Jeg og laget mitt hopper endelig ut etter en stund i stridsrommet på en M 113-vogn - et pansret personellkjøretøy konstruert for transportering av tropper. Jeg er sammen med en forholdsvis liten amerikansk kontigent, stasjonert på den fiktive øya Sahrani i Atlanterhavet, hvor en eskalerende diplomatisk konflikt holder på å utvikle seg til full krig.
– OK gutter, det er meldt om skyting inne i byen Corazol som er rett foran oss. Våre ordrer er å rykke inn i byen for å finne ut hva som foregår.
Samtlige på laget bekrefter at de nettopp fikk med seg hva laglederen sa over intercomen. Vi går rolig mot sentrum av byen med rifla i skuldra og holder øynene i sektor.
– Fiendtlig geværmann, klokken 12, 100 meter.
I det jeg får fienden i siktebildet, treffer en av hans 7,62 mm helmantlet meg rett i fleisen, og ikke engang potta kan redde meg fra noe slikt. Jeg segner om og må starte oppdraget på nytt.
– Jentoftsen, denne gangen må du være mer på. Jeg vil ikke ha noe av at lagmedlemmene mine faller før vi i det hele tatt har krysset veien.
Lagføreren er ikke snau, men jeg skjønner at han er forbannet. Jeg ble jo drept før jeg hadde fått avfyrt ett eneste skudd. Vi prøver på nytt og denne gangen går den fiendtlige geværmannen i bakken uten knussel.
– Fiendtlig MG-mann, klokken 11, 150 meter. Fiendtlig panservernsspesialist, klokken 2, 180 meter.
Det begynner å bli hett, og hele laget ligger i stilling mens maskingeværet raper løs mot oss.
– Fiendtlig T-72, klokken 3, 2 ...
Men i svarte! Jeg ligger skinnflat for andre gang og har egentlig bare avansert drøye 50 meter siden sist. Hvor vanskelig skal førsteoppdraget i et spill egentlig være?
Krigssimulator
Svaret på det må vel være noe sånt som; akkurat like vanskelig som i virkeligheten. Armed Assault er den åndelige oppfølgeren til det gamle og kjære Operation Flashpoint, av mange fremdeles sett på som det mest realistiske krigsspillet noensinne laget. Utvikler Bohemia Interactive, som ikke selv sitter på rettighetene til Operation Flashpoint-navnet, har i noen år jobbet med dette spillet, som skal ta krigsrealisme til nye høyder.
Armed Assault kan, akkurat som sin forgjenger, karakteriseres som en krigssimulator. Der hvor populære krigsspill som Counter-Strike og Battlefield 2 kan argumentere og skilte med en viss grad av realisme, blekner akkurat den når de stilles opp mot spill som dette. Armed Assault er beinhardt, og om du ikke tenker som en soldat, sykler du med enhjulssykkel på syltynn is.
Men hva betyr det egentlig at spillet er en "krigssimulator" og betegnes som "realistisk"? Vi er fremdeles på en PC, ikke sant?
For det første ligger det en ganske stor forskjell i dødeligheten til kulene. Der arkadebaserte førstepersonsskytere ofte opererer med en modell hvor prosjektilene er hakket dødeligere enn lang tids lettbrusdrikking, er kulene i Armed Assault å regne som en overdose heroin. Ett eneste skudd i områder bekledd av livsviktige organer, er dødelig.
En annen stor forskjell er at det ikke finnes noe minikart oppe i hjørnet som markerer fiender med fargede prikker og angir hvilken retning du står i. Dette gjenskaper elegant følelsen av å ikke vite hvor verken du eller fienden befinner seg. Våpenmodellene er også relativt forskjellige. Der man i mange spill løper rundt stiv som en påle med våpenkolben nærmest sveiset fast i skulderen, kan man i mye større grad bevege våpenet her. Rekylopptak og menneskebetjente våpens "naturlige" spredning er andre blant mange eksempler som kan nevnes.
Alt i alt fører dette som vanlig til at spillet får et relativt snevert appellgrunnlag. Der de store, enkle arkadeskyterne appellerer til en hel del folk på tvers av alder, favorittsjanger og så videre, er Armed Assault først og fremst et spill til folk som a) har tjent som soldater selv, eller b) har en generell stor militær interesse og et ønske om å prøve seg som soldat.
Ja, Armed Assault er vanskelig og tidvis ganske "utilgjengelig", men jeg kommer ikke til å begå kardinaltabben å trekke i spillets karakter av den grunn – det burde snarere ha vært motsatt.
Klassisk ideologisk motsetning
Spillet finner sted på den fiktive øya Sahrani i Atlanterhavet, som deles mellom to regimer i henholdsvis nord og sør. I sør finner vi det oljerike kongedømmet Sør-Sahrani som er et demokratisk og vestlig innstilt monarki. Nord-delen av øya forvaltes av den Demokratiske Republikken Nord-Sahrani. Ett ekstra magasin til den som gjetter hvem som er "de slemme" og hvem som er de USA-støttede "snille".
Som alle andre skurkestater har også diktatorstyret i nord skjønt at det er ganske fett å ha "demokratisk" i landets tittel. Forholdene i landet er forholdsvis dårlige i forhold til det rikere sør, og en stor hær tuftet på gammelt sovjetisk materiell skal til å endre på akkurat dette. Det stakkars monarkiet i sør blir overfalt som en jomfru som har slått opp telt i en militærleir, og onkel USA kommer støttende til.
Til tross for at historien kanskje ikke er tidenes mest kreative, er den plausibel på den måten at den effektivt viser 70 år med amerikansk utenrikspolitikk kokt ned i et eneste lite scenario. Vietnam- og Korea-konflikten er på mange måter svært likt det vi finner i dette spillet. Hvorfor er det alltid gutta fra nord som er sjarlataner?
