Trollmannen Miraculix har forsvunnet, og en merkelig skrue dukker opp i Asterix og Obelix' hjemby og påstår at druiden har blitt bortført av romerne. Denne rare fyren er Sam Shieffer, tydeligvis en fjern slektning av Sam Fisher fra Splinter Cell-serien. Sam Shieffer fører våre to venner til Las Vegum, en ny fornøyelsesby som er bygget av Julius Cæsar. Foreløpig er ikke byen åpnet, og fortidens Helan og Halvan får i oppdrag å lure seg inn i byen for å finne druiden Miraculix. Til spillerens gru og Asterix og Obelixs glede er byen oversvømt av romerske soldater som står i mellom dem og deres kjære magi-venn. Det er duket for massiv romerdenging.
Bruker heller pisk enn gulrot
Asterix & Obelix XXL 2: Mission Las Vegum (phew, fra nå av kaller vi spillet XXL2, ok?) er et plattformspill. Spilleren har for det meste to oppgaver; hoppe rundt omkring i forskjellige konstruksjoner og knerte fiender. Den analoge stikken til venstre på håndkontrollen brukes til å kontrollere enten Asterix eller Obelix, mens knappene til høyre brukes til å sparke, hoppe, slå og slenge romere. Den sistnevnte funksjonen er vanvittig morsom, og er en kul detalj for de av oss som har studert Asterix-hefter.
At våre to helter pleier å bruke en romer til å denge flere andre er et kjent faktum, og nå har vi altså muligheten til å gjøre dette selv. At det også er mulig å bruke stakkars romerske fotfolk til å piske andre militære gjør det hele enda festligere. Flere andre kombinasjonsangrep kan brukes for å feie romerne av banen mer effektivt. Utviklerne har også inkludert en veldig grei oversikt i pausemenyen over disse angrepene og hvordan de utføres, som en forlenging av opplæringsseksjonen i begynnelsen av spillet. Videre brukes skulderknappene til å bytte mellom Asterix og Obelix, og sende vaktbikkja Idéfix på romere med et tydelig dødsønske.
Utviklerne har klart å differensiere spillopplevelsen slik at det faktisk er en reel forskjell på å spille som Asterix eller Obelix. Rent fysisk sett er det lettere for Asterix å snike seg inn i små passasjer, samtidig som det er forskjellige konstruksjoner bare en av figurene kan bruke. Obelix kan sette seg ned i en kanon og skytes opp i luften, mens Asterix kan bruke taubane. Her må også de to figurene samarbeide, da Obelix må dra selve taubanegondolen av gårde mens Asterix sitter oppi. I tillegg er det litt forskjellig hvordan Asterix og Obelix takler romerne. Asterix er mer spretten enn sin overvektige kompis, mens bautaarbeideren har betraktelig mer tyngde bak slagene sine.
Midt i kampens hete dukker det ofte opp et ikon over hodet på enkelte romere. Dette betyr at man ved å bruke forskjellige kombinasjonsangrep kan låse opp bonuser. Av og til får man en sårt tiltrengt oppgradering av helse-meteret, mens andre bonuser kan være styrkedrikk til Asterix eller poeng-multiplikatorer. Ved å denge romere kan man samle på hjelmene deres, og bruke disse til å kjøpe mer liv eller låse opp ekstramateriale som for eksempel konseptkunst. Ved å sikre seg en tidsavgrenset poengmultiplikator økes antallet hjelmer man samler kraftig, og det blir lettere å kjøpe seg mer liv etter hvert.
Romersk Super Mario
Romerne er ingen homogen masse. For det meste går spillet ut på å denge vanlige fotfolk og centaurioner, men rett som det er møter man på figurer som hinter sterkt til spill-historien. Både Super Mario, Pac-Man, Viewtiful Joe og Sonic the Hedgehog har antikke forfedre som dukker opp i spillets gang. I tillegg har vi vår faste følgesvenn Sam Shieffer som fungerer som mentor og veileder gjennom spillet. Med ujevne mellomrom dukker han opp og forklarer hva villsvinjegerne bør foreta seg.
