Den trofaste metallkleddes eksistens ser ut til å gå mot en våt slutt, i det torpedoer fra de japanske destroyerne for endte gang treffer og får det fordums store amerikanske kampskipet til å vagge faretruende i stillehavsfarvannet. På dekk løper besetningen håpløst mellom branner og springlekkasjer, mens artilleribesetningen desperat bombarderer de nærmeste fiendene.
Til tross for at japanernes flåte har blitt redusert med hele tre destroyere, er skipet nå i ferd med å finne veien til Davy Jones’ mørke avlukke.
"Vær så snill, ikke enda et spill fra andre verdenskrig!"
Battlestations: Pacific er et krigsspil satt til annen verdenskrig. Men før du med et stort gjesp navigerer bort fra denne anmeldelsen la meg bare si: spillet er mer enn bare nok et skytespill. I denne oppfølgeren ser vi krigen fra pilotene og sjøfolkets vinkel, og man får leke seg med uttalige varianter av båter og fly. Taktikk og strategi integreres sømløst med action i dette spillet, du kan ta kampen til et personlig plan og ta roret selv, eller bare lene deg tilbake og gi ordrene.
Null action til fots, altså. Pacific byr på mye av det samme som forgjengeren, som i bunn og grunn er kompromissløs og spennende blanding av action og strategi. Som kommandant over de sjøbaserte styrker i middelhavet for enten amerikanerne eller japanerne er det din jobb å sikre at landet ditt oppnår sine mål. Om du bare vil gi ordrene er det som nevnt fullt mulig, men i vanskelige situasjoner er det kanskje nødvendig å selv ta kontrollen.
Kartet er menneskets virkelige bestevenn
Strategen i deg har først og fremst et interaktivt kart å leke seg med. Her kan man zoome inn og ut og dermed få overblikk, i tillegg til at kartet gir en fin oversikt over skudd- og radarrekkevidde til de forskjellige skipene dine. Det er mulig å sette veipunkt og gi ordre om å angripe visse mål innen en viss rekkevidde, og fiender innen rekkevidde dukker opp på skjermen med informasjon om enhetstype og angrepsmål. Løsningen er i det hele tatt svært elegant og det er lett å bli glad i og litt avhengig av kartet; jeg følte meg ekstremt utsatt hvis jeg lot det gå mer enn 20 sekunder mellom hver sjekk av kartet.
I prinsippet kan alle slagene i spillet avgjøres ved effektiv bruk av dette kartet, og det er mulig å utkjempe alle slags kamper bare ved å gi ordre. Den kunstige intelligensen er nemlig for det meste svært god. Sendes en skvadron bombefly for å senke et krigsskip så bruker flyet bombene sine, og prøver ikke å fåfengt tirre den sovende dragen med maskingeværild mot ugjennomtrengelig panser. I Battlestations: Pacific er dine kamerater i krig ganske så egenrådige og smarte. Enheter kan settes til sirkling og beskyttelse av et spesielt område eller av et spesielt mål, og denne oppgaven oppfyller de vanligvis med stil. Jagerflyene går selv til angrep på alt som måtte være truende nært, men uten å sette livet på spill selv, det samme kan sies om skipene. Det eneste jeg har å utsette på intelligensen er at bombeflyene har en farlig hang til å henge rundt målene de nettopp har bombet. Dette er selvsagt ekstremt farlig når mange av skipene har kraftige antiluftsvåpen montert på dekk.
Mye å sette seg inn i
Bak spakene på et fly eller bak roret på et skip er det mye å ta stilling til. Luftdelen av spillet er svært virkelighetstro; selv om kontrollen og fysikken aldri når helt samme dybde og kompleksitet som flysimulatorene er det neimen ikke langt i fra. Der spillet virkelig stiller krav til spilleren er i luft-mot-luft-kampene. Avhengig av hvilket fly du kontrollerer er de nå utdatert maskinene ofte trege og litt uhåndterlige. Det er essensielt å sette ned farten litt for å få tid til å pepre innkommende fly, men lar du motoren slappe av for lenge risikerer du motorstopp. I tillegg er siktemekanikken en utfordring, krysshårene er både store og unøyaktige. For å i det hele tatt treffe noe med maskingeværet må man på realistisk vis skyte der fienden kommer til å være, og ikke nødvendigvis der han er når skuddene avfyres.
Skipskamp fungerer også svært godt. Både i ubåt og bak roret på de andre ekstremt potente angrepsmaskinene fungerer alt knirkefritt. Det kunne egentlig ikke vært gjort på noen særlig bedre måte. Reparasjon av skipet er løst på elegant vis ved hjelp av den høyre stikka, og det er kjapt og smertefritt å skifte fra artilleri til torpedobemanningen under slagene.
