Når jeg tenker på Ubisoft er det navn som Assassin’s Creed, Prince of Persia og Far Cry som frammanes i hjernebarken – storspill som har fått brordelen av markedsføringskaka til utgiveren. Fordelen med å gi ut slike storspill, og utvide til et globalt selskap med mange avdelinger, er at det kan dukke opp nye idéer hos de mange små studioene som hjelper til med storspill. Videre er det også fint at salgstallene til slike spill gir en utgiver ressursene til å satse på små ideer.
En av disse ideene kom fra engelske Ubisoft Reflections, i form av en søt liten gartnerrobot som lyder navner B.U.D., eller «Botanical Utility Droid». Med Grow Home i fjor ble vår anmelder sjarmert i senk, og mente spillet var småklønete, men en herlig vekker for utforskertrangen.
Med oppfølgeren Grow Up er verken sjarmen eller utforskertrangen borte, og denne gangen har B.U.D. snublet over en hel planet med farger, flytende øyer og enorme planter du kan leke deg med. Moroa er ikke over for B.U.D..
Utvidede horisonter
I det første spillet startet du strandet på en øy, og måtte komme deg opp til M.O.M. – moderskipet B.U.D. reiser rundt i universet med for å kartlegge planteliv. En enorm stjerneplante ble brukt for å klatre høyere og høyere, til du nådde skipet i utkanten av atmosfæren.
I Grow Up har du kræsjlandet på en planet, og M.O.M. kan ikke hjelpe deg på veien. Hun har nemlig blitt ødelagt, og deler av skipet ligger spredt ut over planeten. Det er din oppgave å skrape sammen delene og sette M.O.M. sammen igjen.
Dette er hovedmålet, men hjelpe meg om det ikke er mye annet som fanger interessen. Å samle krystaller og gjøre utfordringsløp for å få nye evner er en svært fornøyelig affære. For ikke å nevne de utallige planteartene du kan oppdage. Hvis du skanner disse, vil du få muligheten til å plante frø av samme art, og bruke plantens egenskaper til å komme deg høyere opp, eller fortere forover.
Spillet belønner nysgjerrigheten din med forbedre framkomstmetoder. Jo mer jeg fløy rundt og utforsket, jo mer innså jeg hvor mye større dette spillet er enn Grow Home.
Jeg var i utgangspunktet bekymret for at spillet var for stort for sitt eget beste, men dette ble fort avglemt. Jeg så en krystall på en fjellhøyde, klatret opp og oppdaget neste krystall ved et fossefall bortenfor. Da var det gjort; plutselig var jeg oppslukt. Der det første spillet fokuserte på å reise oppover – noe Grow Up også gjør til en viss grad – er det her lagt opp til å strekke deg etter fjelltoppene i horisonten, ørkenen på andre siden av planeten, og de flytende øyene i alle retninger rundt den sfæriske fargeklatten.
Litt gammelt, litt nytt
Grafikkmessig er spillet helt identisk til forgjengeren. Fargerike vistaer og halsbrekkende høyder ser fortsatt meget innbydende ut, og musikken er like koselig som før. Selv om samlemanien kan være stressende til tider, mistet jeg aldri følelsen av å være avslappet mens jeg spilte, mye på grunn av den behagelige estetikken.
Når spillet er større, er det på sin plass med flere verktøy for å utforske. I starten møter du P.O.D., eller «Planetary Observation Droid», en hjelperobot som kan zoome ut i et kartmodus for å gi deg oversikt, markere plasser du vil dra til, og sjekke hvor mange krystaller du har funnet og utfordringer som er gjennomført. I tillegg er der en rekke morsomme kostymer du kan låse opp.
B.U.D.s bevegelser er ganske klossete, og kan være vriene å bli vant til. Ubisoft Reflections har nok hørt på tilbakemeldingene, for manøvreringsevnene man låser opp tidlig gjør B.U.D. mer kontrollerbar enn i forgjengeren. Det er ikke like risikabelt å klatre høyt, men ikke så trygt at utfordringen forsvinner.
Med P.O.D. blir den store skalaen overkommelig, og som nevnt lønner det seg å utforske: Mot slutten av spillet hadde jeg låst opp noen evner som gjorde det til en lek å reise rundt og jakte på de resterende skipsrestene. Spillet gjør en god jobb i å låse opp nye evner før jeg blir lei av tempoet jeg har reist i siden forrige oppgradering.
Konklusjon
Jeg ble sjarmert av Grow Home i fjor. I år fikk jeg et svært koselig gjensyn med robotvennen min, og er glad for å se ham igjen. Gjensynet er lengre enn fjorårets tre timer lange besøk, men ikke så langt at jeg sitter og venter på at B.U.D. skal bli ferdig med kaffen, takke pent for seg og fly av sted.
Den store planeten er en fryd å utforske, og den enkle men karakteristiske grafikken understreker at lek og moro er kjernen til dette spillet. Styringen kan være litt vanskelig i starten, men dette fikses som nevnt av seg selv ganske hyppig.
I sin anmeldelse av det originale spillet mente Jens Erik Vaaler at Grow Home gir deg følelsen av å være et lite vesen i en stor verden. Jeg nevner dette fordi jeg satt igjen med samme inntrykk, men også fordi den følelsen bærer litt over i Grow Up. Bare navnet – Grow Up – indikerer en tematisk utvikling som jeg føler kan sammenlignes med livets faser. I Grow Home faller B.U.D. fra fugleredet og må lære seg å «fly» med hjelp fra M.O.M.. I Grow Up er mamma borte, og roboten må sammen med P.O.D. finne ut av ting på egenhånd; som to kompiser alene i storbyen for første gang.
Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på hvordan B.U.D.s eventyr i et hypotetisk Grow Old ville blitt. Det er lov å håpe.
Om du liker planetutforsking kan det lenge etterlengtede No Man's Sky være noe for deg. Hvis samling i en mer jordnær sett er mer din greie, vil kanskje Far Cry Primal falle i smak.
