Det var en gang et spill som ble sluppet på Sega Saturn. Spillet het Baroque og plasserte seg i sjangeren rollespill. Noen år senere ble spillet konvertert til PSone, hvor det må ha greid seg rimelig greit. Vi spoler fremover i tid. En håndfull entusiaster jubler når det blir meldt nok en konvertering, denne gangen til familievennlige Wii og Playstation 2. Ingen skjønner helt hvordan nisjespillet har prestert å kravle seg gjennom tre generasjoner.

Midt i alt kaoset blir en spillanmelder rammet av en fornemmelse om innblanding av okkulte krefter, men han slår det saklig fra seg.

En forstyrret verden

Jeg starter opp en ny fil og taster inn navnet mitt. Hver bokstav blir akkompagnert av et orgel. Et mørkt og dystert orgel. Jeg titter nysgjerrig på en åpningsfilm som varer i nærmere ett minutt. Den gjør helt klart at handlingen skal være uklar, paradoksalt nok. Deretter tar jeg mine første steg som en lite taledyktig og erkejapansk protagonist. Jeg vandrer målløst rundt i en prikkete tåke. Etter å ha vandret formålsløst rundt i noen minutter føler jeg meg plutselig litt rådvill. Får jeg ikke et aldri så lite nyss om hva jeg skal foreta meg her?

Ettersom de forvirrende sekundene passerer, møter jeg til slutt en engel. En engel som helt uten forvarsel skuffer meg rett inn i et monsterinfisert tårn. Ja, selv fra første stund poengterer Baroque effektivt at spilleren er helt alene. Dette er ikke noen kosestund hvor snakkeboblelærere introduserer deg for spillet og ømt dytter deg i retning spillets gang. Dette skal du gjøre på egenhånd. Ta det som en mann. Hold fokus.

Det burde da være klart for de fleste at det er snakk om en såkalt «roguelike»-spill. I lik stil med andre «roguelikes» er det selvfølgelig slik at når spilleren mislykkes, da tilbakestilles all progresjon og man finner seg på bar bakke. Man mister alt utstyr, man mister alle erfaringspoeng, man står nok en gang med blanke ark og fargestifter. Heldigvis er et av kjennetegnene til sjangeren brett i konstant forandring. Områdene blir tilfeldig generert hver gang man entrer dem, noe som også er den eneste trøsten en «roguelike» kan tilby.

Jeg har ikke allverdens erfaring på området, men har kjempet seg gjennom DS-inkarnasjonen av Mystery Dungeon (opprinnelig på SNES). Der Mystery Dungeon kompenserte en anelse for sin brutalitet med en snakkende røyskatt, sørger Baroque for å fjerne selv den minste flik av glede. Vi befinner oss i et mørkt, dystert og torturert univers, en alternativ virkelighet bygget på synd. Her overlever alle og enhver ved å knuge seg til sin egen Baroque – en illusjon bygget på traumer og fordervelse.

Suicidal progresjon

Handlingen er et eneste stort kaos. Man blir servert små monologer eller filmklipp uten å ha den fjerneste anelse om hva det dreier seg om. Og det er heller ikke slik at historien avsløres bit for bit, underveis i spillet. Den må oppdages. Noe som både er snedig og irriterende på samme tid. Hvorfor? Hør etter:

Der den eneste trekkfaktoren i andre «roguelikes» er tilfeldig genererte områder som føles nye hver gang, prøver Baroque å motivere ytterligere. En motivasjon i form av nye filmklipp etter spillerens død. På baksiden av omslaget informeres det om at «døden kun avanserer historien». Interessant nok, inntil man innser at funksjonen blir litt det samme som å skyte seg selv i foten. For det er ikke snakk om hele historien, det er snakk om oppklarende bruddstykker av den.

Altså hvis du har vært så flink og kommet deg helt til slutten, men fortsatt ikke skjønner helt hva spillet handler om, er det helt nødvendig å spille litt mer for å dø med vilje. Er dette en slags syk form for trøst? Spennende i teorien, tærende i virkeligheten. Baroque er et spill der man praktisk talt må kjempe for å forstå plottet.

