Bella Venezia
Kort fortalt er det altså mange aspekter ved AC2 som absolutt kunne vært forbedret. Kanskje mest skuffende er det at spillet har tatt med såpass mange åpenbare svakheter fra forgjengeren. Men det er ikke alt død og fordervelse, langt der i fra. Spillet har sine styrker også.
AC2 er et utrolig vakkert spill, ikke på grunn av flotte lys- og skyggeeffekter, men heller spillets utrolige detaljnivå. Om Italia, og særlig Venezia, alltid har vært en plass du vil besøke, men ikke har muligheten til er trøsten nå her. AC2 leverer en helt sinnsvakt vakker rekonstruksjon av den praktfulle byen, alt fra gatemusikanter til de absolutt storslåtte landemerkene er her. Det er egentlig vanskelig å sette ord på hvor utrolig flott gjenskapt byene i AC2 er, det sier for så vidt sitt.
Til og med spillets hovedperson, Ezio, er (dette vil høres feil ut) en særdeles vakker mann. Med mulighet for å vrake og velge mellom siste mote fra Milano, vil Ezio til enhver tid være den mest moteriktige snikmorderen i det trettende århundre. Til og med våpnene man kan velge mellom kan anses som moteobjekter, så om ikke annet kan ofrene til Ezio trøste seg med at de ble drept av et nypolert sverd.
Og skulle Ezio ikke ha et sverd tilgjengelig, er det ikke verre enn å stjele fienden sitt. Nok et ankepunkt mot det forrige spillet var spillets særdeles banale kampsystem. Og selv om dessverre også kampsystemet i AC2 lider av noen svakheter, er det definitivt en forbedring fra forgjengeren. Fiendene vil fortsatt vente høflig på tur for å slå deg, men når de først gjør det, må det langt mer kløkt til for å slå tilbake.
Dette fordi Ezio nå vil møte på forskjellige typer fiender, alt fra spretne kaniner til giganter bekledd i ekte ridderrustning. Alle fiendene har riktignok en relativt åpenbar svakhet, men når man er omringet av ti vakter med forskjellige egenskaper skal det godt gjøres å komme fra kampen uskadd. Dessverre vil kampene etter hvert bli nokså trivielle affærer, ettersom Ezio etter hvert blir særdeles flink med sine doble ess skjult i ermet.
Det blir det mye opp til en selv hvor mye man ønsker å gjøre ut av kampene – spiller man slik som tiltenkt kan kampene bli særdeles heftige, men om man derimot "jukser" er det hele over på sekunder. Og vil man gjøre det virkelig enkelt trengs ikke mer enn en røykbombe – å gjøre kål på hostende fiender er kanskje ikke særlig sporty, men særdeles effektivt.
Konklusjon
AC2 er et virkelig enormt spill. Fra start til slutt brukte jeg godt over femten timer, og skulle jeg tatt alt av sideoppdrag hadde jeg garantert passert tjue. Desto mer lengde får du ut av spillet om du pusser opp den forfalne landsbyen din, som forøvrig er en særdeles effektiv inntektsmetode. Spillet er faktisk såpass stort at det er mange aspekter jeg knapt har berørt i denne anmeldelsen, men hvorvidt dette er viktige punkt eller ei blir nok særdeles subjektivt.
Jeg hadde store forhåpninger til AC2, dessverre har de kun blitt delvis oppfylt. Det største ankepunktet jeg har mot spillet, er at svært få av forgjengerens problemer er løst. De som er løst, er morsomt nok erstattet av nye problemer. Det er dog ikke alt galt, på sitt beste er spillet minst like bra som forgjengeren. Men der ligger også problemet, i mine øyne skal en god oppfølger være bedre enn forgjengeren. Har du ikke spilt det forrige spillet er det ingen grunn til at du ikke skal anskaffe deg AC2, men er du derimot kjent med Altairs eventyr vil du nok bli litt skuffet over hvor likt Ezios eventyr er – på godt og vondt.
