Private væpnede styrker blir mer og mer vanlig, det har vi blant annet sett i Irak de siste årene. I Army of Two er det nettopp slik at du får dollar for drap, i tjeneste for verdens største privatmilitære selskap. Som Elliot Salem og Tyson Rios skal du utføre oppdrag i kjente områder som blant annet Afghanistan, Irak og Somalia. Slik navnet antyder er det lagt opp til at dette skal være en opplevelse som kan deles av to spillere samtidig, men ser man bort fra den menneskelige faktor er det små forskjeller på kampanjemodusen enten du spiller alene eller sammen med andre.

Dvask historie

Når du spiller kampanjen følger du det som på sitt beste er en standardisert historie om penger, drap og svik. Mellomsekvensene er teknisk sterke, men de makter aldri å skape et bånd mellom deg og figurene i spillet. Selv forsøkene på humor feiler med glans, og det er svært vanskelig å i det hele tatt få et forhold til Salem og Rios. Dermed blir det tidlig klart at her har man satset på ren action. Skytingen er beholdningen i Army of Two.

En er alltid to mann på laget, enten du spiller alene eller sammen med en kompis. Denne dualiteten danner grunnlaget for spillopplevelsen. Her er det snakk om å samarbeide for å overrumple fienden. Vi har sett teknikken tidligere i blant annet Brothers in Arms. Her er det om å gjøre for én å tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet, mens den andre sniker seg ut på flanken. Slik oppmerksomhet får du ganske enkelt ved å skyte som en gal, da oppnår du såkalt «aggro». Hvis du holder denne lenge nok kan du utføre spektakulære angrep i sakte film, men hovedpoenget er altså å gi makkeren spillerom.

Brettene legger nemlig åpenbart opp til at flankene skal brukes. Fiendene er flinke til å bruke sandsekker og andre objekter til å gjemme seg. Selv om deres opp-og-ned-bevegelser raskt blir forutsigbare er de ikke alltid lette å treffe – de tåler da også et par skudd før døden inntreffer. Enkelte ganger støter du også på armerte maskingeværstillinger, og da må du snike deg rundt på kanten. Denne formelen fungerer utmerket, og det er moro å få til velkoordinerte angrep. Prisen du må betale for en relativt ensformig offensiv taktikk er brett som raskt blir lette å lese, variasjonen uteblir i for stor grad.

Det er sikkert derfor man har valgt å krydre Army of Two med et par spektakulære sekvenser. Vi har snakket om «aggro»-angrep i sakte film, men det finnes også et angrep der man står rygg til rygg og plaffer løs mot fienden – nesten for å understreke at vi styrer en tomannshær. La det være sagt med en gang, dette er en gimmick av dimensjoner. Funksjonen starter automatisk på et fast sted på brettet, og består i å skyte et par dusin fiender i sakte film. Det er tydelig at det er et forsøk på å gi oss skikkelig action, men det blir uinteressant når det ikke gir reell fremgang og det ikke virker å være en merkbar risiko for å dø.

En litt mer vellykket funksjon er bruken av skjold. I trange seksjoner fungerer det bra at en bærer skjoldet, for eksempel en bildør, mens den andre plukker ned slemminger. Skjoldet har begrenset liv, så du må handle smart og raskt. Som i bruken av flankene får vi inn et element av taktikk, noe som er gledelig.

Flere muligheter

Riktig ildgivning er selvsagt avgjørende for om man lykkes i Army of Two. Det finnes flere måter å løse gitte situasjoner på. Når du har funnet deg et godt skjulested kan du for eksempel fyre av blindt, det vil si med bare våpenet over kanten av der du oppholder deg. Dette er effektivt når du møter store fiendtlige styrker. Du kan også sikte mer nøyaktig, men da blottlegger du seg selv. Granater er fint i de mest hektiske situasjonene, mens det er uhyre kult å ha muligheten til å kjøre koordinerte snikskytterangrep sammen med hærkompisen din.

Det å søke horisontalt dekke fungerer bra, ikke minst takket være en synsvinkel i tredjeperson. Du er skjult, samtidig som du har god oversikt over slagmarken. Vertikalt, slik som ved hushjørner, er ikke dette like godt løst. Her blottlegges du i langt større grad, og det er ikke mulig for figuren å «suge seg» inn til veggen. I disse tilfellene er det ofte rene Rambo-angrep som er det beste, noe som dreper det taktiske elementet.

Det å gi ordrer kjapt og effektivt er viktig for at vår dødelige duo skal være så effektiv som mulig. Fordeligen av «aggro» er det sentrale her, man må bli enige om hvilke roller hver enkelt skal ha. Dessuten kan man gi ordre om å stoppe eller avansere mot fienden. Som vi har vært inne på kan enkelte mål kun angripes bakfra, og da er det naturlig at en av dere holder en stasjonær posisjon mens den andre sniker seg rundt. Man kan for øvrig også bytte våpen når som helst, samt gi hverandre ros og ris. Ordresystemet er enkelt og lett å lære, noe som er helt nødvendig for et spill der kamphandlingene går slag i slag.

Jeg kan heller ikke unngå å like systemet for førstehjelp. Hvis en av lagkompisene sliter, kan den andre steppe inn å gi livreddende assistanse. Om man befinner seg i skuddlinjen må man selvsagt dra vekk den falne soldat, og det er stilig at begge kan fyre av våpnene underveis i prosessen. Slike smådetaljer setter jeg som spiller stor pris på. Når man er trygt i le er det bare å helbrede din kompis, og så er krigen i gang igjen for fullt. Andre samarbeidselementer inkluderer det å hjelpe allierte å komme seg opp på høyereliggende steder, samt trekke kompisen din opp dit etter deg. Uten å jobbe sammen kommer du med andre ord ikke langt i Army of Two.

