtalen. Dommeren skulle være uvitende om hvilken samtalepartner som var menneske, og hvis det var umulig å skille mellom kunstig og biologisk intelligens, kunne man si at datamaskinen hadde bestått testen og kunne regnes som intelligent. Turing argumenterte nemlig for at hvis en maskin kunne opptre intelligent, da er den også intelligent.
Men hva betyr egentlig intelligens? Hvordan måles dette? Et menneske tilegner seg kunnskap via opplevelser og lærdom andre vier det. I teorien kan en datamaskin gjøre det samme. Forskjellen blir imidlertid potensielt mye større enn det det kan høres ut som. For der et menneske kan tenke kreativt og «utenfor boksen», kan ikke kunstig intelligens tenke lenger enn det den har blitt fortalt – hva innholdet på harddisken tilsier at den skal kunne vite og gjøre. Kunstig intelligens kan naturligvis gjøre seg opp logiske slutninger, men utelukkende basert på hva den har opplevd tidligere. Den kan ikke hoppe over stadier slik vi mennesker kan; med andre ord, den kan ikke tenke kreativt. Enn så lenge, i alle fall.
Ava og T.O.M.
I The Turing Test inntar vi rollen som Ava Turing, en astronaut og ingeniør i oppdrag for et fremtidig «International Space Agency», altså et internasjonalt rombyrå. I begynnelsen av spillet ligger Ava i dvale i et lavtemperaturskammer på en romstasjon som går i bane rundt Europa; en av Jupiters måner. Uforberedt blir hun vekket av T.O.M., en kunstig intelligens som skal holde menneskehetens og ISAs interesser vedlike. Ava får vite at ikke alt er som det skal på månebasen der resten av besetningen befinner seg, og derfor blir hun sendt til Europa for å finne ut av hva som har skjedd.
Det blir snart opplagt at få ting er slik det burde være. Månebasen har blitt omkonstruert fra å være en alminnelig operasjons- og forskningsbase, til å bli en eneste stor labyrint fylt med kreative utfordringer. I tillegg nevner T.O.M. at han i utgangspunktet har to «holdeplasser», én på romstasjonen og én på månebasen, men at forbindelsen mellom de to «hjernene» ble brutt. Han vet derfor ikke hva som har skjedd. Det som likevel er tydelig, er at testene vi står overfor ikke er ment for å løses av en datamaskin alene.
I løpet av spillet får vi innblikk i Ava og T.O.M.s meninger rundt kunstig og biologisk intelligens, samt verdien av liv. Det er spennende å følge med på hvordan disse samtalene utvikler seg, og ekstra kult er det hvor gode stemmeskuespillere The Turing Test skilter med. Sammen med et til tider meget stemningsfullt lydspor bidrar det til å gjøre spillet skremmende og nifst, men aldri så direkte skummelt som andre spill i sjangeren kan være.
Kraftkuler og trykkplater
For å løse oppgavene og komme seg dypere inn i Europa blir vi utstyrt med et pistol-lignende verktøy som kan tilkalle og utskyte spesielle energikuler. Disse trengs for å aktivere diverse mekanismer som skjuler seg i basen. I tillegg må vi flytte rundt på kraftbokser, styre roboter, og sist men ikke minst: bruke kreativiteten.
Hele poenget med The Turing Test er at oppgavene ikke kan bli utført av en datamaskin alene. Med ander ord finner man ikke The Witness-lignende oppgaver der man skal fullføre mønstre på nærmest matematisk vis. Her skal du tenke deg så langt frem du kan for å finne ut av hvordan du skal komme deg videre.
Et prakteksempel på hvordan oppgavene foregår – og hvorfor dette ikke kunne blitt gjort på menneskelig måte av en maskin – møter oss allerede på første «brett». Døren vi skal gjennom står på andre siden av et rom, men dette rommet blir delt i to av en vegg med åpne vinduer. En stige lar oss imidlertid klatre til andre siden, men døren er låst og vil ikke åpne seg før det sitter en energiboks i et elektrisk utløp like ved. En slik boks ligger på vår side av rommet, men det er umulig for oss å bære den med oss til andre siden samtidig som vi klatrer opp stigen. Hvordan kommer så boksen seg til andre siden av rommet?
Løsningen er å kaste denne boksen gjennom vinduet til andre siden, slik at vi kan klatre opp stigen, for deretter å sette boksen på plass i utløpet.
Når Ava litt senere spør T.O.M. om hjelp, svarer han at han ikke tenker på samme måte. Han vil istedenfor ta utgangspunkt i hva som har fungert tidligere. Ettersom det fungerte å kaste en boks gjennom et vindu for å åpne en dør på andre siden, kanskje det nå ville fungert å kutte av seg armen og kaste den gjennom?
