En stor tragedie, og enda en større tragedie står faktisk for tur, nemlig kampen om de små landområdene som er igjen. I en slik situasjon er opprustinging et faktum, og resultatet en krigsmaskin mennesket aldri har sett maken til, Battle Engine Aquila. Det eneste som mangler er en dyktig fører, og her blir du plutselig ganske interessant.
Et lite leketøy
Battle Engine Aquila er produsert av Lost Toys. Mange har nok ikke hørt om produsenten fra før, av den enkle grunn at de er relativt nye innenfor bransjen. Battle Engine Aquila er det første spillprosjektet til produsenten Lost Toys på PlayStation 2. Til tross for debuten, serveres spillet med god underholdning. Spillet er et FPS-spill (førsteperson-skyter), hvor du styrer en stor robot på slagmarken. Denne doningen ligner på noe sprøtt som en blå flygende edderkopp. Den er rask og fremkommelig på bakken og kan på et øyeblikk forvandle seg om til en flymaskin uten like. En moderne utgave av transformers. Det kan virke som om Aquila (ørn på latinsk) er så å si perfekt, men den har en stor svakhet. I en verden hvor nesten alt ligger under vann, med unntak av en brøkdel, tåler denne doningen ikke vann.
Spillet begynner ganske uskyldig med en ”tutorial”, hvor du skal bli kjent med kontrollene. Før du vet ordet av det bekjemper du ”Muspell Forces”, som er den andre supermakten i verden. Lederen til ”Muspell Forces” har et arr i ansiktet og en mørk dyster stemme, og må da riktignok være representant for den onde siden. Hvert oppdrag har et noen spesielle mål som du må klare for å avansere, samt noen del-oppdrag. Det kan dreie seg om å beskytte en base mot ”Muspell Forces” i 3 minutter, hvor del-oppdraget går ut på å unngå at bygningene blir ødelagt. Ut fra det du gjør i oppdraget får du en tilbakemelding i form av en karakter; A-E, hvor E er det dårligste utfallet. Enkelte ganger ender oppdragene i spillet med såkalte ”bosser” som du kanskje husker fra de tidligere tider. Doningen du begynner med i ”tutorial” er kun utstyrt med relativt enkle våpen og egenskaper. Etter hvert som du kommer lengre ut i spillet får du tilgang til flere våpen og konfigurasjoner. Disse konfigurasjonene kan gå ut på gi deg bedre egenskaper i luften, men dårligere egenskaper på bakken. Samtidig øker også vanskelighetsgraden betraktelig utover i spillet. Fra små enkle konfrontasjoner med fienden, ender du opp nesten opp i et inferno av store slag senere.
Utover i spillet har oppdragene en liten tendens til å bli litt ensformige. Doningen som du kontrollerer er nesten overlegen, og det blir ofte en vane å pepre løs med alt du har for så å dra tilbake for å lade opp igjen. Løsningen produsenten har gjort er å tidsbegrense mange av oppdragene og sette opp heftig mye motstand. Dermed må du ofte bruke hodet for å komme fram til det endelige målet som oppdraget har. Imidlertid er det ofte ikke nok hjelp å få av de på din side, og noen ganger kan du føle at du nesten sloss alene mot fienden. Alle dine oppgaver er kritiske for suksess, og derfor må du gjennomføre de. Selv om maskinen gir deg litt hjelp, skulle den gjerne spyttet i enda mer. En følelse av at du sloss med noen, mot andre, savnes litt og skulle gjerne vært bedre integrert.
