Guitar Hero-spillene har måtte tåle betraktelige mengder kritikk for såkalt melking. Selv den mest dedikerte plastmusiker vil slite med å navngi hvert eneste spill som har blitt sluppet i serien. Ved de større lanseringene skrytes det av, eller i alle fall hintes det om at dette spillet, dette skal bli det ordentlige musikkspillet.
Spill som Rock Band og Guitar Hero 5 lanseres som springbrett for en videre breddesatsing, og nytt innhold loves å bli levert i mindre pakker, gjerne nedlastbart, slik at vi slipper å betale for sanger vi egentlig ikke er interesserte i.
Men alt dette har likevel ikke hindret musikkspillfabrikkene i å spy ut flerfoldige titler i året.
Og her kommer vi Activisions nye satsing, Band Hero inn i bildet. Hvorfor de lanserer spillet som et nytt konsept er ikke helt lett å begripe, det er ingenting prinsipielt som skiller dette fra de utallige andre bandspillene.
Faktisk er spillet mer eller mindre en klone av det svært så gjennomførte Guitar Hero 5. Joda, menyene har et annet visuelt preg, men selve spillet er nøyaktig likt. Det inkluderer heldigvis spillets smågeniale festmodus, og de diverse andre forandringene som uomtvistelig gjorde hele opplevelsen mer behagelig og problemfri.
At spillet ikke tilbyr noe nyskapning er i for seg seg greit nok, men en kan spørre seg om det er hensynet til oss kunder, eller utgiverens lommebok som har gjort at to omtrent identiske spill har blitt sluppet innen kort tid.
Men kan spillets eksistens rettferdiggjøres av et gjennomgående kickass lydspor? Svaret er et resolutt nei.
Det kommer tydelig frem at Band Hero er myntet på mannen, eller kanskje heller barnet i gata, og de fleste sangene er akkurat pop nok til at ingen ville føle seg ekskludert eller støtt.
Dette er også målet med spillets ekstremt strenge sensur av sangtekster, som egentlig ender opp med å virke mot sin hensikt. Jeg følte meg nemlig støtt over alle ordene som faktisk ble kuttet ut av tekstene i spillet.
I Band Hero blir vi servert rundt 65 låter, fra en rekke kjente artister fra ulike musikkepoker. En god del flotte og originale artister er med i spillet, men det ser ut til at det har vært en målsetting å velge ut de mest generiske sangene fra hver enkelt artist.
Dette er ofte låter som egentlig er avsporinger fra vedkommende artists egentlige uttrykk, og som ikke representerer bandenes musikk ellers.
Resultatet blir et veldig enslydende, monotont utvalg låter som egentlig bare blir en eneste stor grøt med lite som virkelig skiller seg ut i mengden.
I tillegg har Band Hero blitt offer for en Karaokefisering, om jeg får lov til å dikte opp et eget ord. Mange av sangene er nemlig typiske karaokesanger.
Village People med YMCA, No Doubt med Don't Speak og den legendariske Kung Fu Fighting var alle sanger jeg egentlig så frem til å teste, mye takket være vokalen. Lettfordøyelig og gjenkjennelig populærmusikk, med et ikke så rent lite antall såkalte «one hit wonders».
En uheldig og antagelig utilsiktet følge av karaokefiserigen er at sangene ikke nødvendigvis er noe givende å spille hvis du ikke liker å bælje inn i mikrofonen. Det finnes fint lite gitarsoloer eller stilige gitarriff, få trommesekvenser som involverer annet enn stortromme, skarptromme og hi-hat. Bassen følger for det meste den kjedelige gitaren.
At Band Heros sangutvalg har mer til felles med Singstar enn Guitar Hero er forsåvidt forenlig med Band Hero målsetting om å nå ut til de få som enda ikke har blitt tatt av musikkspillbølgen. Men det er likevel et stort minus at et bandspill ikke er morsomt for andre bandmedlemmer enn sangeren.
Konklusjon
Vi kan like greit få kamelen ut av spillrommet. Band Hero er et rent melkeprosjekt, faktisk et av de verste jeg har vært borti på en stund. Det er ingenting, virkelig ingenting, i dette spillet som ikke med letthet kunne ha blitt slengt opp på nettet, og til en brøkdel av prisen.
Når låtutvalget også blir litt skivebom står ikke Band Hero til å redde, til tross for at spillet er bygget på Guitar Hero 5s yppelige grunnsteiner.
For min del fremstår Band Hero som et åpenbart desperat forsøk på finne seg enda en liten nisje mennesker som fortsatt ikke har stua fylt til taket med plastgitarer.
Band Hero er i beste fall en dårlig utvidelse, med et platt soundtrack og lettvint ansiktsløft. I verste fall er det et billig forsøk på å lure intetanende kunder til å punge ut for et spill de kanskje allerede har betalt for før.
Du skal like låtene fordømt godt for å i det hele tatt vurdere å kjøpe dette spillet. Og du bør like å synge.
