Telltales Back to the Future-sesong begynner å nærme seg slutten. Sesongen begynte rimelig sterkt, men episodene som fulgte har vært av en svakere karakter. Den fjerde og nest siste episoden i sesongen heter Double Visions, og fortsetter i samme spor som de tidligere episodene.
Anti-Amor
Det er umulig å snakke om handlingen i Double Visions uten å røpe noe av det som skjedde i forrige episode, så hvis du ikke har spilt den bør du gjøre det før du eventuelt leser videre.
Som du kanskje husker er Marty strandet i en versjon av 1986 som han absolutt ikke er komfortabel med. Doc Brown har blitt en slags diktatorskikkelse i småbyen Hill Valley, som er preget av overvåkning og forbud.
Bak en hver stor mann står en sterk kvinne, og bak den gale doktoren står den manipulerende Edna Strickland, som ikke skyr noen midler for å renske samfunnet for ting hun ikke liker. Marty klarer å overbevise Doc om at ting absolutt ikke er som de skal (godt hjulpet av Edna, som viser sin virkelige personlighet i det Doc begynner å stille spørsmål ved oppførselen hennes). Det er Martys tidligere rot i fortiden som har ført unge Emmet Brown sammen med Edna – og dermed ført Hill Valley inn i det uføret den er i på åttitallet.
Doktoren får fikset tidsmaskinen, og dermed bærer det tilbake til fortiden. Målet for turen: Å hindre den unge versjonen av Doc i å falle for Edna Strickland.
En ting jeg liker med denne episoden er nettopp dette målet. Det er jo strengt tatt ikke så veldig snilt å forsøke å bryte forholdet mellom to personer som er glad i hverandre, og heldigvis erkjenner spillet akkurat dette. Telltales spill er ikke akkurat kjent for å skildre dype menneskelige følelser, og jeg skal ikke akkurat påstå at de går veldig i dybden i denne episoden heller, men de gjør i alle fall et slags forsøk – og det tjener spillet på.
Samme prosedyre som forrige måned
Stemningen og stilen er ellers som før. Vitsene er mange, men få av dem er spesielt morsomme (Telltales andre ferske spill, Hector: Episode 1, var mye mer vellykket hva humor angår). Den stadige vitsingen sørger i alle fall for at man har det hyggelig, selv om man kanskje ikke ler høyt særlig ofte.
Vanskelighetsgraden virker noe høyere enn i forrige episode, og dette er jeg i utgangspunktet glad for. Nøttene i denne serien har jevnt over vært for lette, noe som har resultert i at de ikke har vært særlig tilfredsstillende å løse. Det er mye artigere når man må tenke litt for å finne løsningene. Når det er sagt var det et par situasjoner hvor jeg ble litt villedet av spillet, eller opplevde at jeg skjønte hva jeg måtte gjøre, men ikke hvordan jeg skulle «komme i gang» med det.
Telltale er forresten svært glad i å lage nøtter hvor løsningen avhenger av at bifigurer reagerer på identisk måte hver gang du gjør ett eller annet. Det er noe litt robotaktig over det, og illusjonen av at man har med ekte personer å gjøre brytes. Ikke at de karikerte bifigurene i Telltales Back to the Future-serie er spesielt troverdige i utgangspunktet.
Telltale har naturligvis ikke gjort noen endringer med verken brukergrensesnitt eller presentasjon. Førstnevnte har jeg klaget mer enn nok over før. Grafikken er av en variert kvalitet; dette spillet kjører bevisst en tegnefilmaktig stil, så detaljnivået skal jeg ikke klage over. Men noen ganger virker det som folkene bak grafikken har vært litt i overkant late, spesielt med tekstureringen. Noen overflater er nemlig ekstremt utydelige, og det ødelegger inntrykket litt. Figurene og animasjonene holder som vanlig et greit nivå, og Telltale er flinke til å få frem gode ansiktsuttrykk. Skuespillerne gjør også en grei jobb.
Konklusjon
Back to the Future Episode 4: Double Visions er litt mer variert enn den forrige episoden, og mye av handlingen foregår i nye omgivelser. Ellers har episoden stort sett de samme styrkene og svakhetene som resten av sesongen. Den tilbyr noen rimelig underholdende timer, uten å verken irritere eller imponere i særlig stor grad. Humoren treffer sjeldent blink, men stemningen er god og situasjonene er fantasifulle. Det samme gjelder gåtene du må løse. De er kanskje ikke spesielt utfordrende, men de er artige og tydeligvis designet med glimt i øyet.
Kvaliteten på den første (og sannsynligvis eneste) sesongen med eventyrspill basert på Back to the Future har variert litt, men har aldri vært helt på nivå med Telltales beste spill så langt. Den store fantasirikdommen i selve innholdet tyder på at de har fått svært frie tøyler av lisenseier Universal, så jeg mistenker at grunnen til kvalitetsnedgangen må være et visst tidspress. Telltale har jo fryktelig mange prosjekter på gang for tiden, og kanskje har de bitt over litt for mye. Nylig utsatte de den første episoden av sin Jurassic Park-sesong, og jeg håper det betyr at utviklerne får tid nok til å heve kvaliteten et hakk eller to.
Men det er heldigvis ikke slik at Double Visions (eller noen av de øvrige episodene i serien så langt) er direkte dårlig. Som sagt: Du får noen hyggelige timer fulle av artige gåter, morsomme situasjoner og rare bifigurer. Om et par uker har du sannsynligvis glemt hele greia, men hvis du trenger litt lett underholdning leverer Double Visions akkurat det du er på jakt etter.
Back to the Future-sesongen er i salg gjennom Telltale-butikken.