Men det er mer som skiller Baroque fra andre «roguelikes». Der bevegelsesmønsteret i for eksempel Mystery Dungeon er rutebasert, farer Baroque i sanntid. Står man ansikt til ansikt med et flygende ansikt, er det ikke mot spillereglene å løpe i retning utgangen snarere enn å kjempe. Og det er fint og vel, hadde det ikke vært for et fullstendig nytteløst kamera. Det er ikke like lett og feige ut – eller å manøvrere i det hele tatt – når man konstant må stille inn kameraet med høyre analogspak.

Det finnes en mulighet for å endre til førstepersonsperspektiv, men her kommer det kun enda mer til syne hvor keitete kameraet er lagt opp. Å se ned i bakken, som er vitalt for å drepe de mindre beistene, er en utfordring i tøylene av en synsvinkel som automatisk retter seg opp i det sekundet den peker ned. I et spill som preges av endeløse rekker utyske og monstre, er det litt ironisk at selve spillmekanikken er din verste fiende.

Enkel oppskrift

Oppskriften på Baroque er rimelig enkel. Gå til Neuro-tårnet. «Det er en mening i at du gjør det», som engelen uten navn påpeker. Veien til denne meningen er for meg dørgende monoton og ensformig. Man skal kare seg ned i dypet av dette slottet, gjennom et titalls etasjer. I de forskjellige etasjene møter man slemme Meta-Beings som man må «rense». En litt utradisjonell rensning som involverer fysisk vold, men samtlige religioner har beskrevet det å være ren til sinns på samme måte, så det går greit. Den barmhjertige samaritan er deg, og ved å rense all verdens syndere er du på vei mot et bedre sted.

På turen nedover mot kjelleren finner man ikke bare skapninger, men også utstyr. Og her er variasjonen stor. Sverd som fyller helsemåleren når hugget med, flyktige kapper med eksotiske navn, magiske amuletter som fremkaller både is og lyn. Ingenting å kimse av. Den enorme mengden utstyr må stadig byttes med noe bedre, så her er det om og gjøre å bruke opp mest mulig på kortest mulig tid. De mange sverdene kan utseendemessig virke mest interessante, men å benytte seg av dem er igjen en lite givende affære. Protagonisten, som ikke har noe navn, har nemlig to forskjellige slagangrep. Det ene og det andre. Trykke, trykke, trykke. Den stivt animerte hovedpersonen reagerer etter en merkbar tidsintervall og gjør som fortalt.

Når man rekker bunnen av Neuro-tårnet får man endelig lov til å bruke hovedvåpenet sitt, en «Angelic Rifle». Med denne skal man rense en halvnaken engel og bli belønnet med et filmklipp. Denne delen av spillet var kilden til mye frustrasjon, da det viste seg at å bruke opp skuddene på riflen min i tidligere etasjer resulterte i et dødpunkt. Når jeg hadde nådd kjelleren kunne jeg ikke rense engelen, jeg kunne ikke fylle på skudd i riflen min, og jeg kunne ikke gå tilbake der jeg kom fra. Wii-en måtte startes på nytt, og jeg kunne heller ikke laste inn filen min, som tross alt var lagret i kjelleren. Uten skudd. Her måtte jeg gjennom hele spillet på nytt. Tusen takk for advarselen, Baroque.

Konklusjon

Dette er et spill for spesielt interesserte. Jeg kan tenke meg at det er blant de beste i sjangeren «roguelike», men for meg er det et masochistisk mareritt. Det har implementert en god idé i form av at døden ikke nødvendigvis betyr slutten, men når alt kommer til alt gjør det bare ting verre. Med et visuelt inntrykk på nivå med de tidligste Playstation 2-spillene i alt fra det enspora interiøret til de stive animasjonene og pregløse ansiktene, er det heller ingenting annet enn det dystre lydbildet som metter stemningen i Baroque. Og det er stemningen som kan sies å være det beste aspektet ved hele spillet, til tross for at ren gospeltechno ikke inngår i denne anmelderens spilleliste.

En forskrudd religion med røtter i gammeldags rollespill? Spill på eget ansvar.

Merk: I tillegg til den testede Wii-versjonen, finnes Baroque også til Playstation 2.