Nå, to år etter, har eventyret også kommet til verdens Xbox-eiere. Og til tross for sen levering er det all grunn til å glede seg, for maken til flott implementering er det lenge siden jeg har sett. Egentlig skulle man tro at trofaste tilhengere av serien ville gjøre kors-tegn og bringe frem hvitløken, da Dark Alliance stiller med rollespill-elementer som er tynnere enn vann. Likevel er spillet såpass villt underholdende, at det ikke går ann å mislike den noe lette tolkningen av den legendariske verdenen spillet presenterer. Spillet ligger midt i brytningen mellom action- og rollespill, og gjør en glimrende jobb i å tilfredstille tilhengerne av begge sjangere. Det er Snowblind Studios som har valgt (eller blitt valgt til) å videreføre serien til konsollene, og selv om spillopplevelsen i seg selv er svært kort, og kanskje litt begrenset i forhold til innhold, er nettoverdien av underholdningen man kan presse ut av dette spillet nesten ubegrenset. Å hakke seg gjennom ondskapens minioner har aldri vært så grenseløst underholdende som i Dark Alliance, og bortsett fra noen feil og mangler er dette et spill som er like relevant i dag, som for to år siden.
Spiller ingen rolle
Du har kanskje forstått at Dark Alliance ikke er et rollespill i den populære betydningen av ordet. Klart spillet er løst basert på Dungeons & Dragons-systemet, og at man hele tiden utvikler karakteren sin i den positive retningen. Likevel ligger ikke fokuset på en dyp, involverende historie, men heller selve kampsituasjonene som oppstår når det gode møter det onde. I Dark Alliance kommer du til å krype ut av kampene oversvømt av ferske lik opp til skuldernivå, mens du kun får kommunisere med et fåtalls figurer, og ta del i en heller enkel historie. Men dette spiller ingen rolle, da Dark Alliance på ingen måter setter ut for å gjøre noe annet. Poenget er ikke å replikere den spillestiler man finner i PC-utgavene av Baldur's Gate. Dette er et konsollspill, og det merkes. Overflatisk historie til tross, den er der, og den er relevant til spillets utfoldelse.
Som i alle andre spill begynner du på begynnelsen, men valgene du skal ta er trolig langt mer overflatiske enn dem du er vant til i andre spill. Glem fordelinger av poeng mellom egenskapene dine. Glem det røde håret du hadde tenkt å utsmykke din kampglade dverg. Glem valg av kjønn, klasse og rase. Straks du er forbi spillets forholdsvis nydelige hovedmeny (pent akkompagnert av musikk i legendarisk format, og gress som svaier i vinden), har du rett og slett tre enkle valg å foreta. Først velger du om du vil spille èn eller to-player, og deretter vanskelighetsgrad - lett, moderat, eller vanskelig. Det tredje, og trossalt viktigste valget, går også unna som et skudd. I Dark Alliance har du tre figurer du kan spille, hvilke allerede er navngitte, og har blitt tildelt raser og klasser. Her er det absolutt intet rom for å leke seg litt med rase- og klassekombinasjoner. Valget står dermed mellom en bueskytter av menneskelig opprinnelse, en dverg-kriger, eller ei forlokkende, alvisk trollkvinne. Tilhengere av de tidligere Baldur's Gate-spillene vil kanskje rynke på nesen over et så banalt valg av karakter, en reaksjon som for såvidt er helt og fullt berettiget. Den positive siden med et såpass enkelt system er den komplette balansen som eksisterer mellom de tre figurene, og man føler sjeldent at en av dem er kraftigere enn de andre.
Spillet har en forholdsvis enkel, men svært atmosfærisk begynnelse. Dine veier har ledet deg til Baldur's Gate, kystbyen i den kjente Forgotten Realms-verdenen. Selv om byen aldri har sett enklere ut, gjør spillet en god jobb i å sette opp kulissene for det skuespillet som er ferd med å utspille seg. Som en solo-eventyrer blir du raskt et bytte for Baldur's Gate nyinnflyttede tyvepakk. Du blir reddet av de vanligvis så inkompetente byvaktene før slemmingene får virkelig gjort av med deg, og du søker ly i den romantiske forretningen ved navn "Elfsong Tavern". Her inne lyder den ustoppelige klagesangen til et avdødt kvinnemenneske, og tavernaens trofaste besøkende ser alle ut til å være fullstendig oppslukt av de melodiøse tonene. Etter en kort prat med menneskene her (nyt det - resten av spillet er dominert av alt annet enn kommunikasjonsvillige skapninger) blir det klart for deg at du nettopp ble angrepet av et knippe mennesker hvilke sies å være en del av "den nye organisasjonen blant tyver". Med andre ord en anelse mer onde enn den vanlige sorten.
Totalt oppslukt av tanken på hevn, velger du å forfølge skurkene ned i kloakkene under tidenes mest kjente rollespill-by. Etterhvert som spillet løpet ut, oppdager du raskt at det er litt mer til denne historien enn usle tyver. Det viser seg snart at selve byens sikkerhet står på spill, og da er det naturligvis alltid bruk for en talentfull eventyrer. Talentfull er likevel en status du må oppnå gjennom blod og smerte - bokstavlig talt. Du begynner naturligvis som en liten, typisk eventyrer uten noen form for erfaring. Gjennom kamp med alskens utyske vil du i klassisk rollespill-stil oppnå flere erfaringspoeng, og dermed klatre oppover i suksessens gyldne stige. For hvert nivå du oppnår får du utdelt et forskjellig antall poeng du kan bruke til å investere i forskjellige egenskaper, også kalt "feats". Disse varierer mellom de tre figurene, og krigeren vil f.eks. få tilgang til den skalleknusende "Bull's Rush"-egenskapen, mens trollkvinnen vil få flere magiske egenskaper, og bueskytteren tilgang til spesielle piler av blant annet frost og ild. Noen av egenskapene er naturligvis delt, slik som viljestyrke, evne til å vike unna slag, og så videre.