Kunstig intelligens tenker kanskje logisk, men ikke kreativt. Slik kan den fungere som naturen selv – den prøver absolutt alt til den finner noe som fungerer. Slik kan man forklare evolusjon, ifølge T.O.M., som er et spennende tema i seg selv.
Utfordringene i The Turing Test er smarte og morsomme. Man blir rett og slett tvunget til å tenke seg frem til kreative løsninger på oppgavene. Jeg kunne bruke lang tid på ett og samme sted, men tenkte jeg lenge nok kom jeg meg videre hver eneste gang. Det handler definitivt om en god dose logiske slutninger, men aller mest om kreativitet og refleksjon rundt hva som er mulig.
Litt mye av det samme
Til tross for gode oppgaver skal det ikke skjules at både omgivelsene og visse utfordringer i spillet kan bli svært like. Så godt som hvert eneste brett foregår i de samme «hvite klosser»-rommene, og selv om man blir møtt med vanskeligere oppgaver etter hvert som man utforsker månebasen, løses de oftest med de samme verktøyene som de man startet med. Nå er ikke dette et spill der det er nødvendig med et arsenal av utstyr, men litt krydder hadde ikke skadet.
Spillet er fordelt i kapitler, og hvert kapittel består av ti sett med utfordringer. Bortsett fra visse unike områder som er spesielt viktig for fortellingen, ser resten av spillet så godt som identisk ut med seg selv. Det er lite mangfold i oppgaverommene, som kan føre til at man går en smule lei. Det er synd, for en tilsynelatende forlatt månebase kunne vært enda mer spennende å utforske hvis den ikke hadde sett ut som et kompleks sammensatt av bygg-det-selv-klosser.
Noe jeg la merke til – og som jeg synes var spesielt morsomt – var at det var visse oppgaver som kunne løses uten å følge reglene spillet hadde satt for meg. Istedenfor å koordinere kraftceller med trykkplater og fjernstyrte roboter, kunne jeg bruke løpefart og spillets egen fysikkmotor til å komme meg videre. I ettertid søkte jeg opp utfordringen jeg hadde stått overfor, for jeg ville se om andre hadde «lurt» systemet slik jeg gjorde. Det hadde de ikke, men i stedet brukt mekanismene spillet ba dem om. Om dette er en feil, eller om det faktisk er en medregnet del av spillets fokus på bruk av kreativitet er jeg ikke sikker på, men det hadde vært morsomt å finne ut av hva utvikler hadde sagt om dette. Uansett er det morsomt å bli belønnet for å benytte kreative løsninger, noe jeg etterlyser i mange andre spill.
Konklusjon
The Turing Test tar oss med til månen Europa for å få oss til å tenke over kunstig og biologisk liv og tenkning. På rundt 6-8 timer er ikke hovedfortellingen spesielt lang, men den er definitivt effektiv. I tillegg finnes det mye ekstrainnhold man kan bryne seg på hvis man ønsker å grave seg dypere ned i mysteriene spillet tilbyr.
Selv om oppgavene for det meste er gode, varierer vanskelighetsgraden gjennom hele spillet. Det kan til tider virke lite gjennomtenkt at en oppgave midt i spillet er mye vanskeligere enn en som viser seg senere, og i tillegg gjentar de seg i de samme omgivelsene gjennom hele spillet. Det forstyrrer spillets ellers gode flyt, og noe potensiale for litt ekstra visuelt snadder går tapt her, men det ender ikke opp med å gjøre den største forskjellen da det er nok av gode oppgaver, samt at det er fortellingen som står i sentrum.
Det er nemlig Ava og T.O.M. og spørsmålene de både stiller og diskuterer det fokuseres på. Et fantastisk stemmeskuespill driver oss fra brett til brett i håp om å finne ut enda litt mer om hvorfor vi er her og hva besetningen på Europa har stelt i stand.
The Turing Test er i det hele tatt en engasjerende opplevelse der spilleren står for oppgaveløsningen, men der tankene løper løpsk om hvorfor ting er slik de er, og hvordan man skal behandle en kunstig intelligens som ved alle solemerker kan oppfattes som menneskelig.
For hvordan måler man intelligens når man ikke lenger sikkert kan vite om man fører en samtale med en maskin eller et menneske?
Ønsker du å teste hjernebarken i flere gåtespill? Da kan du prøve The Witness, som vi kalte et mesterverk i vår anmeldelse.
