Av de mange ostebefengte ufyselighetene vi har inntatt i løpet av vårt opphold her, er det særlig én merksnodighet som har gått igjen – en «footlong» Subway-sandwich med kjøttboller og marinarasaus.
Fascinasjonen for denne kvasiitalienske bastarden kan spores tilbake til Mikaels ekstremt utfyllende referansebakgrunn hva fast food angår. Dessuten er det egentlig den eneste halvveis lettvinte Subway-saken som ikke er en hersens Philly Cheese Steak.
Som et resultat av dette har vi inntatt en liten mengde av disse en tredels meter lange, makabre loffene, og det blir egentlig mer og mer åpenbart for hver gang jeg setter tennene inn i en at de smaker påfallende likt den forferdelige hermetikksaken Spaghetti à la Capri. Men de har likevel blitt inntatt til frokost såvel som kveldsmat ved ulike anledninger, noe som nok kan skyldes til at det er en Subway rett over gata fra det snertne hotellet vårt.
Kostholdet vårt har på dette punktet nådd et klimaks hva helsemessige ringvirkninger angår, og munnsjenken min med den snåle dialekten ligger og svetter cheddar ved min side as we speak. Jeg har veldig lyst til å bli så lenge som mulig her i solskinnsstaten, men jeg innser at om jeg ikke drar hjem snart så dør jeg.
Torsdag morgen
Etter å ha forlatt Subway skamfulle måtte vi skille veier og ta del i individuelle avtaler denne morgenen. For min del betød det å ta del i en presentasjon hos Telltale Games, Jeg kunne med andre ord tilbringe de neste tretti minuttene i en herlig sval bod på messegulvet, hvor produsenten bak den seneste sesongen av Sam & Max gav meg en innføring i hva vi har i vente.
Klokka tikket videre, og plutselig så kunne vi nok en gang holde hverandre i hendene og spasere lykkelig videre. Denne gangen valgte vi å ta en pause fra de store gutta og heller snuse rundt etter karer fra moderlandet. Først ute var de hyggelige karene fra D-pad Studio, som var mer enn villige til å snakke om det lovende spillprosjektet Owl Boy.
Etter at praten kunne vi trippe nedover mot en av de andre bodene på messegulvet, hvor vi slo av en prat med veteranen Sven Myhre, som er involvert i selskapene Amazing Games og Web & Circus. Han har mange spennende baller i luften, og vi kommer til å gi dere en innføring i en rekke av dem om ikke så lenge.
Visste dere forresten at vi nok en gang var korttenkte og deltok på den offisielle presselunsjen, som mest av alt minner meg om scenen fra The Matrix hvor de diskuterer hvorvidt maten deres smaker kylling eller snørr? Denne gangen snurra de noe harskt kjøtt i en grønn lefse og kalte det en wrap, noe som meg av alt gav meg lyst til å bokse den som fant på å servere dette makkverket i mellomgulvet.
En lang dag
Frustrasjonen skulle likevel dempe seg etter hvert, for det begynte å bli tid for å ta skyttelbussen til LucasArts' gedigne hovedkvarter. Vi slo følge med noen av de andre norske her borte, preika nerdete moroprat på veien dit og fikk nok en gang anledning til å suge til oss det intense regnet som i stor grad kjennetegner San Francisco. Det var likevel ikke så farlig, for vi fikk jo tross alt sette oss ned og begrave de svette pølsefingrene våre i en særs aktuell godbit. Sak kommer senere, og så videre.
En aldri så liten digresjon: De av dere som har hørt den halvsnodige GDC-podcasten vår har nok fått med dere at jeg ble lovt gull og grønne skoger av Twitter-fyren hos LucasArts, og det var med en anelse spenning jeg entret det digre komplekset disse gutta holder til i. Jeg burde ha visst bedre enn å stole blindt på slike lovnader her over dammen, hvor PR-prat og den sedvanlige kvalmende falskheten til amerikanere (Hi! Can I have your card please?) er regelen snarere enn unntaket , og resultatet ble ganske riktig antiklimatisk.
Jeg fikk nemlig døyve smerten av å gå glipp av en helaften med voksenbrus med Ron Gilbert og Tim Schafer med å ta den svetteste fyren i hele LucasArts i hånda. Kompensasjon indeed.
Men, tilbake til dagen vår. Etter at vi igjen kom tilbake til rommet vårt fulgte en særs intens avslappingsøkt, hvor vi virkelig dedikerte energi til å ikke gjøre noe som helst. Med tiden spaserte vi kaksete nedover til bykjernen for å handle oss ymse. Jeg endte opp med et nytt kamera, såvel som en del nips fra den lokale sportssjappa. Groven er derimot notorisk grådig, og stod for det meste og stirret lurt på de ulike selgerne. Han var likevel medgjørlig da jeg foreslo at vi skulle feire oss selv med en skikkelig middag.
