Jobben går ut på å skyte pizza på kundenes vinduer med über-power-pizza-kanonen, som er hendig plassert foran på panseret. Etter hvert som du beviser ditt enorme sjåførpotensial, blir du belønnet med stadig knappere tidsfrister. Snart blir du også dratt inn noe mer lysskye aktiviteter. Da får du også fort tilgang til fetere biler og bedre utrustning, som du må benytte for å klare de enda snauere tidsfristene. Spillet starter lovende med en stilig og fartsfylt introduksjon. Menymusikken består av heftige gitarsoloer, og har et preg av action og fart, samtidig som menyene er vellagede og funksjonelle. Med andre ord en god start som skaper forventninger til spillets øvrige kvalitet.
Sjåfør i Neo York
Har du sett "The 5th Element" vil du kjenne deg igjen i dette spillet. Byen er rett og slett nydelig; skyskraperne er høye og fargerike, reklameskiltene lyser og blinker i alle farger, klesvasken er hengt opp til tørk på tvers av smågater, og overalt er det et yrende liv av svevende kjøretøy og fotgjengere. Du har kort sagt alltid følelsen av å være i en enorm storby. Byen har stor utstrekning, men er delt opp i mindre distrikter. Du har under hvert oppdrag kun tilgang til ett distrikt, men disse er store nok til at dette ikke blir noe problem. Hvert enkelt distrikt skiller seg vesentlig fra de andre.
Det finnes for eksempel et Chinatown; her har mange bygg karakteristiske asiatiske preg. Himmelen er det ikke mye du ser til, men der den dukker opp ser den svært naturlig ut og skyene glir forbi på en overbevisende måte. Bare synd du ikke kan fly blant dem. Et lite minus med grafikken er at du ser at alt egentlig er ganske firkantet når du kommer nærme nok. Dette er imidlertid ikke noe du legger merke til når du flyr slalåm mellom biler og stålkonstruksjoner i over 250 km/t. I Midtown Madness-stil trenger du ikke å bekymre deg for fotgjengerne. Disse kaster seg flate alle som en når du nærmer deg. Ikke noe blodsutgytelse her, nei! På din ferd gjennom storbyen vil du møte på svevende busser, taxier, politibiler og til og med gatelys.
Hvordan er det å fly en bil da?
Bilene, hvis det kan kalles så, i Beam Breakers er av en eller annen grunn tydelig inspirert av eldre sportsbiler. Lincoln M3 ligner for eksempel mystisk på Porsche 959 i sveveutgave. Du vil fort se at dette ikke er det eneste eksempelet. Det er tydelig at Neo York politivesen må ha hatt en forkjærlighet for gode gamle Lamborghini Countach, for mange av bilene deres ser ut til å være støpt i samme form som denne klassikeren. Kontrollene i spillet er enkle og gode. Gass/brems, høyre/venstre, opp/ned, turbo og "pizza-skyte-knappen" er i realiteten alt du trenger å forholde deg til. Det blir fort litt unøyaktig å styre med tastaturet, en analog gamepad er absolutt å anbefale.
Fartsfølelsen er ikke mye å skryte av her. I en hastighet på godt over 200 km/t i en travel by skulle du kanskje tro at det skulle være en utfordring å holde seg unna alle hindringer. Dette er dessverre ikke tilfelle. Du må legge ned ganske mye spilletid før du får tilgang til biler som går fort nok til å gi noen som helst følelse av råkjøring og utfordring. Da er det snakk om hastigheter på minst 280 km/t. I slik fart blir det lett til at man dukker for ikke å skalle hodet i den møtende bussen som sneier taket på bilen din. Når hastigheten endelig blir så høy at den byr på noen utfordring trenger du likevel ikke å bekymre deg. Bilene er i overkant robuste og tåler en god del juling før de styrter hjelpeløst mot bakken.
Alle bilene i spillet er utrustet med turbo, en teknologi som i fremtiden tydeligvis benytter seg av kontantkortprinsippet. Turboen har nemlig begrenset levetid og må fylles opp med spesielle power-ups. En annen viktig power-up setter politiet på villspor. Dette er den eneste effektive måten å bli kvitt deres oppmerksomhet på. De øvrige trafikkantene i Beam Breakers virker ikke spesielt intelligente. De kjører tilsynelatende rundt og rundt i de samme banene, fullstendig uten mål og mening. De legger seg riktignok på hornet og blinker med lysene når du kommer susende mot dem, men ellers virker de temmelig lobotomerte. Trafikken går i kø i usynlige filer og utenom disse filene er det ingen trafikk. Dersom du krasjer en bil ut av den bestemte banen forsvinner den brått i løse luften. Ikke direkte elegant.
Spillet er delt inn i flere deler for å gi en variert opplevelse, noe det ikke lykkes videre med. Den viktigste delen er "missions". Her får du, som tittelen tilsier, oppdrag du skal løse. Disse stiger i vanskelighetsgrad etter hvert som bilene blir raskere og tidsfristene knappere. Oppdragene har svært dårlig variasjon, og blir fort repeterende og kjedelige. I begynnelsen er det pizzaoppdrag etter pizzaoppdrag. Dette vakte sterke assosiasjoner til den gamle klassikeren "Paperboy", bortsett fra at Beam Breakers ikke har i nærheten av den samme sjelen som dette eldgamle spillet.
Etter hvert som du løser oppgaver og oppnår respekt får du nye biler og oppgraderingsdeler til disse. Du får også oppdrag av annen karakter, men variasjonen er uansett så å si lik null. Oppdragene er stort sett en av fire. 1: Stjel en bil fra en gjeng. 2: Ødelegg en konkurrerende restaurant ved å krasje ned alle bord/stoler. 3: Jag en spion vekk fra territoriet ved å krasje bilen hans i småbiter. 4: Vinn et gateløp mot konkurrerende gjenger. Felles for alle disse er at du føler at én gang er nok. Du gjør hele tiden det samme, det er bare tiden du har på deg som blir dårligere og motstanderne som blir raskere. Til og med kommentarene fra din overordnede er utrolig gjentagende. Standard kommentarer som "trust me, it can be done faster!" må du regne med å høre både titt og ofte. Når stemmen i tillegg høres kunstig og fislete ut, kan dette bli en hard prøvelse for tålmodigheten.
