Cartman-kopi
Når presentasjonen i BDLA skal debatteres, er det ett bestemt fenomen som uunngåelig vil rinne de fleste i hu; nemlig en tegnefilmserie som foregår i en park som befinner seg sør for ett eller annet. South Park har inspirert ganske mye i BDLA; den grafiske stilen, noe av humoren og til og med hovedpersonen (hvis du tenker deg om, kommer du sikkert på en frekk og ufordragelig fyr i South Park også). Uavhengig av om du liker South Park eller ikke, er det ikke til å stikke under en stol at dette er en temmelig sørgelig etterligning, iallfall når det gjelder humoren.
Vitsene i BDLA dreier seg stort sett om sånt unger prater om i barnehagen når de voksne ikke hører dem, eller om ting Anthony kunne tenkt seg å gjøre med damene man møter i løpet av spillet. Når spillet i tillegg begynner å referere til folk ved å gi dem kallenavn basert på etnisk opphav, føles det for alvor som om man spiller et hobbyprosjekt laget av sekstenåringer. Det gjennomgående inntrykket er at utviklerteamet konsekvent har valgt minste motstands vei; der ressursene har skortet, har man valgt en enklere løsning for å unngå unødige anstrengelser.
Dermed sitter spilleren igjen med en grafikk som ser ut som om den er laget på dugnad, skyggeeffekter som er mindre overbevisende enn de i Quake (ja, det som ble gitt ut i 1996), og et lydarbeid som varierer så sterkt at det later til at flere forskjellige skuespillere har lånt stemmer til samme figur.
Det eneste hederlige unntaket er filmklippene mellom oppdragene, som er laget i en helt annen – og mye mer tiltalende – stil enn spillgrafikken. Med tydeligere kroppsspråk og ansiktsuttrykk på figurene kommer poengene i disse sekvensene mye bedre frem, og de eneste gangene jeg flirte av BDLA var nettopp av disse klippene (merk: Jeg ville gjerne ta skjermbilder av disse filmklippene også, men spillet hoppet automatisk ut av dem hver gang jeg prøvde. Dessverre).
Utålelig uteligger
Hvis det jeg har nevnt så langt var alt BDLA besto av, ville jeg ha måttet anmode om en revisjon av Gamer.no sin karakterskala slik at det ble mulig å gi null poeng, men så ille er det heldigvis ikke. Historien i spillet og oppdragene knyttet til den tilfører en viss struktur til opplevelsen, ved at man alltid har et mål å gå etter istedenfor bare å vase rundt. Titt og ofte støter man på snakkesalige innbyggere som trenger hjelp til noe, og da er det bare å sette i gang med å drepe rotter, sparke babyer som om de var fotballer, redde oppblåsbare dokker fra brennende hus eller hva nå enn gærningene finner på. Disse små oppdragene blir aldri spesielt engasjerende eller utfordrende, men litt variasjon i dette spillet er veldig kjærkomment.
På sin vei gjennom kaoset møter Anthony fire spesielle individer som slår følge med ham, av ymse årsaker; felles for dem alle er at de gjør et sørgelig forsøk på å yte assistanse under kamper, og at det eneste øvrige eksistensgrunnlaget de har er å sørge for et par festlige situasjoner i løpet av historien. Dermed ledsages man av en liten gutt som kaster opp konstant, en meksikaner kalt Juan som er bevæpnet med en overraskende lite effektiv motorsag, en svært umorsom Paris Hilton-kopi kalt Beverly og en barsk sersjant som bare har én arm og som later til å ha sett Full Metal Jacket relativt mange ganger.
Hvis du synes dette høres ut som et bra utgangspunkt for en morsom historie, vil du antageligvis få mer ut av BDLA enn hva jeg gjorde. Som i tidligere nevnte South Park er det den dummeste og mest egoistiske som vinner; ethvert tegn på intelligens eller nestekjærlighet er å betrakte som et glødende dødsønske. I så måte er Anthony det perfekte eksempel; ingen nedrighet er utenfor hans rekkevidde i hans korstog mot dannelse, hygiene og sunt folkevett. Selvfølgelig er det vanskelig å få noe klimaks ut av et slikt utgangspunkt, så når slutten nærmer seg, lærer Anthony verdien av vennskap og nestekjærlighet i en serie filmklipp som verken er gripende eller morsomme, og dermed passelig meningsløse. Og dermed et passende punktum til dette svært ubetydelige spillet.
Konklusjon
BDLA er et actionspill uten god action, et satirisk spill nesten uten humor, og har produksjonsverdier som skaper assosiasjoner til noe videregåendeelever kunne ha laget. Hva mer er det å si? Det er fryktelig vanskelig å la seg engasjere på noen måte av dette mølet, bortsett fra at vi her har å gjøre med et lovende utgangspunkt som ikke er blitt vist nok tillit til at det ble noe særlig av. Hadde kaoset man konfronteres med vært mulig å kontrollere – for eksempel ved at man gradvis roet ned forskjellige deler av hvert område – istedenfor bare å være en unnskyldning for å gi spilleren en konstant, vilkårlig utfordring å takle, kunne vi ha snakket om noe av verdi. Hvis McGee samtidig hadde fått noen andre til å skrive vitsene i spillet.
Kanskje har den norske ordbokdefinisjonen av satire noe med dette spillet å gjøre allikevel: Jeg er ikke sikker på om BDLA er noe diktverk, men det har nok av laster og dårskap. For å utvise minimalt med dårskap og unngå å pådra deg flere laster enn nødvendig, anbefaler jeg deg å ikke gå til innkjøp av Bad Day LA.
