Blanke ark og meningsløs forskning
Angriper en kun med artilleri, vil en altså ikke få mulighet til å bruke andre typer styrker enn artilleri. En begynner med blanke ark og et minimum av styrker og bygninger i hver kamp. Deretter må hver spiller skynde seg med å ruste opp for å utrydde fienden. Slik går spillet sin gang med kamper og opprustning til den ene siden har kapret to av motstanderens hovedsteder.
Mellom slagene er det også mulig å drive med forskning, men slik spillet etter hvert utvikler seg er det rett og slett mye mer effektivt å satse på ren og skjær militær styrke i stedet for å bruke penger på å forske.
I brettspillmodusen er det en del forskjeller mellom dataspillet og det originale spillet. Dataspillversjonen har ingen fabrikker, og dermed blir alle styrkene "bygd" i hovedstaden. Alle enheter kan også bare flytte et steg om gangen, i tillegg til at spilleren ikke har tilgang på fly eller skip. Mangelen på fabrikker merkes spesielt godt etter noen trekk når imperiet begynner å strekke seg over større områder. Å måtte vente flere omganger bare for å flytte en bataljon fra midten av riket og ut til der den trengs, er både tidkrevende, frustrerende og unødvendig.
Teit datamaskin
Den kunstige intelligensen i spillet er også kritikkverdig. I selve brettspillet agerer datamaskinen greit nok, selv om det kan virke som om den bare har noen få mulige handlingsforløp den velger fra hver gang, og dermed ikke tar hensyn til motspillerens trekk og taktikk. Uansett er det i sanntidsstrategi-biten av spillet at intelligensen virkelig skranter, både i "World War"- og "Campaign"-modus.
Når en forsøker trekke tilbake sine egne styrker for å få forsterkninger, står ofte halvparten av et regiment igjen og kjemper til siste blodsdråpe. Samtidig kan det virke som om datamaskinen har problemer med å kjempe på en hensiktsmessig måte. Eksempler på tåpelige trekk fra datamaskinens side kan være soldater som løper fra stridsvogner uten noe tilsynelatende mål. Datamaskinen har også problemer med å holde på byer, da styrkene som har inntatt byen gjerne flytter seg videre og lar byen stå ubeskyttet igjen.
En annen ulempe med spillet er at de eneste regimentene spilleren kan produsere i begynnelsen av et oppdrag eller en kamp, er infanteristyrker. De andre typene regimenter, som for eksempel stridsvogner, må en tjene opp en hel del penger for å kunne begynne å bygge. Samtidig tar det tid å få bygget bunkerser til å beskytte basen mot infanteri-angrep. Dermed er egentlig det aller greieste å bygge maksimalt med infanteri og storme mot fiendens base før han får tid til å bygge opp sitt eget forsvar.
Flerspiller som plaster på såret
Heldigvis bøter flerspillermodusen en smule på den svake kunstige intelligensen. Flerspillerfunksjonen kan spilles både via Internett og LAN, og gir et fint avbrekk fra tåpelige trekk fra datamaskinens side. Dessverre har spillet en tendens til å trekke forferdelig lenge ut når en tross alt spiller mot virkelige mennesker som er hakket mindre forutsigbare, og dermed også vanskeligere å slå, enn datamaskinen.
Av positive ting som kan nevnes er lastetidene i spillet, samt musikken. Lydsporet er akkurat slik en forventer i et krigsspill; heroisk, vidløftig og heftig. Musikken er godt integrert med spillet og kunne strengt tatt vært tatt fra hvilken som helst film. Ellers kunne lange lastetider virkelig drept dette spillet. Hver gang en skal kjempe i brettspillmodusen må nye områder lastes, men heldigvis laster spillet kartet så kjapt at dette heldigvis ikke blir kjedsomt. Det at kampene gjerne varer i en halvtime til en time er derimot ganske kjedsommelig. Spillet handler tross alt om strategi og taktikk, og har en planlagt noen trekk frem i tid, glemmes dette forunderlig kjapt i løpet av en time på slagmarken i selskap med brennende tanks og sønderknuste bygninger.
Konklusjon
Axis & Allies er et helt greit spill. Når det er bygget over et så velkjent konsept skal det litt til for å tilføre spillet overraskende elementer, og det har heller ikke spillets utviklere klart. Det innebygde brettverktøyet gjør at spillet har litt lenger levetid for de som syns spillet i utgangspunktet er interessant, men de aller fleste vil nok gå lei av Axis & Allies ganske kjapt. Da er det både morsommere, mer utfordrende og mindre frustrerende å kjøpe brettspillet, samle sammen noen gode venner og starte atomkrigen på stuebordet.
