Tidsreiser er kompliserte greier. I forrige episode av Back to the Future-serien måtte Doc og Marty reise tilbake i tid for å hindre gangsterkongen Tannen i å ta over makten i Hill Valley, noe som ville ha fått store negative konsekvenser for McFly-familien. Men samtidig som våre to helter klarte å rette opp i akkurat det problemet, skapte de et nytt og mye større problem.
1984 eller dagens Norge?
I Episode 3: Citizen Brown kommer nemlig Marty tilbake til et åttitall han ikke kjenner igjen. Hans gode venn Doc Brown har blitt en slags diktatorskikkelse i Hill Valley, hvor han styrer et 1984-aktig overvåkningssamfunn der fri vilje skal undertrykkes etter beste evne. Det er forbudt å røyke og drikke, spille bråkete musikk eller kysse på offentlig sted, og samfunnet er så sykelig bestemt på å ha kontroll over innbyggernes gjøremål at man til og med har fire forskjellige søppeldunker for resirkulering (vent, det er ikke Norge Marty har kommet til, da?).
Uheldigvis er tidsmaskinen kaputt, så Marty har ingen mulighet til å reise tilbake i tid for å ordne opp igjen. Den «virkelige» versjonen av Doc Brown kan heller ikke hjelpe, for han har tilsynelatende opphørt å eksistere. Jeg skal innrømme at jeg ikke helt forstår hvorfor – tidsreiseparadoksene blir litt for kompliserte til å gå i detalj om dem her, men jeg har en følelse av at logikken falt av i en sving på veien mellom episode to og tre. Alternativt var det jeg som falt av.
Citizen Brown begynner uansett rimelig sterkt. Hele Hill Valley har blitt skapt på nytt, og ser faktisk ganske stilig og futuristisk ut. Den orwellianske settingen er spennende, og føles som en forfriskning etter to episoder satt til starten av det tjuende århundret. Men herfra går det sakte, men sikkert nedover.
Bla, bla, bla
Satt på spissen, er Citizen Brown en episode med mye pjatt og lite innhold. De små omgivelsene vi får utforske begrenses av irriterende «usynlige vegger» Telltale ikke har gjort et eneste forsøk på å skjule eller forklare, og har veldig lite man kan manipulere. I stedet er de fulle bifigurer som har alt for mye på hjertet. De babler i vei om de mest uinteressante ting, og noen ganger virker det nesten som hele spillet er en eneste lang samtale.
Når du ikke snakker løser du en serie svært forutsigbare og ukompliserte nøtter, satt til absurde og usannsynlige situasjoner som egentlig passer bedre hos Sam & Max enn i Back to the Futures verden. Jeg har riktignok ikke noe stort behov for realisme i et spill om tidsreiser, men litt troverdighet må det vel være mulig å forvente av hvordan tilsynelatende dagligdagse ting fungerer? Det hjelper heller ikke at handlingen i seg selv er utrolig forutsigbar. Du vet hele tiden hva som kommer til å skje, og spillet byr aldri på overraskelser eller særlig mye spenning.
Det finnes selvsagt ting som trekker opp. Spillet har mange kule referanser til åttitallet, og selv om det er mye pjatt dukker det stadig opp et og annet komisk gullkorn i samtalene. Det er ikke slik at Citizen Brown er direkte kjedelig å spille. Det har litt de samme kvalitetene som en middelmådig situasjonskomedie av typen vi får alt for mye av på TV før klokka seks. Jeg hadde det greit under selve spillingen, men når det hele var over satt jeg igjen med en følelse av at jeg like kunne brukt tiden min på noe helt annet.
Jeg har anmeldt veldig mange Telltale-spill i løpet av årene (hver eneste Sam & Max-episode og hele Tales of Monkey Island), og jeg må dessverre si at denne episoden er noe av det spinkleste jeg har sett fra den ellers så kvalitetsbevisste amerikanske utvikleren. Jeg hadde høye forhåpninger foran Back to the Future-sesongen, men så langt har den ikke nådd opp til den standarden jeg har lært å forvente fra Telltale – og den nedadgående tendensen er dessverre tydelig.
Telltale har imidlertid klart å snu slike trender tidligere; flere av deres episodebaserte eventyr har hatt svakere episoder midt i sesongen, før de har kommet seg igjen mot slutten. Jeg håper det samme skjer her. Samtidig kommer jeg ikke unna at Telltales relativt nyutviklede og irrasjonelle frykt for å lage nøtter som i det hele tatt forsøker å være litt utfordrende ser ut til å ha en del av skylda for problemene vi ser her, og jeg mistenker at det må en holdningsendring til for at selskapet skal begynne å produsere genuine kvalitetsopplevelser igjen.
Vi får se hva som skjer – med tanke på at Telltale jobber med alt fra Jurassic Park til King's Quest (via The Walking Dead) håper jeg virkelig de finner formen igjen, og det litt kjapt.
Konklusjon
Den tredje Back to the Future-episoden begynner godt, med en spennende og frisk setting inspirert av George Orwells stadig mer virkelighetstro roman 1984. Hill Valley har forvandlet seg til det ugjenkjennelige, og det er faktisk en forbedring. Men det tar ikke lang tid før skuffelsen setter inn. Spillets omgivelser er mye mindre og mer begrenset enn de virker, og inneholder heller ikke særlig mye interessant. Dessuten er gåtene så enkle at de nesten ikke kan kalles gåter engang.
Dermed bruker du mesteparten av tiden på å snakke med de mange figurene Telltale har plassert ut i spillet, og når sant skal sies er det veldig få av dem som har noe virkelig interessant å si. Samtalepartnerne dine er stort sett veldig endimensjonale og – for å være helt ærlig – dumme. Skribentene får inn noen gode vitser her og der, så det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av og til, men for min del kunne man godt halvert mengden pjatt i spillet. Problemet er jo at da hadde spillet vært over ganske raskt, for utenfor samtalene er det veldig lite å ta seg til.
Jeg skal likevel ikke dømme Citizen Brown helt nedenom og hjem. Den er litt som en middelmådig TV-serie uten ambisjoner om noe annet enn at du skal ha det sånn rimelig okay der du sitter og daffer i sofaen. Og det fungerer. Vi får lett, meningsløs og høyst forglemmelig underholdning som får tiden til å gå. Hvis det er alt Telltale ønsket å levere, kan de smile og være fornøyde med det de har oppnådd.
Back to the Future-sesongen kan kjøpes direkte fra utviklerne, for PC og Mac. Hele sesongen kjøpes under ett.
