Hvis du liker gode historier og spennende dialoger, finnes det mange eventyrspill du bør ta en titt på. Aura 2: The Sacred Rings er ikke et av disse. Dette er nemlig et eventyrspill av den typen som kun lever for gåtene. Det har riktignok en historie og noen dialoger, men disse skyves raskt inn i bakgrunnen mens spillet helt og holdent fokuserer på å sette deg fast med den ene hjernedreperen etter den andre. De fleste av spillets gåter er logiske nøtter og minispill som minner litt om det vi finner i hjernetrimseksjonen i Illustrert Vitenskap. Hvis du har spilt titler som Myst, Obsidian eller Riven vet du sannsynligvis hva du har i vente her.
En aura av mystikk
Spillet begynner med et kort sammendrag av det som skjedde i originalspillet. Så blir du fortalt at – vel, det spiller ikke så stor rolle. Ikke bare er historien fullstendig irrelevant, men den fortelles på en håpløs måte, er full av klisjeer og er omtrent så uinteressant som overhodet mulig. Uansett, når introduksjonen er over befinner du deg i et mystisk fartøy, som du på en eller annen måte må aktivere. De som lagde dette fartøyet tenkte åpenbart aldri spesielt mye på brukervennlighet, for i stedet for klare og tydelige kontrollpaneler styres det av en serie unødvendig kompliserte maskinerier.
Vanlige eventyrspill er ofte ganske lette i starten, men Aura 2 slipper deg ned i den dype enden av svømmebassenget, med et lodd eller to festet til beinene dine. Den første delen av Aura 2 er nemlig svært vanskelig, og for å gjøre det hele enda mer nybegynnerfiendtlig får du få hint om hva det er du skal oppnå eller hvorfor du må gjøre det du må. Dette leder til mye prøving, og sannsynligvis enda mer feiling. Fraværet av en involverende historie gjør det også vanskelig å motivere seg for å fortsette når du sitter fast, og det vil ikke overraske meg om mange gamere rett og slett gir opp helt i starten.
Når du endelig får sprengt hele det fordømte fartøyet i lufta kan du glede deg til at ting blir en del bedre. Vanskelighetsgraden holder seg høy gjennom hele spillet, men det blir lettere å forstå hva du skal gjøre (og i hvilken rekkefølge du bør gå frem), samtidig som gameplayet blir mer variert og interessant. I stedet for å befinne deg i klaustrofobiske omgivelser får du dessuten reise til flere ulike verdener, og hvis du setter deg fast i en av dem, er sjansene store for at problemet løses ved å reise til en annen.
Har du spist IQ-pillene dine?
Gåtene i The Sacred Rings er, rent gameplaymessig, som oftest veldig logiske. De styres av klare regler, som du må gjenkjenne og utnytte deg av, og så lenge du har fått med deg all den tilgjengelige informasjonen, bør du klare å arbeide deg frem til en løsning. Noen ganger er dessverre sporene og informasjonen du får utilstrekkelig, noe som betyr at du må prøve deg frem.
Selv om gåtene i seg selv er logiske, gjelder ikke dette måten de har blitt implementert på. Jeg har allerede nevnt det brukeruvennlige fartøyet du blir plassert i tidlig i spillet, og det er bare ett eksempel på hvordan gåtene har blitt puttet inn uten særlig mye fokus på at de skal virke naturlige og fornuftige i forhold til omgivelsene og historien. Hvis troverdige gåter er viktig for deg, kan du stort sett bare glemme Aura 2.
Størsteparten av gåtene er som nevnt logiske nøtter, men vi får også noen litt mer tradisjonelle eventyrgåter (hvor du må plukke med deg ulike gjenstander og bruke dem på riktig sted). Dessuten får vi et par labyrinter, men ikke få panikk hvis du hater slikt. Den ene er rimelig lett, og den andre tar deg maks et par minutter om du skjønner hva du må gjøre for å komme gjennom den (skjønner du det ikke, så stakkars deg). Ellers får vi en hyggelig liten lydbasert gåte og noen alkymiske nøtter som er ganske artige.
