LONDON (Gamer.no): Middelmådige kritikker har vært gjennomgående for de to foregående spillene i Army of Two-serien. Mine kollegaer enes om en karakter som er litt over middels både for Army of Two og oppfølgeren Army of Two: The 40th Day. Intetsigende historier og tullete humor er fellesnevnere for de to, men en god samarbeidsdynamikk og spennende flerspillerdel har tydeligvis klart å redde de. Denne gangen er det Visceral, kanskje mest kjent for Dead Space-serien, som har tatt over styringa. Nå gjenstår det å se om de kan puste nytt liv i Army of Two med The Devil's Cartel.
Færra te Mexico
Visceral har først og fremst bestemt seg for å bytte ut soldatene Elliot Salem og Tyson Rios, som var hovedpersonene i de tidligere spillene. Et noe mislykket forsøk på «bromance» og tilhørende humor var ingen innertier, så denne gangen får vi se nye og mer seriøse rollefigurer. Alpha og Bravo er et par leiesoldater ansatt i Tactical Worldwide Operations. De befinner seg i den oppdiktede byen La Puerta i Mexico, midt i en blodig narkokrig. Ordføreren har gitt de oppdraget å rydde byen for sitt kriminelle narkomiljø, og det vil by på utfordringer.
Som seg hør og bør blir det både korrupte narkobaroner, sleipe politikere og svik. Leiesoldatene går inn i noe som egentlig skulle være en jobb, men som etter hvert blir personlig. Det høres ganske klisjéfylt ut, men jeg er villig til å la tvilen komme Visceral til gode inntil videre. De har i alle fall valgt et dagsaktuelt og veldig alvorlig tema, og tar ikke lett på det. Det ble gjort klart at de vil ha en seriøs og sterk historie med troverdige rollefigurer og basere det på virkelige hendelser. Alpha og Bravo skal få mer kjøtt på beina enn sine forgjengere, slik at du skal kunne leve deg bedre inn i historien og etter hvert kanskje bry deg litt om disse muskelbuntene.
Fokuset på en gjennomført og alvorlig historie står i sterk kontrast til selve spillingen, hvor du brutalt slakter ned folk på overdrevent vis. Dette er nemlig noe Visceral vil videreføre, for å beholde noe av humoren i de to forrige spillene. Gladvolden som kan minne om testosteronbomba «The Expendables» er i høysetet, og dette fikk jeg se litt av da jeg nylig testet en kort demo i London.
Destruksjon
Jeg fikk spille som Bravo, og ble kastet rett inn i det. Duoen befinner seg i en bygning full av skurker, og Alpha er nede for telling. Jeg må kjempe meg fra andre etasje og ut på en plass for å finne kompisen min og gjenopplive ham. Kontrollene er responsive og fungerer slik de burde i et actionfylt spill som dette. Jeg plaffer ned fiender uten store problemer, og finner til slutt Alpha. Så fort han er på beina strømmer selvfølgelig fiendene på og viktigheten av samarbeid, som har vært hovedfokus gjennom hele serien, kommer til syne.
Det er ikke så mange fancy gimmicker og kompliserte system her. Det hele er kokt ned til at hver spiller har tilgang på noe som kalles «overkill», representert som en linje på skjermen til hver spiller. Denne må lades opp, og hvor fort dette skjer avgjøres av hvor flinke gutta er til å samarbeide om å drepe fiender. Når den er fulladet er det bare å trykke på en knapp og la ødeleggelsen begynne. Så lenge denne er aktiv er du nemlig uovervinnelig, og knuser alt på din vei. Dette gjelder ikke bare fiender, det gjelder også bygninger og andre ødeleggbare ting i miljøet. De to foregående spillene brukte Unreal Engine, men denne gangen har de valgt Frostbite 2, kanskje mest kjent fra Battlefield 3. Det er synonymt med detaljerte og flotte miljøer, som kan smadres og rives i fillebiter.
