STOCKHOLM (Gamer.no): Battlefield-serien har aldri vært kjent for enspillerdel, rollefigurer, dialog og det som hører til spillenes måte å fortelle historie på. Massive flerspilleropplevelser på åpne områder med intens action, konkurransepreg og stor spillefrihet har vært seriens mantra så lenge den har eksistert. Nå prøver Digital Illusions seg på noe nytt.

Battlefield: Bad Company er et nytt og hittil ubeskrevet blad i franchisen, og kommer eksklusivt til konsollene Xbox 360 og PlayStation 3. Til tross for at porteringen/videreføringen Battlefield 2: Modern Combat også kom til Xbox 360, kan Bad Company sies å være det første Battlefield-spillet med omfattende enspillerdel.

Egenrådige soldater

Spillet, som er satt i en nær fremtidskonflikt mellom Vesten og Russland, er ved første øyekast ikke så ulikt spill som for eksempel Call of Duty 4, og en god del av konvensjonene som gjelder for førstepersonsskytere er støpt ned i spillet. Du spiller ferskingen Preston Marloe, som av ukjente årsaker har havnet i det beryktede amerikanske B-kompaniet fullt av løse kanoner, eks-kriminelle og folk som ikke klarer å oppføre seg – derav det smigrende navnet «Bad Company».

På oppdrag med spillets andre figurer, merker man ganske kjapt at deres lojalitet til hæren er tynnslitt, og flere av dem ser muligheten til å sko seg økonomisk på den pågående konflikten. Alle som har sett filmen Three Kings, vil umiddelbart dra paralleller når de ser Bad Company i aksjon.

Sort humor og en litt utradisjonell historie har stått sentralt under utviklingen. De andre spillfigurene som deltar i laget ditt har stor karakterstyrke, og mye av det de sier er genuint morsomt. Historien fortelles både gjennom klassiske mellomsekvenser og dialog underveis i spillet.

Omfattende flerspiller

I tillegg til en bærende enspillerkampanje, kommer også Bad Company med en like viktig flerspillerdel. Begge delene var spillbare da vi besøkte Digital Illusions, og de ligger godt an til sin planlagte utgivelse en gang i sommer. I og med at de to delene vektlegges likt, og det er tydelig at Bad Company renner rett i strupen på det svært populære Call of Duty 4: Modern Warfare.

Spillet prøver å ta enkelte av de gode elementene fra de tidligere titlene med inn i enspilleropplevelsen. Miljøene i kampanjen var på samme måte som flerspillerbrettet vi fikk prøve, preget av at det spillbare området var stort og at det var god topografisk variasjon. I sterk kontrast til flere titler som snevrer ned områder og utnytter det vertikale rommet dårlig.

Flerspillermodusen som ble vist frem handlet som mange andre ting i spillet om gull og rikdom. I et klassisk lagkampscenario skulle det ene laget forsvare tre kasser med gull, mens det andre laget skulle angripe og sprenge disse.

Lik, men tweak

I utgangspunktet ligner gullmodusen mye på flaggmodusen som i alle år har definert serien, hvor et lag forsvarer og striden flytter seg bakover til neste punkt på kartet når angrepslaget lykkes. På den andre siden, der poengberegningen i de tidligere spillene var sentrert rundt eierskapet av flaggene, handler det nå om å dø minst mulig. Dødsfall på laget akkumuleres og trekkes fra en måler som sakte, men sikkert tikker mot null.

Mangelen på en samarbeidsmodus er et lite minus i den store sammenhengen, men Digital Illusions mener at det er best å ikke implementere for mye nytt i en spilltype de aldri har laget før. Spillverdenen beveger seg mer og mer mot denne formen for å spille på, men så lenge spillet klarer å levere på de punktene det fokuserer på, tror jeg ikke savnet av muligheten til å spille gjennom kampanjen med en kompis blir for stort. Infinity Wards storskyter fra i fjor lot seg i alle fall ikke plage av dette.

På samme måte som i Call of Duty 4 er det flere klasser med stort våpenutvalg. Du vil også motta erfaringspoeng, gå opp i nivå med spilleprofilen din, og låse opp hjelpemidler som for eksempel muligheten til å kalle inn bombekasterangrep. Så langt skiller ikke Bad Company seg veldig mye fra de andre spillene, og kan kanskje oppfattes som en «etternøler».