Når man for det meste trykker cheddar inn i brødsaksa så vekker man kjapt en iboende utrolighet i magen. For å bote på dette valgte vi å besøke Morton's The Steakhouse, som kan sies å være en av USAs mange kjeder som tilsvarer Big Horn Steakhouse i Norge hva pris og profil angår. Heldigvis lager de langt bedre mat enn her på andre siden av dammen.
Fylt til randen med nydelig rødt kjøtt kunne vi atter en gang vende snutene våre mot hotellrommet, hvor vi atter en gang kunne ligge forstoppa og kulerunde og vugge hverandre i søvn. Det er ikke altfor ofte at man drar til USA, og det er egentlig like greit når man ser på kulemagen som begynner å ta form. Den siste messedagen var over, og selv om det har vært ytterst fornøyelig så er det også godt å kunne ta et pust i bakken og lade opp batteriene før den lange flyturen hjemover med en fridag.
Lørdag morgen
Vi har morsomt nok vært veldig bevisste på det lusne kostholdet vårt her nede, og tenkte å bote på det ved å spise frokost på et sted som i det minste selger skikkelige frokostretter denne morgenen. Jeg har derimot kommet på vond fot med vekkerklokka, og når jeg først er ferdig med å spyle fettdamp av skroget mitt om morgenen så er det ofte for sent å trippe oppover til en «diner» av verdi.
Vanligvis skyldes dette tidspresset messeavtaler, men på fridagen vår var det noe annet vi skulle rekke. Som vi har gjort frampek til tidligere hadde vi nemlig et tog å rekke, som skulle ta oss til San Jose. Der foregikk det nemlig krutt i dag, i form av en av disse NHL-kampene det virker som om nordmenn flest gir blaffen i. Vi vet nemlig bedre, og omfavnet første og beste anledning til å suge til oss hvert eneste lille fragment av den fantastiske sporten som er ishockey. For Mikael ble det sågar andre tur til HP Pavilion, som er hjemmebanen til San Jose Sharks.
Det var en folkefest uten like i den kjølige hallen, og selv om kampen endte 3-2 i favør Florida Panthers, til Mikaels store forargelse, var det en flott opplevelse vel verdt turen. Den ble særlig krydret av synet av halve salen gomlende på absurd digre porsjoner med nachos og alenemødre som poserte smørblide for kameraet (og storskjermen) med spedbarn i den ene hånda og en duggfrisk øl i den andre. USA, folkens!
Cheddaroverdose
Etter at kampen var over var det en av mine krumspring som stod for tur. Når jeg er ute og reiser møter jeg ofte amerikanere fra vestkysten, og det er en påfallende stor andel av de som gjør sitt aller beste for å forhellige den vestkystbaserte fast food-kjeden In-N-Out Burger. Det er en underdrivelse av dimensjoner om jeg påstår at jeg hadde lyst til å prøve en av disse legendariske menyene deres, og jeg fikk overtalt Mikael til å bli med på å ta en taxi til den nærmeste fillialen deres for å atter en gang rulle oss i grisemat.
Vel fremme forsøkte vi oss på halvstammende bestillinger fra den derre hemmelige menyen kjeden er kjent for, og endte omsider opp med en «3x3», altså en hamburger med tre karbonader og tre skiver cheddar, og «animal style fries», som er pommes frites med dressing, stekt løk og masse cheddar. Det var et overveldende syn som møtte oss da maten ankom, og konklusjonen etter at alt var fortært var vel egentlig at det hele var en anelse oppskrytt, men ganske godt. All kudos til salaten, da, som var frisk og nydelig.
På dette punktet begynte jeg å merke en genuin frykt for at blodpumpa mi snart skulle få møte sin skaper, og vi bestilte snarest en taxi som tok oss tilbake til togstasjonen. Deretter ventet den drøyt en time og førti minutter lange turen heimat igjen, før vi greide å rotte oss opp på rommet for å jobbe litt og ta det med ro før morgendagen.
I skrivende stund sitter begge to og taster så matrestene i tastaturet fyker, og en gløtt på notatene våre kan avsløre store mengde stoff som bør få det til å krible i magen til de mest blaserte spillerne der ute. Og med det så er vel egentlig våre skriblerier fra utflukten til GDC over for denne gang. Det har vært svært flatterende å kunne tilby dere en slik dekning av denne messen og motta så fantastiske tilbakemeldinger, og det er en sann fryd å få delta på slike arrangementer. Nå venter den drøye flyturen hjemover, før vi kan ta det fullstendig med ro i noen dager og melde oss på cheddar-detox.
Tusen takk for at dere har fulgt oss! Som en avskjedsgave fra karene i USA skal dere få denne reklamegodbiten fra amerikansk TV, som vi kan garantere kommer til å klistre seg til hjernebarken deres som kvae etter et par gjennomlyttinger.
Farvel, og på gjenles!
