LOS ANGELES (Gamer.no): Verdenshistorien og dataspill går stadig oftere hånd i hånd, og Assassin's Creed er helt klart blant de seriene som har det aller sterkeste båndet til fordums hendelser. Vårt aller første møte med Ubisofts snikmorderfortelling tok oss for eksempel med til Midtøsten for nesten tusen år siden, mens vi i nyere utgaver har fått besøke alt fra karibiske sydhavsøyer til franske revolusjoner.
Denne gangen bærer turen til det industrielle London, et mørkt og ufyselig univers, men samtidig et unektelig spennende og vakkert sted.
London kaller
Spillet det er snakk om er selvfølgelig Assassin's Creed: Syndicate, året er 1868, og vi blir kastet inn i en verden som er i ferd med å gjennomgå store omveltninger. Tradisjonen tro står både tempelriddere og snikmordere sentralt i denne prosessen, og våre helter, søskenparet Jacob og Evie Frye, tilhører sistnevnte fraksjon.
Ja, denne gangen får man leke seg som to forskjellige hovedpersoner: Jacob er en rappkjeftet og staut gentleman, mens søsteren Evie er både impulsiv og utagerende. Hvor omfattende forskjellene på de to kommer til å bli er fremdeles ukjent, men det vil i det minste være flere seksjoner i løpet av historiens gang hvor man er nødt til å bytte mellom de to for å ta seg videre. Da vi fikk prøve spillet under årets E3 var det Jacob som sto i førersetet, og med flosshatt på innerlomma og helspente gamasjer, bar det ut i Londons gater.
Det første jeg legger merke til er hvor pent det hele er. Et vakkert univers er på ingen måte nytt for Assassin's Creed, men det er likevel godt å se at utviklerne ikke har latt seg skremme av fjorårets Unity-flause. De travle gatene i hjertet av England er minst like levende som de vi fikk utforske i Paris i fjor, og blant damp og røyk yrer det av folk, hestekjerrer og svaiende flagg.
Det er dog ikke før jeg begynner å klatre rundt i gatene at London virkelig åpenbarer seg for meg. Selve klatringen er myk og dynamisk, og det er en fryd å se hvordan Jacob reagerer ulikt i møte med unike punkter i omgivelsene. Den nye, Batman-aktige gripekroken viser seg også som en spennende oppfinnelse: Med denne på lur kan man nærmest sveve til toppen av bygninger, men også fra klatre fra hustak til hustak.
Vi er vel framme, på toppen av det lokale rådhuset, og i det fjerne tåkehavet får jeg øye på ingen ringere enn Big Ben, Buckingham Palace og Themsen i løpet av få sekunder – med fornyet interesse kaster jeg meg utfor taket, hodestups ned i en høystakk.
Hest er best på maten
Oppdraget vi skal utføre går ut på å ta over en liten del av spillets syv distrikter. For å sparke det hele i gang må vi først ta oss fram til en annen del av byen, og et viktig hjelpemiddel i den sammenheng er de tidligere nevnte hestekjerrene.
Nytt av året er nemlig muligheten til å styre disse vognene, og det hele fungerer merkelig nok nesten nøyaktig som i ditt vante Grand Theft Auto-spill. Man kan dermed stjele hvilken som helst vogn man finner gatelangs, uavhengig om den er opptatt eller ei – en eventuell fører kaster man bare ut, før man selv setter seg bak det gammeldagse rattet.
Det å faktisk kjøre rundt med disse greiene er tilsvarende familiært, men det føles også fryktelig malplassert i spillets setting. Personlig har jeg lang og bred erfaring med virtuelle biler, men når de kler seg ut som et par uhåndterlige hester som traver nedover Westminster, blir det liksom litt snålt.
«Kjøretøyets» fysikk og oppførsel tilsier nemlig at jeg styrer en helt alminnelig racingbil – man kan til og med bruke «boost» for ekstra fart – og når jeg på et tidspunkt skjener inn i en sidegate og farer inn i en motkommende kjerre, med hester og hover farende i alle retninger, blir det nesten latterlig dumt å se på.
En kamp for livet
Smått om senn kommer vi likevel fram dit vi skal, og Jacob er ikke vond å be når det viser seg at det er dreping som står på menyen. Med et enkelt knappetrykk går vi inn i snikemodus, en modus som er snartenkt nok til å bytte ut flosshatt og stokk med hette og sverd. Herfra og ut er opplevelsen mye det samme som tidligere, med beskjeden sniking, «eagle vision» for å se fiender gjennom vegger, og brutale drap på toppen av det hele.
De ti slemmingene vi må kverke for å kontrollere det aktuelle området kommer i mange former og fasonger, der de patruljerer beleilig omkring i den mest snuskete bakgaten du noensinne har sett. Én av fiendene står allerede klar, med ryggen til ved inngangen til området; to lener seg bedagelig på en høystakk, og tre andre holder varmen rundt et bål.
Sekvensen er åpenbart pent dandert for at så mye som mulig skal gå smertefritt på messegulvet i Los Angeles, men jeg klarer likevel å bli oppdaget og banket opp gjentatte ganger.
Det gjør ikke saken bedre at slåssingen er omtrent den samme som tidligere, men det skal visstnok være et større fokus på kombinasjonsangrep denne gangen, noe som godt kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Slåsskampene har uansett aldri vært seriens sterkeste punkt, så det vil ikke overraske meg om både Jacob og Evie mangler futt og finesse i Syndicates viktorianske basketak.
Konklusjon
Jeg har alltid likt Assassin's Creed, fra de helt ålreite rideturene med Altaïr, til det fabelaktige livet på bøljan blå som Edward Kenway. Det er noe med spillenes historiske omgivelser og personligheter som taler til den gamle mannen i meg, mens presis sniking og brutale drap appellerer til ungdommen innerst inne.
Disse bestanddelene vil mest sannsynlig også være på plass i Assassin's Creed: Syndicate. Spillets utgave av London er i det minste både stor, spennende og paradoksalt vakker, med smog, folkemengder og kjente landemerker for alle penga.
På mange måter kan man kanskje si at Syndicates univers nesten er litt for likt det man fant i Assassin's Creed: Unity: En tettpakket og opprørsk bykjerne, med mursteinsbygninger og en diger elv som snor seg gjennom landskapet. Heldigvis har Ubisoft flere nyheter på lager, og det at man blant annet får spille som to ulike hovedpersoner kan by på mye moro.
Klatringen er på sin side like dynamisk og visuelt tilfredsstillende som før, og den nye gripekroken virker som et interessant tilskudd i Jacob og Evies arsenal.
Mindre imponerende er måten spillet takler andre transportmetoder, og spesielt hestekjerrekjøring virker som en klønete løsning på et ikke-eksisterende problem. Hester var aldri noen god funksjon i de tidlige spillene i serien, og måten de fungerer på i Syndicate virker malplassert, nesten som en hvilken som helst bil i Grand Theft Auto.
Slåssingen er tilsvarende upolert, og det er de blandede inntrykkene etter vårt første møte med spillet som gjør meg ekstra engstelig for hva slags opplevelse Assassin's Creed: Syndicate egentlig er. Det kan bli veldig bra, veldig dårlig, eller bare helt middelmådig. Uansett tror jeg seriens fremtid kommer til å avgjøres her, og det er dette som kommer til å gjøre ventetiden fram til oktober så inderlig spennende.
Vil du oppleve andre eventyr i åpne verdener mens du venter? Da er både Middle-earth: Shadow of Mordor og Assassin's Creed: Black Flag fenomenale spill.