Mange av gåtene er ganske morsomme og tilfredsstillende å løse, men andre føles mer som skolearbeid enn moro. Jeg synes det blir litt mange situasjoner der du må finne riktig rekkefølge å utføre en eller annen sekvens på, og generelt er det få virkelig minneverdige nøtter her. At designerne kommer trekkende med en nok en versjon av overbrukte Towers of Hanoi skal jeg ikke dvele så mye ved, men det er et av flere symptomer på at utviklerne mangler litt fantasi i forhold til gåtene. Jeg skjønner det er vanskelig å finne på helt nye ting, men de kunne jo funnet noen nøtter som ikke har blitt brukt hundre ganger før.
Enkelte irritasjonsmomenter
Rent spillmekanisk fungerer Aura 2: The Sacred Rings helt greit. Brukergrensesnittet er så enkelt som det kan få blitt, men jeg savner flere tilbakemeldinger når jeg klikker på interessante objekter. Et annet irritasjonsmoment, som riktignok forsvinner litt etter hvert, er at det å bevege seg tar veldig lang tid. Det er en irriterende pause hver gang du beveger deg fra ett sted til et annet, og i tillegg må du ofte vente deg gjennom dør-animasjoner og slikt.
En liten advarsel: Det er mulig å dø i dette spillet, og ved enkelte anledninger kan denne døden komme plutselig. Mesteparten av spillet er helt trygt, men det gjør det desto viktigere å ikke bli lurt inn i en falsk trygghetsfølelse. Spillet har nemlig ingen autolagrefunksjon, og om du har spilt en time siden sist du lagret, må du pent gjøre alt på nytt én gang til hvis du dør. Stort sett skjønner du heldigvis når du er i en farlig situasjon, så dette burde ikke være noe problem. Det er imidlertid litt irriterende at spillet tvinger deg til å lagre ofte, samtidig som du kun kan ha en begrenset mengde lagrede spill samtidig.
Grafisk sett er Aura 2 som en pose med smågodt som noen luringer har puttet en håndfull tranpiller i. Noen omgivelser er flotte og fantasifulle, mens andre er amatørmessige og direkte stygge. Generelt virker det som utviklerne har mye mer kontroll over innendørsområder enn utendørsområder, for mens du er innendørs ser ting vanligvis ganske lekkert ut, mens utendørsområdene ofte sett virker som de er fra et fem-ti år gammelt spill.
Er det en ting som fortjener skryt her, så er det lyden – og da spesielt musikken. Spillet kommer med massevis av bakgrunnsmelodier, og alle passer godt til omgivelsene sine samtidig som de som oftest er herlige å lytte til. Ofte ventet jeg med å dra videre fra et sted, rett og slett fordi jeg ville høre ferdig bakgrunnsmelodien først. Skuespillerne gjør jevnt over også en god jobb, selv om tekstmaterialet de må jobbe med ikke er det beste.
Konklusjon
Liker du eventyrspill hvor historie og spennende figurer er uvesentlig, og hvor alt bare er lagt opp for å gi deg en serie gåter (av den vanskelige sorten), er Aura 2: The Sacred Rings et helt greit valg. Det inneholder en mengde hjernedrepere som vil holde deg okkupert i lang tid, og de aller fleste bygger på logiske regler uten tilfeldigheter. Ingen av dem er spesielt minneverdige, og flere bærer til og med preg av fantasiløshet, men de er stort sett artige å sysle med. Spillet har noen irriterende elementer, slik som at det tar for lang tid å navigere seg frem og tilbake og at enkelte objekter og spor kan være ekstremt godt skjult. Men hvis du har mye tålmodighet og liker å knekke nøtter med hodet, vil du sannsynligvis finne en del helt kurant underholdning her.