Kjøretøy blir sentrale

Det første punktet Battlefield: Bad Company skiller seg klart ut fra sine konsollkonkurrenter på, er inkluderingen av kjøretøy. Til tross for at de eneste spillbare kjøretøyene vi fikk prøve var en Humvee og en gummibåt med 12,7 mm, vil det ferdige spillet by på alt fra stridsvogner til helikoptre og artillerikanoner.

Det var tydelig at kjøretøymodellene kanskje trenger litt blankpolering, da kjørefølelsen ikke var like god som i de tidligere spillene. På den andre siden bekymrer jeg meg lite for dette. Utviklerne jeg pratet med hevdet at de hadde god kontroll, og når man tenker på hvilken erfaring dette studioet har på området, skulle det være rart om de ikke klarer å fikse det.

Mye av grunnen til at enkelte ting ikke satt helt ennå, og at spillet har blitt utsatt tidligere, kan nok tilegnes det faktum at det er første gang Digital Illusions bruker sin egenutviklede Frostbite-motor, som for øvrig virker svært spennende.

Grafisk sett så spillet veldig pent ut, og etter å ha spilt litt Battlefield 2: Modern Combat på Xbox 360 i foajeen i forkant av Bad Company, ble det helt absurd å tenke på at disse spillene tilhører samme konsollgenerasjon. Sistnevnte regelrett parkerer det to år eldre Modern Combat på det grafiske.

Flotte audiovisuelle effekter

Fine teksturer, fyldige miljøer og stor visuell avstandsfølelse til tross, det var ikke det generelle med Frostbite som imponerte aller mest. Det som tidligere, og med god grunn, har fått stort fokus, er muligheten til å sprenge det aller meste på brettene. Husvegger maltrakteres, trær rives om og krater skapes i bakken. Mine første øyeblikk med spillet ble preget av M203-granatkasteren og en trang til å ikke benytte de innganger og utganger som bygninger var konstruert med.

Noe av det viktigste med førstepersonsskytere er våpenfølelsen, da store deler av spillopplevelsen smis på denne. De ulike våpnene var behagelig å skyte med, hadde gode og realistiske treffbilder, men viktigst av alt, de hørtes helt enorme ut. Lyd har alltid vært viktig for Battlefield-skaperne, men med Frostbite har de også fått muligheten til en ennå bedre lydopplevelse.

Våpenlydene varierer mellom miljøene, og du vil få en helt annen lyd om du avfyrer et våpen inne i et hus, enn om du gjør det samme ute i skogen. Det var ekstremt mye kraft i lydbildet når man brukte et surroundanlegg, og jeg vet ikke om jeg noen gang har hørt en kraftigere og bedre gjengitt klang når du presser inn avtrekkerknappen.

Konklusjon

Battlefield: Bad Company inneholder mange skytespillkonvensjoner som holdes i hevd rent designmessig. Dette hører nok sammen med at Digital Illusions er på ukjent slagmark, og stadfester en litt restriktiv «hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt»-mentalitet. Det visuelle grensesnittet forteller deg hvor mye liv du har igjen, status på ammunisjon, hvor du befinner deg på minikartet og så videre. Historien fortelles gjennom dialog og mellomsekvenser – slik som vi har blitt vant til.

Nyskapningen i spillet kommer først og fremst til syne da det er et av de første konsollspillene som skal prøve seg med en nåtids kjøretøys- og infanterimodell, samtidig som spillopplevelsen skal dreie seg om enspiller- så vel som flerspillerdelen. Videre ser Frostbite-motoren svært spennende ut med store, flotte og destruerbare miljøer, samt en tildels imponerende lydside.

Spillet har ennå noen måneder igjen, og disse blir nok brukt godt til å finpusse opplevelsen, en krigsopplevelse alle som liker spill som Call of Duty 4 bør se frem til.

Battlefield: Bad Company ble opprinnelig også annonsert til PC og PSP, men disse utgavene er ikke lenger under utvikling.