Det finnes to typer sofasittende fotballeksperter; de som tror de vet bedre enn fotballtrenerne, og vi som vet at vi vet bedre. Vi har nemlig testet oss selv gjennom hundrevis av sesonger, ledet storlag til Champions League-finale og løftet småklubber opp gjennom divisjonene. Vi har speidet etter talenter fra argentinsk andredivisjon til cupen på New Zeeland, og vi har løftet flere trofeer enn Cristiano Ronaldo, Alex Ferguson og Nils Arne Eggen til sammen. Fotballen er vår sjø, og Football Manager er vår skute.
Business or pleasure?
Sports Interactive vet dette, og kanskje det er derfor de er så livredde for å endre på suksessoppskriften sin. Grunnmuren i Football Manager har stått fjellstøtt siden 90-tallet, og den største nyvinningen spillet kan skilte med var innføringen av 3D-simulasjoner i 2009. Football Manager er bygget på en svært detaljrik fotballdatabase og en god simulasjon av kamper, overganger og taktikkoppsett. Presentasjonen av dette kan noen ganger gå gjennom små justeringer, men det er stort sett det som er rundt som endres fra år til år. Og 2018-utgaven er kanskje et eksempel på at dette ikke alltid er like vellykket.
FM2018 selges under slagordet «THE CLOSEST THING TO BEING A REAL MANAGER», og da må man spørre seg om det er det rette premisset å basere spillet sitt på. For hvordan er det egentlig å være en «real manager»? Det innebærer en rekke arbeidsoppgaver som slett ikke er gloriøse eller alltid like underholdende. Og dersom det virkelig er visjonen til utviklerne å lage en så realistisk jobbsimulasjon som mulig av manageryrket så kan det forklare en del av valgene de har tatt de siste årene. Problemet er bare at realisme ikke alltid er veldig moro.
For å ta noen eksempler; i FM2018 må du organisere støtteapparatet i klubben. Dette kan inkludere flere titalls ansatte fordelt på 16 ulike roller som «Head of Youth Developement», «Chief Data Analyst» og «Sports Scientist». Er du en større klubb så skal du ha en rekke av disse både for A-laget, B-laget, og ungdomslaget. De skal rekrutteres, organiseres, gis arbeidsoppgaver, kontrakter, og kompetansehevingstiltak. Mye av ansvaret kan du sette bort til den kunstige intelligensen, men det fremstår som at du selv er nødt til å gjøre mer og mer jobb dersom du skal holde en rimelig kontroll over klubben gjennom flere sesonger.
En nyvinning for året er såkalte speideranbefalinger som dukker opp som et slags kort med begrenset informasjon. De kommer gjerne 20 av gangen og speiderteamet ditt forventer tilbakemelding på hver enkelt før du kan gå videre til kampdagen. Det er vanskelig å ikke se parallellen til Tinder hvor du sveiper høyre eller venstre alt etter interesse. Dette oppleves tidvis også som mer jobb enn moro. Det hele er nok en grundigere prosess rundt spillerspeiding enn det spillet har gjort tidligere. Systemet er likevel ikke kjempegøy, og sammen med mange andre småting som du hele tiden må fokusere på, danner det etter hvert en vegg av handlinger som står mellom meg og det jeg har lyst til å gjøre, nemlig vinne kamper og bringe suksess til klubben.
Spilleropprør og mindre justeringer
En av de andre nyvinningene er en systematisering av spillernes tilfredshet og påvirkningsmulighet. Man har et spillerhierarki av de mer og mindre innflytelsesrike spillerne, og det å «miste garderoben» har nå blitt et veldig reelt scenario. Da Manchester United viste interesse for min hardtarbeidende angrepsspiller Son Heung Min, som var verdt en god slant med penger bestemte jeg meg for å prøve å presse ham til å gjennomføre en overgang. Det var ikke så smart. Han var nemlig en innflytelsesrik og populær spiller i klubben, og når han ble dårlig behandlet var det mange andre av spillerne som frontet hans sak.
