Det meste som skjer av action foregår i små filmscener som plutselig bryter inn i spillingen. Disse filmsnuttene har en tendens til å være litt kornete, og bryter litt for mye med inntrykket av resten av grafikken i spillet. Utviklerne har ikke lykkes med en sømfri overgang fra interaktiv spilling og filmsnutt.
Det er ikke bare spillkontrollene som minner om Myst-serien, men også det grafiske konseptet. Landskapene er riktignok litt mer fargerike med mange rare sopper og tung bruk av pastellfarger i forhold til Myst-spillene. Når det kommer til teknologi, er det derimot sterke likhetstrekk mellom Myst og Atlantis: Evolution. Måten konseptkunstnerne har gått frem for å formgi romskip, og ikke minst gudenes palass, minner veldig om hvordan det meste av teknologien i Myst-spillene er beskrevet.
Det som derimot skiller Atlantis: Evolution fra eventyrspillene i Myst-serien, er det dårlige håndtverket. Historien er tynn og lite original. Samtidig er stemmeskuespillet helt tragisk. Ikke minst er hovedrollens stemmeskuespill elendig, og dette er kanskje det svakeste med hele spillet. Når replikkene som figurene lirer av seg i tillegg er så platte og ubevisst karikerte som de er, blir det dårlige skuespillet i enda større grad fremhevet.
Ser ikke stokken for bare trær
Historien bærer på flere logiske brister som en blir smertelig klar over i løpet av spillets gang. På et visst punkt i historien må en for eksempel løpe rundt i en svær skog på jakt etter noe. Og hva er du på jakt etter; jo, en stokk selvfølgelig! Pleier det være veldig vanskelig å finne en stokk i en skog? Nei. Er det det i Atlantis: Evolution? Ja.
Flere slike småting er ganske irriterende hvis en setter seg ned og tenker over hva man faktisk gjør i løpet av spillet. I bunn og grunn brukes mesteparten av tiden på å surre rundt i skoger og huler på jakt etter en dings du ikke aner hva er, og heller ikke helt vet hva skal brukes til.
Et annet problem spilleren støter på iløpet av spillet, er å faktisk finne frem. Mange av stedene en forholder seg til, er så utrolig like at det er vanskelig å huske dem igjen. Av samme grunn er det vanskelig å vite om en løper i ring, eller faktisk kommer avgårde noen plass. Å finne tilbake til et sted er bortimot umulig. Altfor mye tid som burde vært brukt på mer spennende ting, går med til å løpe rundt og lete etter veien tilbake dit man kom fra.
Det er selvfølgelig en del positive sider ved Atlantis: Evolution også. Spillets sterkeste side er nok det lydmessige. Lydeffekter og -kollasjer er virkelig bra og gjennomarbeidet. Lyden er både troverdig og realistisk, samtidig som den har en egen, eventyrlig snert som gjør at det nye Atlantis blir distansert fra den virkelige verden. Musikken er også høyst nevneverdig. Atlantis: Evolution er spekket med fin, etnisk musikk. Som oftest fungerer musikken også bra med stemningen i spillet, men av og til henger både musikk og bakgrunnsloops seg opp, slik at lyden hakker og gjentar seg selv. Slike ting er veldig uheldig, men når lyden fungerer er den virkelig, virkelig fin.
Konklusjon
Innledningsvis ble et veldig sentralt spørsmål i forhold til eventyrspill stilt; Er historien i Atlantis: Evolution spennende nok? Svaret på dette blir nok dessverre nei. Gåtene blir for opplagte, og dermed for lette å løse. Samtidig blir spillet for ulogisk, og dermed vanskelig å gjennomføre. I tillegg er spillet ikke bra nok rent teknisk sett. Riktignok er det også positive sider ved Atlantis: Evolution. Med en litt bedre historie og et grundigere gjennomarbeidet spillkonsept kunne virkelig spillet slått godt an i mange kretser. Når spillet glimter til, viser det virkelig at eventyrspill er en av de beste måtene å fortelle en historie på. Bare trist at det jevnt over er så kjedelig.
