Har du noen gang tenkt over hvor skremmende en spake kan være for en person som er helt blank på spill? Vi har vel alle sett han eller hun – stakkaren som ikke vet hvilken vei man skal holde Xbox 360-spaken, og deiser ned i grøfta før første sving er ferdigkjørt. Når disse personene for første gang legger øynene på sammensuriet av knapper og styringsstikker blir de helt sikkert litt rådville.
Slik sett er Beat the Beat: Rhythm Paradise et framifrå spill for spakeskremte nybegynnere. To knapper er alt du trenger å håndtere for å trykke deg gjennom dette rytmespillet, men det betyr likevel ikke at spillet er lett som en lek. I stedet for ekstravagante knappeferdigheter kreves det nemlig en god rytmesans.
Ingen meningsløs veiving
De som kan sin rytmespillhistorie husker sikkert Rhythm Paradise som ble sluppet på Nintendo DS i 2009. Navnebror Beat the Beat: Rhythm Paradise er faktisk en slags konsolloppfølger til rytmespillet, men der DS-varianten krevde at du skrapte og sveipet rytmisk med berøringspinnen så busta føyk, er Wii-varianten mer minimalistisk.
Alt du trenger er A- og B-knappen på Wii-spaken. Ingen veiving, ingen peking. Bare A og B. Med disse to knappene skal du komme deg gjennom en rekke rytmiske småspill av varierende vanskelighetsgrad. Felles for alle er likevel fokuset på å trykke ned knappene i forhåndsbestemte mønstre i takt med musikken.
Ett av de mer minneverdige eksemplene kommer i form av et intervju, der en entusiastisk kvinnelig reporter har mikrofonen opp i trynet på en «lucha libre»-bryter. Du kontrollerer bryterens respons, og må selvfølgelig gjøre dette i samsvar med hva reporteren spør om, og med bakgrunnsmusikken som dunker taktfast i vei.
Intervjuspørsmålene er heller knappe, og begrenser seg til setningene «Wubbadubbadubba, that’s true?», «Wow, you go big guy!» og «Pose to the fans». Svarene er om mulig enda knappere, med «Yeah.» som den mest verbale responsen. Hver av de tre intervjuspørsmålene krever forskjellige knappetrykk, og spørsmålene kommer av og til i utfordrende synkoper.
Flere titalls små rytmespill
Minispillene varer som regel i et par minutter, og alle følger en forhåndsbestemt rytme og låt. Slik sett handler det hele like så mye om muskelminne og mønstergjenkjenning som rytme. Makter du ikke å trykke på de riktige knappene til riktig tid under første forsøk, er det bare å stange hodet mot minispillet igjen og igjen, helt til du forstår alle de rytmiske vendingene og konseptene.
Om du klarer å holde tritt med rytmetrykkingen belønnes du med én av to beskjeder etter endt løp. Det man bør hige etter er den lystige beskjeden om at alt er i strålende orden, slik at du belønnes med en medalje. Om du derimot før høre at du bare gjorde det helt OK, er det den mest skuffende klareringsmeldingen jeg noensinne har sett. En slapp låt og en dvask «OK»-logo uttrykker mer skuffelse enn en mor som fakker femåringen med hånda i kjekskrukka for n’te gang.
Etter hvert som du klarerer flere og flere spill låser du opp en del ekstrainnhold. Alt fra nye evigvarende minispill til obskure tekster som utdyper minispillenes univers finnes her. De tilføyer ikke hovedopplevelsen noe betydelig. Mest sannsynlig vil man se på store deler av dette innholdet én gang, for så aldri å røre det igjen.
Febrilske minispill
For at du ikke skal gå deg vill i minispilljungelen organiserer Beat the Beat: Rhythm Paradise alt i oversiktlige kolonner på fem. Kolonnene består da av fire minispill, mens den siste aktiviteten er en pytt-i-panne-miks av de fire foregående minispillene. Her hoppes det vilt mellom minispillaktivitetene mens en drivende låt limer det hele sammen. Febrilsk hopping mellom rytmemønstre gjør at man stadig må tenke nytt og bruke de mønstrene man har lært seg fra de tidligere kortspillene.
Det er disse miksespillene som byr på de vanskeligste partiene, og mot slutten kan svetten begynne å piple mens du trykker vilt for å sikre deg vinnermedaljen. Det kan bli intenst, men mislykkes du første gang er det bare å prøve om og om igjen til du mestrer overgangene og rytmene.
Før hvert spill er det en liten treningsdel som forklarer deg når du skal trykke, og hvilke tegn du skal se og høre etter for å vite at du må skifte rytmemønstre. Personlig føler jeg denne delen stapper det hele inn med teskje litt for sakte, men den får i det minste jobben gjort.
Har du lyst til å rulle i gang rytmespillet med en kompis i sofaen er det fullt mulig å spille sammen. Da vil dere veksle på å trykke inn rytmene tidvis nærmest i et «call and response»-aktig mønster. Det er gøy dette, for all del, men man går raskt lei av den felles trykkingen – særlig om medspilleren ikke er helt stødig på takten. Det blir litt som å danse med noen som ikke er helt med på notene.
Leken sjarm og Nintendo-magi
Gjennom de om lag 50 minispillene vil du oppleve alt fra å skru sammen roboter til å utføre et rytmisk badminton-slag mellom en hund og en katt i småfly. Den absurde, men enkle humoren skinner gjennom i alle rytmeminispillene, og svøper prosjektet i en nærmest uimotståelig, leken sjarm.
Den estetiske Nintendo-magien er som alltid på plass, og den enkle, ligne claire-aktige tegnestilen gjør en særdeles god jobb med å gi seriens den helt egne stil. At dette spillet kommer fra utviklerne av WarioWare-serien speiles også tydelig i den enkle streken og i humoren.
Lydsporet er neppe for alle, og det veksler mellom å være irriterende fengende låter til enkel J-pop-musikk som lukter av animé-introduksjoner og hårgele. Selv føler jeg det passer ypperlig til spillets lekne estetikk, men personer med lav toleranse for denne typen musikk kommer nok til å rynke litt på brynene. Japanofile blir sikkert også glade for at man kan velge mellom det engelske og japanske lydsporet, men personlig foretrakk jeg den halvkleine engelske dubben.
Konklusjon
Utfordringen med å anbefale Beat the Beat: Rhythm Paradise er at den gjengen som trekkes mot spillene stort sett allerede vet om de kommer til å kjøpe spillet eller ikke. Detter er et nisjespill for en bestemt nisje. Nintendo har dyrket tanken om at det enkle som oftest er det beste, og har heller malt tykt på med sjarm fremfor komplekse systemer.
Rent funksjonelt er spillet upåklagelig, men enkelheten kan også gjøre at mer hardbarkede rytmespillere ser seg lei på opplevelsen i løpet av de par første timene. Dette et spill som bærer alt på utsiden, på godt og vondt – mest på godt, heldigvis.
Beat the Beat: Rhythm Paradise er et skikkelig kosespill som krever en grei rytmesans, godt muskelminne og toleranse for en barnlig, japansk stil. Alt flyter på sjarm og estetikk, med en enkel toknappsmekanikk i bunnen.
