LOS ANGELES (Gamer.no): Britiske Rocksteady har havnet i den samme knipa som altfor mange før dem: det første spillet deres var for bra. Når man kommer ut av det blå med en så velpolert og bunnsolid utgivelse som Batman: Arkham Asylum så skal det ikke mye til før man blir genierklært og forventingene til neste spill skrus opp til det urealistiske.
Les også: Forrige sniktitt på dette etterlengtede spillet
Momentet man får av å være ukjent og by på et noe annerledes spill er nær umulig å gjenskape. Dead Space, Portal og BioShock er andre spill som har opplevd den samme problematikken i senere tid, men om det vi har fått spille av Arkham City er noen indikator så kan Rocksteady sove veldig godt i høst. Dette er svært heftig, og vi har endelig fått spille det selv.
Løsner på snippen
Køene til Rocksteady-stasjonen under årets E3-messe har vært drøye helt siden dørene åpnet tirsdag morgen. Nå skyldes det sannsynligvis kvaliteten på eneren og hvor fryktelig glade vi nerder er i Batman, men presentasjonen er vel verdt å vente på. Ikke bare ser spillet uhyre lovende ut, men Arkham Citys karismatiske produsent er et syn i seg selv.
Den hyperaktive briten elsker spillet sitt allerede, og legger aldri skjul på akkurat det. Kule knep etterfølges kjapt av de underligste lyder fra munnen hans, armene hans flakser overalt og denne mannen er noe så enkelt som en genuint underholdende fyr å følge med på. Den energiske opptredenen tar likevel sjeldent oppmerksomheten bort fra Gotham City.
Se også: Skjermbilder fra Batman: Arkham City
Spillets navn antyder at Arkham Asylum er et tilbakelagt stadium, og det stemmer. Antallet folk med et anstrengt forhold til loven, og det å forholde seg til den, har blitt for høyt i storbyen. Rettsvesenet svarer med å opprette en fangekoloni midt inne i byen, og dette distriktet er det rene og skjære kaos. En slik samling av samfunnets bunnskrap fører selvsagt til en anarkistisk boltreplass for kriminelle.
Folks bekymringer til Arkham City har stort sett gått på at en åpnere, forholdsvis fri storby vil fjerne mye av magien og sjarmen med forgjengeren. Arkham Asylum bestod i stor grad av trange korridorer og forholdsvis trange inneområder, og var i utgangspunktet et forholdsvis lukket og dirigert spill. Man kunne løpe hvor man ville, men det var ikke så fryktelig mye å gjøre utover hovedoppdrag og å hente samleobjekter.
Fra hustak til hustak
Det å ta spillserien bort fra fengselsøya og intime innendørsområder kan likevel ha vist seg å være fryktelig lurt, for omgivelsene i dette spillet er utstrakte og fantastiske. Britene har virkelig fanget essensen av den skitne, korrupte og avskyelige byen Gotham på perfekt vis, og bare det å flakse fra hustak til hustak er en spennende opplevelse.
Du vet nemlig aldri hva du får i den sirlig utformede og tilsynelatende evigvarende enklaven. Spillets produsent forklarer at de aldri forsøkte å lage et stort spill, men heller ville satse på et detaljert spill. Faktisk vil de ikke si seg fornøyde før de har det mest detaljerte åpne verdenen i et spill på markedet per dags dato.
Flaggermusa har selvsagt flust av nye triks å leke seg med, men bare det å finne flyten når man svever gjennom den mørke natta kan være vanskelig nok. Områdene er langt større denne gangen, og det å sveve lunt avsted med kappen som seil er den foretrukne metoden å komme seg frem på. Man må utnytte momentet riktig, og det gjør det givende å forsøke å finne den rette rytmen.
Idet vi suser gjennom natta gjør produsenten et poeng av en reklameplakat vi passerer. Motivet forteller om et kommende show av akrobatene «The Flying Craysons», som angivelig er velkjente figurer i dette universet. Rocksteady har lagt mye arbeid i å gi slike håndsrekninger til trofaste fans av universet, og produsenten er overbevist om at de kommer til å sette stor pris på disse grepene.
Føles helt riktig
Noe av det viktigste med forgjengeren var hvor godt styresystemet føltes i hendene. Vi spillere har ofte en tendens til å henvise til vage konsepter som «skytefølelse» og «hvordan spaken føles i hendene», og for de som har et forhold til det jeg snakker om så kan jeg bekrefte at dette føles vel så godt som «eneren».
Kampsystemet har fått dobbelt så mange animasjoner, og man har en rekke nye knep og teknologiske duppeditter å leke seg med. Om man vil bygge opp en ekstra liten buffer i kamp så er det kjekt å ha muligheten til å spraye eksplosiv gelé på bakken under deg. Det er også fryktelig stilig å bruke «Batclaw»-en til å kneble skurker og banke kompisen deres i en og samme bevegelse.
Det stiligste med de nye animasjonene er ikke at de ofte er lagt til på grunn av nye triks. Jeg lar meg imponere mer av det faktum at mange av dem bare er naturlige videreføringer av de gamle, som har blitt innført for å flette flere triks sammen. Slåsskampene er som en dans, og den er smidigere og mer innøvd enn den har vært.
Den deilige flyten som oppstår når man mestrer kampsystemet er videreført. Kanskje er den til stede i desto større grad. På grunn av en rekke nye, mer effektive triks har det også blitt nødvendig å øke utfordringen. Derfor møter du både flere og mer velarmerte fiender i dette spillet, for å gjøre den taktiske utfordringen komplett. Og det er jo kulere å banke mange.