Asterix & Obelix XXL 2: Mission Las Vegum er et av de første spillene som så gjennomgående parodier andre spill, og det fungerer veldig bra. De gamle spillheltenes tilstedeværelse provoserer fram mye humring i sofaen, og gjør spillet mer fornøyelig. Noe av det morsomme med tegneserieversjonen av Asterix er at Uderzo og Goscinny klarer å overføre samtidsfenomener inn i en historisk kontekst. Dette har også spillskaperne fått til ved å trekke inn kjente figurer fra spillhistorien i XXL2. Et morsomt konsept som er gjennomført i god Asterix-stil.
Banene i XXL2 er veldig godt designet. De gir inntrykk av å være store og gode, og spilleren får følelsen av å faktisk være en i en stor, romersk fornøyelsespark. Samtidig fungerer banene godt som plattformspilltumleplass. Mange konstruksjoner skal forseres, knapper trykkes og dører åpnes. Rent konseptmessig er det lite revolusjonerende med plattformspillelementene. Men, gamle ting som gjøres godt er fortsatt interessant, og i så måte lykkes XXL2.
Endeløs strøm av kanonfòr
Etter hvert som spillet skrider frem, viser det seg dessverre at spillet er en smule ensformig. Det blir ganske langdrygt å denge alle romerne, selv om utviklerne har gjort en god jobb i å sprite opp spillet med en del humor. De sporadiske innslagene med nye figurer fra spillhistorien liver opp spillet, men særlig Mario blir en usedvanlig plagsom motstander der han spruter oss fulle av vann for å hindre oss i å finne Miraculix. Av og til er det tilsynelatende umulig å bli kvitt de plagsomme romerne som formelig popper opp ut av intet, men alt har heldigvis en ende, også strømmen av romerske legionærer.
Grafikken i XXL2 er intet mindre enn en perle. Selv om den rent teknisk ikke sprenger grenser, er spillet en oppvisning i god konsept-grafikk. Det er et tydelig slektskap både til animasjonsfilmene og tegneseriene med Asterix, samtidig som banene føles store og romslige. Gode grafiske effekter i slåsskampene og når man tar styrkedrikk bygger opp under tegneserie-følelsen, og det er veldig morsomt å se romerske versjoner av spillfigurer som for eksempel Pac-Man. For å lage en troverdig manifestasjon av den gule kula har utviklerne skapt en egen figur som holder en papp-Pac-Man. Kreativt, tøft og morsomt.
Musikken blir til tider litt kjedelig og repeterende, og det kunne gjerne blitt gjort noen grep på denne fronten for å friske litt opp i ting. Det som derimot veier positivt på lydsiden, er stemmeskuespillet. Replikkene som leveres er spilt inn av flinke folk, og det meste som kommer av kommentarer er veldig morsomt. I tillegg er det mange gode lydeffekter i spillet, og særlig i kampscenene knaser det godt i høytalerne.
Konklusjon
Asterix & Obelix XXL 2: Mission Las Vegum er et barnespill for voksne. Store mengder gladvold gjør at spillet er hard kost for de som nå er den primære målgruppen for filmene med de franske heltene. For nostalgikere og barnslige voksne er derimot dette spillet et koselig gjensyn med den dynamiske duoen. I tillegg er det mange gledelige gjensyn med fordums spillhelter, noe som strengt tatt krever en viss fartstid i spillverdenen for å kunne nytes fullt ut. Et litt ensformig spillkonsept trekker ned, for etter noen timer foran TV-en begynner faktisk XXL2 å bli ganske kjedelig. Dette er veldig trist, for det er mange gode ting ved spillet, men det holder med andre ord ikke helt til den store gullmedaljen.