Båtene er for det meste ekstremt trege , man må alltid planlegge bevegelsene på forhånd. Og slik bør det absolutt være, det hadde vært ytterst pinlig om de visuelt sett meget realistiske skipstypene tok kjappe u-svinger i hytt og pine, og takk gudene for at det er umulig å hoppe med skipene. Jeg kan likevel se for meg at de seige og langdryge kampene kan bli litt for mye for enkelte. Jeg anbefaler å handle inn en sunn dose tålmodighetspiller før du spiller spillet, og slapp av – disse er reseptfrie.
Realisme verdt å dø for
Fokuset er i svært stor grad lagt på realisme i Battlestations: Pacific. Skipene og flyene føles forskjellige på hver sin måte, både med tanke på tyngde, fart og lyden som kommer ut av motorene. På grunn av den realistiske tilnærmingen føles den høye vanskelighetsgraden også naturlig. Når jeg for åttende gang måtte restarte et ubåtoppdrag fordi destroyerne til fienden tok knekken på meg med dybdebomber tre fjerdedeler ut i oppdraget, så aksepterte jeg det. Uansett hvor frustrerende det føles de første sekundene etter et knusende nederlag så må man bare prøve igjen, og igjen. Med unntak av når i overkant modige flypiloter bestemmer seg for å prøve litt friflyving i formasjon godt innenfor antiluftsvåpnene til fienden, føles Pacific aldri urettferdig.
Jeg lærte meg etter hvert å gjøre flere ting på en gang; med å alltid ha flåten i bevegelse, og tok personlig kontroll over de mest viktige og krevende krigsoperasjonene; samtidig som jeg konstant sjekket kartet for fiender. Oppdragene i Battlestations: Pacific er svært varierte og uforutsigbare og endrer gjerne karakter totalt i løpet av et oppdrag. En kamps utfall kan fort snu til det verre når et gigantisk kampskip dukker opp på radaren utifra ingensteds.
Spillets innpakning er også usminket og virkelighetsnær. Flyene og skipene er gjengitt i uovertruffen detaljrikdom, med påmalte logoer og tydelig synlige kulehull i flyene, og ekstremt detaljerte skipsskrog og artillerikanoner. Pacifics kanskje litt unødvendige historie fortelles gjennom et par vellagede filmsekvenser, og spillets visuelle prakt er faktisk ikke noen skuffelse etter å ha sett introduksjonsfilmen.
Spillet har det alle krigsspill må ha: drivende og engasjerende orkestermusikk. Til tross for at denne er litt generisk og klisjépreget klarer den å gjøre det den skal, nemlig å få blodet til å bruse i årene og gi følelse av absolutt og total tilstedeværelse i stillehavskrigene. Alt fra bomber til maskingevær høres også herlig skremmende ut, med surroundanlegg kan du regne med å skvette litt der du sitter i det en stor og skummel bombe kommer hvinende ned mot det skakkjørte carrier-skipet ditt.
Konklusjon
Battlestations: Pacific er et svært hyggelig spill. Ikke hyggelig som et teselskap er hyggelig, men spillet er utrolig engasjerende fordi alt i bakgrunnen går mer eller mindre knirkefritt. Når det i tillegg ikke er noe å si på presentasjonen er det klinkende klart at Pacific er et spill som har potensial til å gripe tak i deg og ikke slippe på en lang stund. Spillets to kampanjer er både utfordrende, lange og varierte. I tillegg har utviklerne slengt med en etter alt å dømme heftig flerspillerdel; som jeg dessverre ikke har fått prøvd av den enkle grunn at det er ”ingen” som spiller for øyeblikket.
Jeg vil nødig si at Battlestations: Pacific er det ypperste eksempel på at strategi kan fungere på konsoll, da jeg ikke føler at spillet kan sammenlignes med tradisjonelle krigsspill. Det jeg kan si er at spillets mange elementer er integrert på en ekstremt god måte, selv når det skiftes fra ubåt til bombefly og tilbake igjen løsrives man aldri fra det overordnende målet og det samlede flåten i sin helhet. Mye av dette har spillet det interaktive kartet å takke for.
Battlestations: Pacific er frustrerende realistisk, vær forberedt på å måtte krympe e-penisen en størrelse og etter hvert krype til korset ved å spille gjennom spillets treningsmodus. Men når alt klaffer er det få spill som kan by på den samme spenningen og henrykkelsen som dette spillet kan. Dette er et andre verdenskrigsspill helt fritt for usympatiske, bannende og gjentakende fiender, her er det en helt annen konflikt og setting som beskrives. Og godt er det.