En ny antihelt
Høydepunktet med E3-visningen av Arkham City var den delen av presentasjonen vi ikke fikk spille gjennom selv. Rocksteady hadde nemlig med seg Catwoman i bagasjen over til Los Angeles, og kunne endelig komme med et svar til spekulasjoner om hvordan i alle dager de har tenkt å integrere henne som en spillbar figur på ålreit vis.
Det mest påfallende med den smidige skurken er kostymet hennes, som nok er like velegnet til å forårsake tidlig utløsning som å tilrettelegge for arbeidet som mestertyv. Den åletrange lakkdrakta er trukket rundt rumpa hennes som et trommeskinn, og figuren har en snedig trang til å hive seg ned på alle fire så kjapt anledningen byr seg.
Se også: Videopresentasjon av Catwoman i spillet
Det er ikke dermed sagt at det er hennes eneste egenskaper. Ved hjelp av klør og en hissig pisk har hun evnen til å kveste fiender lynhurtig. Dette, i kombinasjon med utrolig spenst og smidighet, gjør at hun får en helt særegen stil å slåss på. Batmans tunge, grovt sammenflettede angrep har blitt erstattet med kjempekjappe kombinasjoner hvor Catwoman like ofte er i lufta som på bakken.
Hun har også sin egen måte å komme seg rundt omkring i byen på, som er en salig blanding av saltohopp, lynhurtig klatring og å benytte pisken til å slenge seg via lyktestolper og lignende. Hun og Batman er vidt forskjellige figurer, og det er artig å se at Rocksteady har lagt så mye innsats i å få den kvinnelige superhelten til å føles så annerledes.
Akrobatisk snelle
Vi får se også se eksempler på hennes type oppdrag. Et av dem leder til et hvelv som inneholder verdisakene til de som settes inn i Arkham Asylum. Her er det både penger og andre verdier å hente, gitt at man greier å passere de svært strenge sikkerhetstiltakene. Det er selvsagt en utfordring vår lakkdekte mestertyv tar på strak arm.
På vei inn får vi se noen av hennes særegne triks, og det stiligste er nok at hun har evnen til å klatre i tak for å unngå å bli oppdaget av de mange sikkerhetsvaktene. En kontrollsentral krever at man benytter tre ID-kort for å åpne hvelvet, og Catwoman må klamre seg fast i gitter i taket for å komme seg forbi de bevæpnede vaktene.
Ved å bruke list kan hun unngå å krumme et hår på noens hode, og heller krype opp bakfra for å stjele ID-kortene ut av lommene deres. Deretter er det bare å returnere til konsollen for å låse opp hvelvet og hente den store premien. I hvert fall skulle man tro det, men en alarm begynner å gjalle så snart hun deaktiverer låsen.
Det sender vaktene i alarmberedskap, men det er en smal sak å utmanøvrere dem. Særlig siden både hun og Batman har fått evnen til å sette to vakter ut av spill samtidig, såfremt man kan komme seg bak dem. Catwomans heseblesende tempo og smidighet ser ut til å gjøre henne til et veldig spennende alternativ til Batman når man trenger en avveksling.
Og en ny skurk
Det ble også anledning til å se de første glimtene av Penguin, som nettopp ble annonsert som ny skurk i Arkham City. Filmgjengere forbinder ham nok helst med Danny De Vitos groteske tolkning i Batman Returns fra 1992, men spillversjonen er en annen figur. Denne gangen er han mer kontrollert og autoritær, om enn like fullt en grisestygg type.
I en mellomsekvens får vi se superskurken, som nå har fått en britisk aksent til å akkompagnere flosshatten og sigaren sin, lure Batman opp i stry. Han erklærer at den fangen som greier å drepe superhelten skal få bli en av hans privilegierte håndlangere, og det leder selvsagt opp til et digert slagsmål hvor flaggermusvennen vår må slåss for livet.
Dette blir vårt første eksempel på en kamp med svært mange deltakere i dette spillet, og de nye angrepene inkluderer blant annet noen heftige triks som rammer flere fiender samtidig. Særlig spenstig er det å se hvordan man nå kan bruke motangrep på mer enn én skurk av gangen. Dette er nødvendigvis fryktelig effektivt.
Det er noe deilig brutalt med å røske balltreet ut av armene til noen som vil deg vondt, og banke både ham og kompisen med det. Kampene er en viktig del av Batman: Arkham City, og de ser ut til å være betydelig hissigere enn de var i forgjengeren. Det har vi selvsagt ingenting imot.
Konklusjon
Batman ser på ingen måte ut til å ha tatt skade av å ta turen ut fra trange korridorer og inn i den åpne storbyen. Rocksteady har for sin del begynt å bevise at de er et spillstudio som til tross for å være forholdsvis ferskt, ser ut til å ha svært mange kvaliteter. Det er ingen enkel oppgave å gå fra å lage et dirigert, trangt eventyrspill til et sandkassespill.
Det vi har fått spille av Arkham City er større, kjappere og penere enn hva Arkham Asylum var. Omgivelsene er lekre og strekker seg så langt øyet kan se. Kampsystemet har fått nye triks og utfordringer, som virker å være en balanse mellom nye stilige tilskudd og forbedringer av det man er vant til.
Samtidig har vi fått se glimt av Catwoman, som later til å være en veldig annerledes og spennende figur, og den grimme skurken Penguin. Det er nok vanskelig å komme frem til et fornuftig neste kapittel av historien etter forgjengeren, men britiske Rocksteady er utvilsomt på vei mot noe stort – igjen.
Her er en teaser-trailer for Batman: Arkham City:
Batman: Arkham City utgis til PC, Xbox 360 og PlayStation 3 den 21. oktober.
