For ett år siden kom PlayStation Vita-yndlingen Gravity Rush til PlayStation 4 i form av Gravity Rush Remastered. Spillet fungerte utmerket godt på TV-skjermen, og jeg konkluderte med at det var et fornøyelig actioneventyr som bydde på timevis med vertikal moro.
Gravity Rush 2 byr på den samme moroa. Her er det mer av alt: Mer farger, flere evner, større områder å utforske. Men også skavankene følger med, i form av en forvirrende historie som prøver å gjøre for mye, og store spørsmål som blir svart på en lite tilfredsstillende måte.
Fargeparadiset Jirga Para Lhao
Protagonisten Kat og kompanjongen hennes, Syd, har blitt strandet hos gruvearbeider-kolonien Banga. De ble fanget i en «gravity storm», og må forsøke å finne veien tilbake til den originale Gravity Rush-byen Hekseville, samt finne Kats venninne Raven, som også forsvant i stormen.
Som tidligere blir mye av historien fortalt gjennom tegneseriestriper. Dette kler serien godt, og tegningene er både vakre og effektive. De har blandet inn noen tradisjonelle filmkutt for å fremheve større hendelser, i tillegg til å bruke en forenklet versjon av tegneseriestripen på mindre samtaler og sideoppdrag.
Banga-kolonien er ledet av Lisa, ei hardbarka dame som slår hardt ned på de som ikke bidrar med sitt for tilværelsen. Etter et angrep av en gruppe Nevi-fiender – samme fienderase som fra forgjengeren – avslører Kat kampferdighetene sine og evnen til å manipulere tyngdekraften. Da ser Lisa verdien i å ha henne på sin side, og kolonien setter kursen mot byen deres forfedre ble bortvist fra for lenge siden: Jirga Para Lhao.
Dette er byen vi har sett mye av i trailere til spillet tidligere, og den renner over av farger og liv. Detaljene er en fryd å ta inn over seg, og jeg føler spillet utnytter kraften til PlayStation 4 godt for å virkelig vise hvor vakker Kats verden kan være.
Del selfies med andre spillere
Den nye byen er delt inn i flere deler, som strekker seg langt til himmels og ned i dypet. Alle områdene kryr av ymse samleobjekter og diamanter – valutaen du kan kjøpe oppgraderinger til Kat med. Du har med andre ord all grunn til å fly både rundt og under bydelene på jakt etter rikdom.
Musikken som endrer seg fra plass til plass er minst like fornøyelig som det jeg ble sittende og nynne til i forgjengeren, være det den spansk-inspirerte festmusikken på markedet, eller den cheesy saksofonmusikken på Jirga Para Lhaos «vestkant».
Idet du går i havn i byen, får du et fotoapparat du kan ta bilder med. Og ja, du kan ta selfies også. Den trenden er ikke på tur ut av spillindustrien med det første.
Det som er kult med fotomodusen i Gravity Rush 2 er at du kan dele bildene dine med andre spillere. Du kan enten dele et fotografi for å få vurderinger av andre eller du kan poste et hint om hvor skjulte skatter befinner seg i omgivelsene. Får du en god vurdering eller klarer å hjelpe en spiller fram til en skatt med ditt bilde, vil du få poeng som låser opp kostymer til Kat eller rekvisitter du kan bruke til bildene dine.
Videre er det forskjellige poeng-utfordringer rundt om på kartet, hvor du kan se på andre spilleres rekorder, men også utfordre andre direkte til å slå din rekord. Disse utfordringene kan være alt fra å komme seg fra A til B så fort som mulig, til å bekjempe fiender eller levere post til en høyblokk.
Mister fokus
Så langt er alt vel og bra. Jirga Para Lhao byr på alt jeg ville ha fra en oppfølger til Gravity Rush. Men så kommer tredje akt i spillet.
Akt to avslutter en historie du har fulgt fra starten, med en skikkelig god sjefsfiende og heftige action-sekvenser. Etter dette havner du tilbake i Hekseville, hvor en ny historie skal begynne å nøstes ut.