Det ble ikke bedre da jeg valgte å ikke registrere ham til Champions League-troppen min. Dårlig moral herjet i hele troppen, spillerne kontaktet media og flere ville ha meg ut av klubben. Det tok meg lang tid å få kontroll over situasjonen. Selv om det var slitsomt, var det likevel en artig opplevelse. At man ikke bare kan pælme ut gamle helter uten at det skaper bråk er ikke en helt ny utfordring, men at det er systematisert på den måten det nå er lagt opp gir en god opplevelse og nye utfordringer når man søker å bygge drømmelaget.
Ellers er det gjort en rekke justeringer fra i fjor. 3D-motoren har fått seg en ansiktsløftning, selv om jeg fortsatt synes den er svært lite ambisiøs. De har gitt oversikt over spillere som har gode relasjoner seg imellom som er en nyvinning jeg liker, og de har også endelig gitt oss muligheten til å gi taktiske innstillinger rettet mot både en spesifikk spiller, og posisjonen vedkommende spiller i. Dersom du f. eks. har to høyrebacker med svært ulike styrker og svakheter som ofte bytter på å spille, trenger du ikke nå å endre taktikk for hver gang du bytter mellom dem.
Fortsatt kongen på haugen
Det er mange unødvendigheter i Football Manager og det føles som om det blir flere og flere av dem. Jeg har for eksempel enda ikke skjønt hvorfor man skal ha en grafisk fremstilling av min managerkarakter. Men man skal heller ikke glemme at det er ting som FM18 gjør svært bra, faktisk mye bedre enn noen andre. Det viktigste av alt, og det jeg mener er det man betaler for dersom man kjøper spillet år etter år, er spillerdatabasen.
Den fantastiske oversikten over spillere fra hele verden er det ingen andre som er i nærheten av, og det er denne koblingen mellom virkelighet og fantasi som gjør spillet så engasjerende. En påminnelse om hvilken stilling denne databasen har kom da det bolivianske landslaget forsøkte å rekruttere den franske høyrebacken Ruben Aguilar. Den eneste koblingen spilleren har til den søramerikanske fjellrepublikken er en feil i Football Manager 2017 hvor han er oppført med boliviansk andrenasjonalitet.
Selv om nøyaktigheten riktignok er bedre i Premier League enn i norsk andredivisjon har de fortsatt gode nok data til at Egersunds ganesiske spiss Bob Sumareh ble toppscorer i klubben både i virkeligheten og i min simulerte sesong. Det er denne nøyaktigheten i databasen, og troverdigheten i simulasjonen, som gjør at vi kommer tilbake til spillet gang etter gang, sesong etter sesong, og der treffer FM2018 like bra som sine forgjengere.
Konklusjon
De som er glad i serien kan føle seg trygge på at FM2018 gjør akkurat det det alltid har gjort, levere en glimrende fotballsimulasjon som det er gøy å spille kamp etter kamp. Detaljnivået er skyhøyt, kompleksiteten er økende og dersom du virkelig brenner for å sette deg inn i alt som har med styring av en fotballklubb å gjøre, så er dette stort sett veldig moro.
Det som derimot bør bekymre litt er at det virker som om visjonen til Sports Interactive om å lage en så realistisk manageropplevelse som mulig er i ferd med å erstatte underholdning med rutinepreget arbeid. De fleste endringene som gjøres er enten rundt arbeidsoppgaver og ansvarsområder som ikke er sentrale og som ofte ikke er særlig interessante.
Det er fortsatt gøy å være en «football manager», men den manglende konkurransen begynner å bli et stort problem for serien. Det er ingen som kan pushe utviklerne til å være innovative, og isteden pynter de på produktet sitt hvert år med relativt små og uvesentlige endringer. Slik det ser ut er vi dømt til å fortsette å spille mer eller mindre det samme spillet i overskuelig fremtid. Er det ønskelig?
Football Manager 2018 er ute til Windows(testet), MacOS og Linux.