Dynamisk duo
Samarbeid er jo viktig, og dette viser seg også når det gjelder «overkill»-mekanikken. Du kan selvfølgelig velge å bruke din når den er klar, men om du venter til kameraten din har ladet opp sin og dere bruker de samtidig, så er helvete løs. Da går begge inn i en slags «bullet time»-sekvens hvor dere ikke tar skade, ikke trenger å lade våpnene og alle kulene gjør massiv skade på alt som står i veien for dere. Jeg fikk teste dette da vi kom til en slags «boss» i demoen.
Dette var et helikopter som var vanskelig å ta ned, og vi måtte søke dekning for å holde oss i live i kuleregnet. Det å søke dekning er et viktig element, og til tider en nødvendighet. Heldigvis fungerte dette som en drøm. Det er rett og slett slik at du løper dit du vil ta dekning, trykker på en knapp og vips så er du låst til veggen. Da er det bare å sikte og fyre løs, eller eventuelt spraye kuler uten å sikte. Ser du et annet fristende utsiktspunkt er det så enkelt som at du flytter siktet dit, trykker på knappen og beveger deg dit automatisk. Hvis du heller vil leke Rambo, og sannsynligvis dø i forsøket, så kan du bare dra bakover på analogstikka.
Vi fortsatte å slakte ned fiender fra våre trygge gjemmesteder, og når vi var klare trykket vi på knappen og løp frem og tillintetgjorde helikopteret. Vi måtte riktignok gjennom to slike runder før helikopteret eksploderte, men fy søren så moro det var! Det å løpe rundt som en uovervinnelig muskelbunt og fyre løs mens bygninger og fiender falt ned rundt meg føltes tilfredsstillende. Hvem blir vel lei av gladvold, eksplosjoner og skyting i sakte film?
Konklusjon
Army of Two: The Devil’s Cartel byr ikke akkurat på revolusjonerende og nye idéer når det gjelder spillmekanikker, men basert på de drøye ti minuttene jeg fikk prøve syns jeg kombinasjonen de har valgt å bruke fungerte bra. Det er nedstrippa og enkelt, med samarbeid, spenning og action som drivkraft. Kontrollene fungerer godt, og det er enkelt å komme seg inn og ut av dekning når det er behov for det. «Overkill» er en testosteronfylt og morsom mekanikk, og jeg syns det var utrolig underholdende å legge alt øde rundt meg. Det blir litt som en actionfilm i spillform, sånn sett.
Forgjengerne har ikke akkurat vært kjent for kompliserte og dype historier, men det skal visst bli annerledes denne gangen. Rollefigurene skal få en mer fyldig bakgrunn, med mål om at du etter hvert skal bry deg om de. Settingen for historien er mer seriøs, og tar utgangspunkt i narkomiljøet i Mexico, som er kjent for å være fullt av brutale og hensynsløse typer. Dette står i kontrast til selve spillingen, som er full av gladvold og overdreven slakting av drøssevis med fiender.
Jeg er litt skeptisk til hvordan denne blandingen skal fungere i praksis. Visceral sier de ikke vil ta lett på dette temaet, men å blande inn sekvenser som er en hver tullete actionfilm verdig virker litt rart. Disse sekvensene er dog veldig underholdende, så jeg håper at en blodseriøs historie ikke vil ødelegge godstemningen for mye. Jeg fikk ikke se noe særlig til historien i den korte demoen jeg prøvde, så det gjenstår å se hvordan de vil løse dette i det ferdige produktet. Et større fokus på en god historie enn det har vært tidligere er i hvert fall ikke å forakte uansett.
Det er potensiale her. Vi har for eksempel ikke sett så mye til flerspillerdelen som foregår på nett enda, noe som var et positivt element i de gamle spillene. Jeg har tro på at Visceral sin tilnærming til serien vil by på en spennende historie og underholdende spilling, og håper de kan skape en god balanse mellom seriøse tema og fjasete, overdreven gladvold.
Army of Two: The Devil's Cartel kommer til PlayStation 3 og Xbox 360 mars 2013. Vi fikk prøve spillet under et pressearrangement i regi av Electronic Arts, som også sponset oss med reise og opphold.