Her begynte ting å skurre litt for meg. Historien fram til da var spennende, og omgivelsene du spilte i var kjempemorsomme. Hvorfor i all verden skulle jeg da ville tilbake til Hekseville, som til sammenligning er nærmest monokromatisk, og som jeg tidligere har gjennomsøkt for skatter og hemmeligheter opp og ned i mente i et tidligere spill?
Denne delen av spillet blir for mye av det gode. Jeg føler spillet mistet helt fokus, og klemte inn en totalt irrelevant del de lett kunne hoppet over.
Det har sin funksjon, selvsagt. Uten at jeg skal si for mye her, hinter spillet til at man er i ferd med å finne svar på mange av spørsmålene man satt igjen med etter det første spillet. Hvem er egentlig Kat? Hva finner man på toppen av den gigantiske verdenssøylen? Men innpakningen, de nye karakterene som introduseres og handlingsforløpet er bare forvirrende og kaotisk. Det er rett og slett for mye historiefortelling, og for mye Hekseville.
Når rulleteksten kommer er det en epilog som er like unødvendig lang som Hekseville-delen. Jeg talte tre rulletekster og hovedsjef-kamper før jeg var nådd den virkelige slutten. Det er minst én rulletekst for mye, spør du meg.
Spillmekanikker på topp
Det er noen ting som klarer å skinne gjennom hele spillet, skal sies. Kampsystemet er i essensen akkurat den samme som før: Du manipulerer tyngdekraften rundt deg for å sikte deg inn og lande solide spark på fiender. Et meter fylles opp og gir deg muligheten til å slippe løs spesialangrepet til Kat. Men her er noen utvidede funksjoner også
Kat får for eksempel to modifikasjoner til tyngdekraft-kontrolleringen sin: Lunar Style gjør henne lettere, så hun kan hoppe høyt og sikte seg inn automatisk mot fiender. Med Jupiter Style blir Kat mye tyngre, og kan gjøre enorme skader i tillegg til å både fly og skli fortere enn hun gjør i Lunar og Normal Style. Begge disse modifikasjonene er morsomme til sitt bruk, men jeg tok meg selv i å bruke normal tyngdekraft mest.
Spillet har også mer variasjon i fiendene du slåss mot. I tillegg til Nevi-rasen er det både sjefsfiender og vanlige fiender av den menneskelige varianten, noen ordinære og noen med evner som minner om Kats.
Man kan som nevnt bruke diamanter for å oppgradere evner som nærkamp, spesialangrep og flyging. Attpåtil introduseres talismaner – en oppgraderingsfunksjon som er helt ny for serien. Talismanene kan man finne rundt i verdenen, og man kan ha tre av dem aktivert til en hver tid. Disse kan for eksempel forlenge livmeteret til Kat, eller gjøre at du gir mer skade med et spesifikt angrep.
Om du går til spådamen i Hekseville kan hun kombinere flere av disse talismanene for å slå sammen funksjoner du vil ha. Dette gir et nytt lag av tilpasningsmuligheter til din spillestil som er verdt å leke med.
Konklusjon
Jeg koste meg stort med første halvdel av Gravity Rush 2, mens kjenslen var en helt annen på slutten. Jeg ville bare spille ferdig så jeg kunne fortsette med sideoppdrag og selfies i Jirga Para Lhao. Det er kampene og utforskingen som er det beste med spillet i utgangspunktet, og da er det kjedelig å måtte slepe seg gjennom en stadig mer forvirrende historie – etter at den historien du i utgangspunktet fikk servert er over for lengst.
Der eneren etterlot meg med flere spørsmål enn svar, sitter jeg nå igjen med mange spørsmål om hvorfor svarene jeg endelig fikk måtte være presentert på en så ekstremt overkomplisert og langstrekkelig måte.
Når det er sagt ser jeg frem til å tikke av de resterende troféene på lista, for selve spillingen er like god som forgjengeren. Med andre ord kan jeg trygt anta at avslutningen på Kats historie vil falle i smak hos de om likte det første spillet. Syns du eneren var helt greit, kommer ikke dette spillet til å overbevise deg noe mer.
