The Adventure Company er et selskap som helt og holdent er dedikert til å gi ut eventyrtitler, på tross av den tilbakegangen sjangeren har hatt de siste årene. Deres siste forsøk på dette er Atlantis: Evolution. Dette er fjerde spill i Atlantis-serien som spillselskapet Cryo stod bak. Nå har et eget selskap kalt Atlantis Interactive Entertainment tatt på seg å forvalte spillseriens arv. Klarer de samtidig å lage et bra spill?
Strandet landskapsfotograf
Du spiller rollen som Curtis Hewitt, en ung landskapsfotograf som forliser med skipet Lemuria utenfor Bahamas i 1904. Spillet begynner med evakueringen av skipet, der du må få dratt med deg kisten med fotoapparat og bilder før du går i livbåten. Så fort du havner i vannet blir du sugd ned i en virvel, og våkner opp igjen, duppende i livbåten, av at en tohodet fugl lander i båten din.
Ganske kjapt blir du trukket opp av et romskiplignende fartøy som fører deg til land, og du får ditt første møte med innbyggerne i det underjordiske, nye Atlantis. Befolkningen der er, logisk nok, etterkommerne av innbyggerne i det gamle Atlantis. Mesteparten av menneskene slaver og arbeider hele dagen lang i frykt for at gudene skal hevne seg på dem. Atlanterne er et gudsfryktig jordbruksfolk som er evig takknemlige for at deres allestedsværende guder har skapt denne verdenen for dem. Samtidig er de livredde for at gudene en dag skal komme og skade dem (noe som skjer med jevne mellomrom) på grunn av deres synder.
Lite ydmykt politi
Som terrorapparat har gudene opprettet en vaktstyrke kalt "ydmykhetens voktere". Disse passer på at atlanteerne retter seg etter påbudene gudene har pålagt dem, og det er disse Curtis Hewitt ganske kjapt får i hælene. Vokterne ser ikke spesielt positivt på "utlendinger", og i begynnelsen av spillet blir spillerens rolle å komme seg unna vokterne. Etterhvert finner en også ut at det er flere som har forsøkt å rømme fra gudenes allmektige åsyn.
Rundt omkring i "New Atlantis" er det satt opp statuer av guden Enna som holder øye med befolkningen i denne underjordiske verdenen. Interessant nok klarer ikke disse å se deg, og dette er ett av de mysteriene du må løse i løpet av spillets gang. Historien er ikke verdens mest originale konsept, selv om den etterhvert blir litt mer spennende enn en skulle tro innledningsvis.
Minner om Myst
Spillet legger seg på en linje som ligner en del på det vi kjenner fra Myst-serien. Spilleren ser omgivelsene fra en førstepersonssynsvinkel, og all manøvrering foregår ved hjelp av musen. Spilleren kan snu seg 360 grader og se både opp og ned, men å flytte seg fra bilde til bilde er en statisk affære. Man klikker der musen indikerer at det går en vei videre, og så blir en overført til neste bilde. Slik går man igjennom hele spillet.
Det blir ikke gjort noe nybrottsarbeid når det gjelder grafikk, og både det grafiske uttrykket og gjengivelsen av miljøene rundt deg minner ikke så rent lite om den tidligere nevnte Myst-serien. Alle menneskene er animerte, ikke fotorealistiske filmsnutter vevd inn i bakgrunnen slik vi så i for eksempel Riven.
Cannon Fodder redder verden
Innimellom kommer det små mini-spill en må løse for å komme videre. For eksempel må man spille en ny versjon av klassikeren Cannon Fodder for å redde en landsby fra total utslettelse av gudene. Og hvis noen lurte: Ja, det føles en smule surrealistisk å redde en by ved hjelp av Cannon Fodder. En del av disse småspillene som popper opp med ujevne mellomrom er ganske morsomme og underholdende, men som oftest har de veldig lite med handlingen å gjøre. Måten de blir flettet inn i handlingen blir ofte altfor surrealistisk til at koblingen til historien blir troverdig, selv om de fungerer som morsomme avbrekk fra et ellers litt ensformig spill.
