Gjødsel
Listen over begredelige påfunn slutter ikke. Å nei. I mann-mot-mann-kamper, har du og motstanderen din stolthetsmålere. Den tar skade på linje med livsmåleren, og skal representere motstanderens psyke. Når kampånden er slukket, er det bare å gripe tak i ham og velge et alternativ.
Om du slår stakkaren til marken og krever lojalitet, kryper den ynkelige ormen tilbake og lover å være snill gutt. Om du trenger litt hjelp, er det bare å slå på tråden og be om den. Kuede gangstere er tydeligvis lojale tjenere. Trenger du ikke flere hjelpere, er det mulig å rane dem istedet, eller presse dem for informasjon. Etter å ha blitt servert informasjon av typen ”Please don’t hurt me! There are new hats and chokers available in the shop!” et par ganger, velger du gjerne siste alternativ: "Beat down".
"Beat down" er ganske enkelt kaldblodig mord. Fra spekulative kameravinkler, akkopagnert av mindre artige one-liners, fisker hovedpersonen din frem egnet våpen, og slakter motstanderen. En umorsom, upassende og ikke minst fullstendig unødvendig mulighet som ikke tilfører spillet noe annet enn enda en grunn til å mislike det.
Den siste spikeren i kisten
Midt mellom drivgods og vrakgods, i skjæringspunktet mellom dårlig slåssespill og dårlig rollespill, befinner det bindende leddet seg. Det er faktisk et av de eneste elementene i spillet som tydelig binder sammen setting, fortelling og spillopplevelse. Siden du er på flukt fra mafiaen og politiet, og siden hverken ønsker deg sementstøvler eller livstid, gjelder det å ikke bli kjent igjen. Om du blir gjenkjent, er det tid for deng; spillets dårlige unnskyldning for tilfeldige kamper.
Sjansen for at du blir gjenkjent er dristig nok representert ved hjelp av en prosentmåler, og hver gang du blir sett av noen, stiger måleren. Om du kler deg ut, eller ommøblerer fjeset ditt med plastisk kirurgi, synker måleren. En idé som kunne båret mye av konseptet om den var gjennomført godt, siden den effektivt ville latt deg styre flyten og graden av tilfeldige kamper selv. Det skjer ikke. Måleren stiger latterlig fort om noen kaster to blikk på deg, og mange steder er du ganske enkelt nødt til å passere politi eller mafia.
Dette virker heller ikke inn på fortellingen. Så lenge handlingen dikterer det, blir du kjent igjen uansett, og vips! En tom, meningsløs mekanikk blant mange. En idé som kanskje virket litt god før den ble rullet i ekskrementer og spikret hylende til det allerede falleferdige spilldesignet. Ett lyspunkt er at mennene også kan trekke i kvinneklær, men selv ikke muligheten for å leve ut sine villeste transvestitt-drømmer kan redde spillet.
Konklusjon
Beat Down: Fists of Vengeance er en ruvende, falleferdig ruin dekorert med små og store skadedyr spikret fast i det råtnende treverket og kilt inn mellom de smuldrende mursteinene. Hvis ideene spillet er basert på i det hele tatt virker gode, kan du være sikker på at de er redusert til tomme skall av feilslått ambisjon når alt kommer til alt. Spillet feiler mer eller mindre spektakulært på alle punkter som betyr noe. Kampsystem, fortelling, personlighet. Ingenting finnes bra.
Selv om intensjonene med å blande rollespill og slåssespill helt sikkert var gode, er Beat Down: Fists of Vengeance en fornærmelse mot spillmediet. En flue i suppen, en støvel i skrittet og en rotte i brønnen. En god grunn til å bære hellig vann i en spillforretning.
