SAN FRANCISCO (Gamer.no): Det er seks år siden EA DICE lanserte flerspillerbautaen Battlefield 2 – et krigsskytespill som mottok unison ros og solgte over to millioner eksemplarer. De har utgitt mer populære spill i ettertid, blant annet fjorårets storsuksess Battlefield: Bad Company 2, men mange holder nok 2005s store skytespillvinner som svenskenes foreløpige magnum opus.
Når arven etter det massive skytespillet nå tas opp, stilles det enorme krav til kvaliteten. Klimaet i bransjen har endret seg noe veldig på disse årene, Det forventes blant annet at man også har en velbalansert og solid kampanjedel å by på. Vår første smakebit av Battlefield 3s enspilleralibi gav oss både gåsehud og bakoversveis.
Splitter ny motor
Skytespillutvikleren fra søsterlandet har lenge vært pionerer innen eksotisk og kraftig spillteknologi. Battlefield 1942 og Battlefield 2 hadde begge imponerende grafikk, samtidig som spillmotoren var godt nok optimalisert til at svært mange spillere kunne krige uten at det gikk videre utover ytelsen.
Battlefield 3 bruker neste generasjon av den ultrafleksible Frostbite-motoren som ble introdusert i Bad Company, og presentasjonen vår ruller i gang med en demonstrasjon av hva denne motoren er kapabel til. Studiosjefen forklarer at alle spillene deres skal overgå det forrige de gav ut, og at innovasjon er en viktig del av det. Den nye spillmotoren skal være en av de viktigste nøklene for å oppnå dette.
Derfor får vi se en Frostbite-oppgradering som virkelig skrur alle knottene opp til elleve. Det generelle grafiske uttrykket, som lener seg mot fotorealisme, tegner noen av de vakreste bildene jeg har sett i noe spill. Det er veldig sterkt å se krigsscener som noen ganger er nær umulige å skille fra virkeligheten. Her sitter EA DICE med et fantastisk verktøy mellom hendene.
Lyssettingen er alene noe for seg selv, der små sprekker i tak og vegger avslører sylskarpe lysglimt som maler interiøret akkurat slik som i det virkelige liv. Kombiner det med en skademotor som tilsynelatende lar deg pulverisere alt du ser rundt deg, og mye ligger til rette for en mer nervepirrende cyberkrig enn noen gang.
Og det er ikke bare innendørs at moroa foregår. Motoren skal støtte gigantiske utendørsområder, langt større enn de vi har sett i andre Battlefield-spill. Både tettbygde, moderne byer og omfattende ørkenlandskap fremvises, og når noen lynkjappe, hissige glimt avslører at man får farte rundt i både stridsvogner og jagerfly - ja, da er det lett å glede seg.
Ekstremt intenst
Det første vi får se av selve spillet er en bande US Marines som trasker gjennom bygater i en ukjent midtøstby. Historien skal finne sted på grensa mellom Irak og Iran i en fiksjonell konflikt i 2014. En annen militærgjeng har greid å rote seg inn i et av byens farligere strøk, og man må ut på tur for å redde de før motstanderen rekker å omringe de.
Rundt hovedpersonen og kompaniet hans høres det et fantastisk kakofoni av ulike lyder. Bilhorn dominerer de travle bygatene, mennesker snakker og fly suser over hodene våre. Virrvarret skaper en uvisshet om hva som lusker rundt neste hjørne, og ja, det blir ganske riktig trøbbel ved aller første anledning.
En skarpskytter har nemlig tatt posisjon i en nærliggende boligblokk, og hans første offer blir en av lagkompisene dine. Marinesoldatene svarer med å åpne dekkild i den generelle retningen til skarpskytteren, samtidig som du må kjempe for å dra den sårede soldaten ut av kampens hete. Blyprosjektilene suser rundt ørene, og når murpuss begynner å drysse i alle kanter av skjermen, der man skjuler seg for kryssilden, så er det lett å få en klump i halsen.
Etter hvert kan man selv luske seg opp av dekning, og da gjelder det å dele ut død og fordervelse med tjenesterifla før man selv blir et offer. Fiendeposisjonene er mange, og på ett punkt blir man beskutt av en fyr i dekning bak terassen på en boligblokk. Den sofistikerte skademodellen gjør det overkommelig å ta ham ut, selv fra god avstand, for et velrettet treff med bombekasteren eksponerer fienden uten problemer.
Nervepirrende motstand
Neste segment av fremvisningen tar oss med ned i en intim og guffen kjeller på vei mot det opprinnelige oppdraget. Her må man blant annet luske seg gjennom et mørkt og skittent ventilasjonssystem for å penetrere et av motstandernes tilholdssteder. Etter var sniking gjennom de uoversiktlige omgivelsene, blant rotter og spindelvev, kommer man omsider frem til noe som etter all sannsynlighet er en bombe.
