Ved siden av kritikerroste storspill som The Witcher og kommersielle storsatsninger Hellgate: London er det ikke særlig mye plass i spillernes bevissthet for dette vesle actionrollespillet, og det er trist. Avencast er nemlig et godt spill, og er for eksempel et langt bedre enspillerrollespill enn Hellgate: London, som garantert kommer til å selge ti ganger mer enn Avencast bare kan drømme om. Livet er ikke rettferdig.

Treig start

Dessverre for Avencast, har det også litt problemer med å ta av helt i begynnelsen, og etter en times tid med spilling er det lett å ha inntrykk av at vi har å gjøre med et nokså middelmådig lavbudsjettspill å gjøre. Det blir imidlertid bedre og bedre, så ikke la deg lure av den trege starten.

Handlingen starter på det magiske akademiet Avencast, hvor du er blitt tatt inn som ny student. Etter å ha sovet litt i timen blir du sendt til rektor, som finner ut at det er best å sende deg på noen praktiske prøver. Han ser nemlig et stort potensial i deg, på tross av at du sliter litt med konsentrasjonen. Jeg skal ikke røpe for mye, men det tar ikke spesielt lang tid før den fredelige situasjonen endrer seg dramatisk, og akademiet blir utsatt for et stort angrep.

Avencast ser i utgangspunktet ut som et ordinært actionrollespill, men når du starter å spille det vil du sannsynligvis raskt legge merke til at ting ikke føles helt normalt. Kontroll- og kampsystemet er nemlig ganske annerledes i dette spillet enn det vi er vant med. Avencast henter inspirasjon fra actionspill, og leverer et magifokusert kampsystem der det i stor grad er dine evner som spiller som bestemmer hvor godt du gjør det. Mens mange andre actionrollespill utvikler seg til de reneste klikkefester, er kampene i Avencast preget av raske bevegelser, presisjonsangrep og taktikk.

Det tar litt tid å venne seg til systemet Avencast bruker. Skal du kaste et magisk angrep, må du sikte med musepekeren samtidig som du trykker en tastekombinasjon (for eksempel pil høyre, pil opp og pil venstre, i rask rekkefølge, etterfulgt av høyre museknapp). I begynnelsen vil du nok ofte ende opp med feilslåtte angrep etter som du surrer med timingen eller ikke får kombinasjonene helt til, men når du kommer inn i systemet er det intuitivt og gir god kontroll.

Hjernen får også bryne seg litt

Kamp er ikke det eneste området hvor Avencast skiller seg litt fra konkurrentene. Utviklerne har nemlig også hentet ganske mye inspirasjon fra eventyrspill, og spillet kommer med mange nøtter som må løses. Enkelte av disse utspiller seg på egne skjermer (med pek og klikk-kontroller), men de fleste styres gjennom det vanlige brukergrensesnittet. Her har vi alt fra maskinerier som må stilles inn, til feller som må unngås ved å tenke seg frem til riktig rute gjennom områder med trykksensitive gulv.

Heldigvis for de som misliker å bruke de små grå (eller kanskje ikke har så mye å bruke), er det ofte mulig å ignorere disse nøttene, på bekostning av belønningene som skjuler seg bak dem og tilfredsstillelsen man føler når man løser dem. Avencast inneholder faktisk en god del sideinnhold som man kan gå rett forbi, og noe av dette er også ganske godt skjult. Dermed belønnes de som har øynene med seg, og ikke alltid løper strake veien mot mål.

Kampsystemet i Avencast fokuserer som nevnt på magi, og selv om du ikke får store mengder magiske angrep å leke med, kan du i alle fall glede deg til noen veldig tilfredsstillende angrep. Spillet har i hovedsak to typer magi, nemlig «blood magic» og «soul magic». Førstnevnte egner seg godt for nærkamp, mens sistnevnte passer best for de som liker å ha noen meter mellom seg og fiendene. Ganske tidlig i spillet får du bonus i en av magitypene, og oppfordres til å spesialisere deg.

Det er ikke nødvendig å følge dette rådet, og du kan fortsette å investere erfaringspoeng i begge magitypene om du vil. Men jo mer du har investert i den aktuelle magitypen, jo sterkere blir resultatene av magien din, så det er nok lurt å fokusere på én enkelt type magi. Dessuten må du investere erfaringspoeng for å få nye magiske angrep og formler, og det er ikke lurt å kaste masse erfaringspoeng bort på angrep du ikke vil bruke.

I tillegg til de to hovedtypene magi, kan du også benytte deg av «summoning magic». Denne gir deg mulighet til å tilkalle midlertidige kompanjonger som kan hjelpe deg i kamp, og det er absolutt ikke dumt å gjøre. I tillegg til å påføre fienden skade vil disse fungere som distraksjoner, og vil i mange tilfeller representere forskjellen på liv og død. Du trenger forresten ikke være redd for at disse skal stjele erfaring for deg – fiender som blir drept av en kompanjong telles akkurat likt med fiender du selv dreper, og gir derfor samme uttelling i forhold til erfaring.

Forglemmelige, men pene omgivelser

Omgivelsene i Avencast er jevnt over omtrent middels interessante, men de er velproduserte og overraskende lekre. Naturligvis er de stort sett fulle av fiender, og også her har utviklerne gjort en god jobb. Alt i alt er det ikke veldig mange ulike typer fiender i spillet, men de vi får er varierte, både i forhold til hvordan de ser ut og hvordan de oppfører seg. Resultatet er at kampene er morsomme og varierte. Dessverre er ikke fiendene spesielt smarte, og det er ikke helt uvanlig å se dem rote seg inn i situasjoner der de setter seg fast. Stort sett fungerer den kunstige intelligensen likevel ganske greit.

Er det en ting jeg må pirke litt på, så er det kameraet. Jeg føler det er litt for begrenset – enten burde jeg få lov til å zoome lenger ut, eller så burde det være mulig å forandre vinkelen såpass at jeg får bedre overblikk over hva som er foran meg. Det er ikke et stort problem, men noen ganger blir jeg litt hindret av at jeg ikke ser alt som er foran meg. Jeg er forresten litt usikker på om det er jeg som er blitt utålmodig på mine gamle dager, eller om figuren kanskje løper litt sent – jeg ender i alle fall opp med å rulle meg fremover i stedet for å løpe, da det går raskere.

Avencast har også noen andre småproblemer, men disse betyr ikke så mye for helheten. Jeg kan for eksempel nevne det typiske «veldig lite å bruke pengene på»-syndromet som vi ofte finner i rollespill, hvor man ender opp like rik som Onkel Skrue etter å ha samlet og solgt utstyr i løpet av et helt spill, og aldri brukt penger på noe annet enn en helsedrikk eller fem. I tillegg vil jeg si at kampmusikken har en tendens til å bli litt for brautende og ensformig, på tross av at jeg jevnt over synes musikken i spillet er ganske god.

Konklusjon

Avencast: Rise of the Mage er en aldri så liten overraskelse. Dette er et underholdende actionrollespill med et spennende og velfungerende kampsystem og en rekke intelligente nøtter hvor inspirasjonen tydeligvis er hentet fra tradisjonelle eventyrspill. Det er sannsynligvis ikke et spill alle vil sette like stor pris på, og det har enkelte småproblemer (blant annet med kameraet), men om du liker actionrollespill skylder du deg selv å ta en titt på Avencast. Jeg hadde det i alle fall veldig moro med dette spillet.