Nøkler og gamle minner
Etter å ha utforsket bombene førte jeg Ezio til en av stedene der seriens tidligste snikmorder, Altaïr, har plassert ut en nøkkel. Denne nøkkelen kan gi et hint om hvor den mystiske gjenstanden er gjemt. Prøvelsene minner veldig om utfordringsekvensene vi har gått gjennom i de to forrige spillene, der vi samlet inn nøkler til å låse opp en rustning samt Romulus-pergamenter.
Men der jeg i de tidligere spillene har funnet disse sekvensene tidvis slitsomme, trege og uengasjerende, har man i Assassin's Creed: Revelations skrudd opp tempoet flerfoldige hakk. Ezio beveger seg smidig som en katt gjennom områdene, men er ikke helt forberedt når det morkne treverket han løper på raser sammen, og faller. Snikmorderen hopper som best han kan inn til fjellets sikrere fotfester, men må likevel gjennom flere morkne treverk og falleferdige rep for å nå sin endelige destinasjon.
Det hele har fått ett større actionpreg enn tidligere, og det minner mest av alt om Uncharteds mer spenningsfylte og dramatiske blockbusterdeler. Ezio flyr mellom fallende treverk mens kameraet understreker øyeblikkets dramatikk med sveipende bevegelser. Det er storslagent på en måte Assassin's Creed ikke har vært tidligere.
Ezio finner til slutt Masyaf-nøkkelen, og finner raskt ut at han med den kan gjenoppleve et av Altaïrs minner, omtrent på samme måte som Desmond nå opplever Ezios minner. Dermed blir vi tatt med tilbake i tid, tilbake til korsfarerne ol Masyaf, bare sekunder etter Altaïrs seier over den forræderske snikmorderlederen Al Mualim.
Det hele begynner med at Altaïr kommer bærende på Al Mualims døde legeme til sine snikmorderbrødres store forskrekkelse. Etter å selv ha bevitnet hva slags kraft forræderen kanaliserte gjennom det mystiske Edens Eple vil han forsikre seg om at den tidligere lederen virkelig er død ved å kremere kroppen.
Men en av brødrene, Abbas, vil ikke tro på Altaïrs ord – de virker for utrolige og umulige. Han maner opp resten av snikmorderne til å stoppe vår helt – som deretter må avvæpne alle som står i hans vei – mens han selv stikker av med eplet. Fra Masyafs høyeste tårn, med det kraftige gulleplet i hånden, roper han ut sin mistro til mannen som har drept den tidligere lederen.
Masyaf virker å være akkurat slik du husker det fra det første spillet, med en liten grafisk oppussing selvsagt, og det kan virke som om utviklerne har kopiert eller gjenskapt modellene. Likevel føles akkurat denne sekvensen litt begrenset – det eneste du kan gjøre er å følge spillets instruksjoner slavisk, uten å få utforske området i noen stor grad.
Dette gjensynet med seriens tidligste protagonist er en bittersøt opplevelse – på den ene siden er det merkelig spennende, nesten sentimentalt, å være i de kjente omgivelsene fra seriens første innslag, mens opplevelsen på den andre siden er flyktig og lite interaktivt. Det meste av denne Altaïr-delen blir fortalt gjennom mellomsekvenser og med lite faktisk spilling, noe jeg håper ikke er symptomatisk for resten av spillets tilbakeblikk.
Trubadurhevn
Den siste sekvensen jeg vil nevne virker mest som en merkelig kuriositet. Husker du de mildt sagt plagsomme omstreifende trubadurene fra de to foregående spillene? Vel, jeg fikk prøve et oppdrag der jeg skulle infiltrere en fest for å hindre at sultanens sønn, prins Suleiman, fra å bli myrdet. Og hvordan infiltrerer man slike fester lettest? Jo, man kler seg ut som underholdningen.
Selvfølgelig krever en slik plan at Ezio reduserer trubadurbestanddelen slik at han kan ta deres plass i festlighetene, og etter å ha klubbet ned omlag åtte av disse plagsomme sangerne ikler vår helt seg den stramme pantalongen og slenger en lutt over skuldra mens en hatt med fjær i pryder skolten. Og vet du hva? Han kan til og med å spille.
Dette er kanskje også et godt tidspunkt å nevne at Ezios ørnesanser fra de foregående spillene har nådd ett nytt nivå. Den gamle ringreven kan nå oppdage de aktuelle fiendene bare ved å høre på hjerterytmen. I dette oppdraget må du plukke ut de potensielle morderne blant folkemengdene ved hjelp av denne nye, høynede sjette sansen. Dette gjør du ved å fokusere på personer i folkemengden, en etter en, helt til Ezio skjønner hvem som har morderiske hensikter.
Da er det din oppgave å dra folkemengdens oppmerksomhet bort fra morderen ved å synge og spille en trudelutt på lutten, mens dine medsammensvorne tar seg av prinsmorderne i stillhet.
Ta det med ro – ikke alt er så tøysete og skøyeraktig som dette trubaduroppdraget. Du kommer også til å finne mer tradisjonelle oppdrag i Assassin's Creed: Revelations, slik som å hindre tempelridderne fra å slakte ned en opprørsk folkemengde. Konstantinopel virker også som et stort område – jeg anslår at det er på størrelse med det forrige spillets Roma, og da jeg åpnet kartet var det overfylt av små kjente og ukjente noder.
Alle nyvinningene fra de foregående spillene er med videre – jeg ropte inn snikmordere fra sidelinjen, akkurat slik jeg også gjorde i Assasssin's Creed: Brotherhood, og selv om jeg ikke fikk sett det har jeg har også blitt forsikret om at de populære mekanikkene med å renovere byen og med å sende lærlinger på oppdrag returnerer i dette nyeste innslaget.
Men da det kunne virke som om jeg skulle få oppleve en Desmond-sekvens etter disse Ezio og Altaïr-delene, kom en smånervøs PR-representant og nappet spaken ute av hendene mine. Av en eller annen grunn vil ikke Ubisoft at vi skal få vite hvordan det går med Desmond etter den dramatiske slutten på Assassin's Creed: Brotherhood helt enda.
Konklusjon
Da Assassin's Creed: Brotherhood ble avduket i 2010, var det nok mange som lurte på om Ubisoft kunne levere en oppfølger av kvalitet knapt ett år etter Assassin's Creed II. Nå som utvikleren har bevist at de ikke bare kan levere en god, men i manges øyne også bedre, oppfølger på så kort tid, er nok mesteparten av denne skepsisen borte når det kommer til Assassin's Creed: Revelations.
Det jeg har sett av det nyeste spillet virker meget lovende. Den iterative designfilosofien synes å gjennomsyre Ezios siste spilleventyr, og alle tegnene peker mot nok en forbedring av den nå velkjente formelen. Med andre ord – dette kan fort ende opp med å bli seriens beste innslag så langt. Og gjensynene med Altaïr, om enn litt korte, er interessante avbrekk fra den velkjente italieneren.
Vi må nok vente til neste års Assassin's Creed III før vi kanskje kan få en større renovering av seriens mekanikker og systemer. Til den tid skal jeg kose meg med Assassin's Creed: Revelations nye og gamle våpen og systemer mens jeg tar farvel med Ezio og Altaïrs dager og forbereder meg på det som kommer.
Assassin's Creed: Revelations kommer til Xbox 360 og PlayStation 3 den 15. november, og til PC den 29. november. Vi prøvde spillet i London, og reisen ble betalt av Ubisoft.