Selv om det kan være litt forutsigbare er fiendene i dette spillet skikkelige skarpskytere, i hvert fall på lengre hold. De er gode til å sikte, og behandler objekter som kan brukes som gjemmested på en realistisk måte. Videre jobber fiendene opp mot en slagmark som hele tiden forandrer seg og de gjør livet surt for deg som angripende makt.

Da er det et lite paradoks at de samme slemmingene virker å være totalt blinde i nærkamp. Jeg opplevde flere ganger at fiender løp rett forbi meg for å finne en plass å hjemme seg, fremfor å plaffe meg ned når man faktisk hadde sjansen. Det blir rett og slett for dumt. Din datastyrte medhjelper er heldigvis langt mer aggressiv, og vet som regel hvordan man følger ordrer på en korrekt måte.

Korstog

Store deler av Army of Two er viet til et privat selskaps kamp mot terrorisme, det vil for det meste si muslimske ekstremister. Selv om dette ikke er helt politisk korrekt, fungerer det i en såpass lettbent tittel som dette. Fortellertekninsk er det neppe noen som tar Army of Two særlig seriøst uansett. Likevel har EA gått i en liten felle med sine stereotype fiender. Selvmordsbombere er lagt inn kun for at man skal «gjenkjenne» hvem fienden er. Disse kommer løpende i sirupsfart mot deg mens de veiver frenetisk med armene. Et skudd i brystregionen gjør at de eksploderer, og da tar man gjerne med seg noen medterrorister i dragsuget. Dette er litt bak mål. Hvem sender selvmordsbombere veivende rundt i konflikter i trange bakgater og smug? Greit, fremstill disse ekstremistene som slemme – men dumme er de neppe.

Som en del av en liten leiehær er det naturlig at du slipper unna bryet med standardisert utstyr. Både før brett og på enkelte steder underveis kan du handle diverse godsaker i våpensjappa. Våpnene er lisensierte, så her kan du blant annet kose deg med en skikkelig AK-47. Det som er litt mer unikt er at du kan oppgradere våpnene slik at de både bli mer effektive og gir deg bedre beskyttelse mot fiendtlig ild. Det blir dermed mer motiverende å fullføre noe slikt som sekundære målsetninger på brettene, da får du nemlig mer penger å rutte med i butikken. Valgmulighetene kunne likevel vært noe større, og det føles litt teit at du kan sette inn maskingeværet ditt med gull og diamanter hvis du oppgraderer til hallikversjonen.

Når du skal fyre opp Army of Two har du flere muligheter når det gjelder hvordan du skal spille det. Den lokale kampanjen kan enten spilles alene eller sammen med en kompis via delt skjerm. På større TV-er fungerer dette akseptabelt, og man har god oversikt over slagmarken. Du kan også invitere en venn eller en vilt fremmed til å spille kampanjen over nett. Dette er nok den aller beste måten å nyte dette spillet på, forutsatt at begge sitter med stemmekommunikasjon. Uten skikkelig kommunikasjon kan det nemlig raskt bli et sololøp når man spiller på nett. Til sist har vi modusen «Versus». Vi har dessverre ikke fått testet denne, men det virker forlokkende å spille to mot to på hvert sitt lag på en slagmark full av fiender.

Visuelt holder dette spillet et jevnt høyt nivå. Grafikken gjør aldri at haka deiser i bakken, men Army of Two er utvilsomt et pent spill. For min del var det spesielt lyssettingen som imponerte, særlig på brett med lav sol. Det er flott å se at man faktisk kan bli påvirket av hvor man står i forhold til lyset. Øynene trenger også tid til å justere seg om du går fra ekstremt lyse til mørke områder, noe som er en fin effekt. Animasjonene på de mange figurene oppleves ikke som like god, og det virker innimellom som din allierte flyter på luftputer over bakken. Mellomsekvensen er som nevnt teknisk midt i blinken og flere av disse actionsekvensene er som hentet ut av filmens verden.

Til tross for at historien aldri bikker over middels, og at militærklisjeene flyter over både her og der, er faktisk stemmegivningen ganske god. Både Salem og Rios roser hverandre og krangler på en overbevisende måte, og de mer perifere skuespillerne markerer seg også ved å fremføre troverdige stemmepresentasjoner. Musikken er mer anonym, men også her har man funnet et nivå som passer bra med sjangeren. Våpenlydene kunne alltids vært bedre, men med et skikkelig anlegg mangler det ikke trøkk i de heftigste skuddvekslingene.

Konklusjon

Army of Two gir grei underholding både alene og sammen med kompiser. Flerspillerdelen over nett er spesielt spennende, og med skikkelig kommunikasjon er det en sann glede å kjøre gjennom et par brett sammen med en kompis. Uheldigvis synes jeg spillet blir forutsigbart og slitt litt for raskt. Den noe ensformige tilnærmingen til taktiske situasjoner gjør at flere brett blir et rent pliktløp. Da hjelper det lite at man krydrer med fallskjermhopping og andre gimmicker. Historien fremstår også som lite troverdig og ikke spesielt engasjerende. Dessuten hadde jeg gjerne sett enda bedre interaksjonsmuligheter med miljøet rundt deg i stridssituasjoner. Det er spesielt når man skal søke vertikal dekning at svakhetene skinner gjennom.

Army of Two er et ganske godt produkt på veien til flere samarbeidsorienterte skyteopplevelser, men EA må jobbe enda hardere med en eventuell oppfølger før jeg lar meg frelse og døpes i gladvoldens sosialreligion.