Halvveis inn i desarmeringen, som forresten handler mer om å trekke ut plugger enn å ta frem avbitertanga og kutte rett farge, overrumples man av en fyr som ikke liker å dele på sprengstoffet sitt. Dermed bunnet det ut i håndgemeng, og man må trykke på visse knapper til rett tid for å dele ut knokesmørbrød. Tempoet er akkurat like intenst som i den forrige sekvensen, og det superintense lydbildet suger deg rett inn i handlingen.
Med nok en fare nøytralisert blir det rom for å kjempe seg opp til et tak for å ta knekken på skarpskytteren, men han er klar over soldatenes posisjon og knøvler alt rundt dem med en diger materiellødeleggelsesrifle. Timing, tempo og dekkild blir viktige poenger her, og etter en stund får man endelig kjempet seg frem til et skuddskår i gjerdet. Det åpner for å plante en rakett i fasaden på bygget fienden befinner seg i, og treffet gjør at fronten av bygningskomplekset faller sammen i en ildkule.
Utdragene vi har fått foran oss overgår stadig hverandre i følelsen av å bivåne noe mektig, og stemningen vi får oppleve er ulik den noe annet krigsspill har gitt meg. Nå er det ikke slik at total realisme er hva EA Dice prøver på her, ingen vil spille en soldat som patruljerer tom ørken i åtte timer, men følelsen av såkalt «Hollywood realism» er helt fantastisk.
Illusjonen innfrir
For det merkes umiddelbart hvordan utviklerne anerkjenner konkurrentenes styrker, på samme måte som de gjorde det med Bad Company 2. De kunne nok uten problemer har laget en blåkopi av virkelig krig, men all den tid underholdningsindustrien har lært oss at soldater egenhendig tar ned ti hissige fiendemål med rifla i én hånd så stiller spillere flest urealistiske krav.
Vi får blant annet se en sekvens hvor hovedpersonen ligger på en bro og skyter på infanteri nedenfor. Selv med et såpass uhåndterlig våpen som et lett maskingevær av typen SAW er det uproblematisk å kveste motstanderne på god avstand. Det er heller ikke noe problem å fylle parkerte biler med bly helt til de eksploderer i en diger ildkule og tar med seg alle rundt. Sånt skjer ikke i krig, men du verden hvor overbevisende det er.
På samme måte lar jeg meg sjarmere til gåsehud når en eksplosjon går av helt på tampen av presentasjonen, og tar med seg et gigantisk høyhus som igjen kollapser over et lavtflyvende helikopter. Den ekstremt gjennomførte stemningen går i ett med forventningene våre, og selv om jeg ikke har noen anelse om hvordan et maskingevær skal høres ut så føles EA DICEs tolkning umiddelbart riktig.
Skytespillstudioet har aldri vært redde for å gå sin egen vei, og selv i konkurranse med Call of Duty-serien – verdens heteste spillserie for øyeblikket – har de solgte millioner av eksemplarer og overbevist kritikerne. Skepsisen har blant annet gått på konsollvennligheten av et «ekte» Battlefield-spill. Vi har særs tynt grunnlag til å uttale oss om hvordan konsollmarkedet har påvirket akkurat dette spillet, men umiddelbare inntrykket at dette er nær kompromissløst. EA DICE er nok vel så glade i hjertebarnet sitt som noen av oss er.
Konklusjon
EA DICE er en av verdens fremste skytespillutvikleren, det er det vel neppe noen som vil krangle på. De kan vise til den ene suksesshistorien etter den andre, og når de nå gjenoppliver hovedserien sin så skjer det med et brak. Vår munnfull av Battlefield 3 får oss nemlig til å klø etter mer. Og mer. Og mer.
Det er ikke bare det at Frostbite 2.0-motoren er noe av det absolutt lekreste vi har sett, eller at svenskene igjen setter standarden for ødeleggbare omgivelser i et spill. Ei heller det at lydbildet skaper en stemning og intensitet som virkelig ligger an til å definere et referanseverk. Snarere er det en kombinasjon av alle disse delene som gir inntrykk av at EA DICE aldri har tatt konkurransen mer alvorlig.
Jeg skal selvsagt ikke ta frem gullpenselen og spå et mesterverk basert på en kaotisk presentasjon av kampanjedelen alene. Utgivere har en hang til å presentere spill akkurat slik de vil, og vi har fortsatt ikke sett noe av flerspillerdelen – selve grunnmuren for denne spillserien. Det må likevel være lov å bruke erfaring og kompetanse til å påstå at dette har potensialet til å bli noe virkelig stort.
Battlefield 3 slippes i løpet av høsten 2011, til PC, PlayStation 3 og Xbox 360.
