Det hviner og smeller, grus fyker rundt meg og jeg har for lengst mistet fornuften – jeg lader nok et magasin og klemmer avtrekkeren til bunns, men så skjer det. Med ett hører jeg hva som best kan beskrives som lyden av en tomat som knuses. Skjermen blir uklar, en rødfarge fyller skjermen. Jeg er død.
En time før jeg skulle møte min skaper var jeg om bord på et hangerskip, uten en ide om hva som skulle skje senere. En småsvett gruppe soldater bades i lyset fra flimrende lysrør, det lukter våpenolje og kruttgasser. Plutselig åpnes døra, ut kommer Kaptein Miles, han forteller kort og godt at vi skal ut i krig. Gutta jubler, men kun overfladisk – dette er ikke grønnskollinger, de vet hva som egentlig venter.
Bullets fly through it
Det er borgerkrig i Chernarussia, den tidligere Sovjet-staten er i fullt kaos. Titalls av geriljagrupper kjemper på tvers av politiske ideer og etnisk tankegang. Midt i krigen står den sivile befolkningen som blir hjelpesløse ofre for tortur, massemord og verre til. Verden reagerer, de kan ikke lenger stå på sidelinjen, kavaleriet blir tilkalt. Og hvem andre skulle det være enn The United States Marine Corps – Semper fi.
Det er her du kommer inn, Sersjant Matt Cooper, medlem av beryktede First Recon. Som medlem av denne eliteenheten vil du stadig befinne deg bak fiendens linjer undertallig i både menn og gevær. Heldigvis har du som regel massevis av leketøy tilgjengelig for å løse diverse utfordringer; både helikoptre, fly, biler, stridsvogner og mer er noe som etterhvert blir tilgjengelig til Cooper og hans gruppe. I tillegg kan du også ta direkte kontroll over dine medsoldater, så om du eksempelvis foretrekker å leke skarpskytter er det bare å hoppe i hans støvler. Det ligger altså til rette for god gammeldags kosekrig på PC-en, men ikke la deg lure.
Vel ute i feltet er det nemlig tre lekser du lærer relativt fort:
- Glem alt du vet om skytespill
- Kuler penetrerer det meste, og ikke minst, rikosjetter er livsfarlige.
- Og den utvilsomt viktigste leksa, hører du skudd – hiv deg på bakken.
Som man skulle forvente av et spill som beskrives som den ”ultimate krigssimulatoren” er realismen i høysetet. Men det man ikke riktig forstår før man faktisk opplever det, er hvor realistisk Arma II faktisk er. Her vil du dø morsomt fort om du springer hodestups ut i krigen, det gjelder å planlegge nøye, bruke list og ikke minst, hodet. Det skal nemlig ikke mer til en ei velplassert kule til før spillet er over – er du heldig blir du kanskje bare truffet i foten. Men tro meg, du går likeså i bakken. Da er det lite annet å gjøre enn å hyle ut etter legen, og håpe ikke han også har blitt skutt.
Etterhvert som du forstår at Arma ikke kan spilles som andre spill, men må spilles som noe eget, venter trolig en liten åpenbaring. Svært få spill klarer å gjøre deg såpass våken mens du sitter foran tastaturet, øynene dine vil trolig være limt fast til skjermen i søk etter fiender blant trærne, og ikke minst, ørene spikret fast til hodetelefonene etter søken på skuddsmell. Du vil med andre ord konstant være på tå hev, fordi du vet at om det smeller kan det hele være over på sekunder. Mye av æren for dette bør tildeles den kunstige intelligensen, når den fungerer vel og merke. Jeg har død tusenvis av ganger og egentlig vært glad for det, rett og slett fordi det føltes rettferdig. Eksempelvis ble jeg på et oppdrag ute i en kornåker først omringet, deretter tvunget i dekning av en særdeles effektiv snikskytter og til slutt skutt av et lag som flanket gruppen min. Jeg ble rett og slett utmanøvrert.
Spillet, eller rettere sagt, den kunstige intelligensen, er veldig flink til å gjøre deg oppmerksom på dine feiltrinn. I den forstand at du fort havner seks fot under om du gjør en feil. Enhver ordre, hver minste kule i magasinet og hvordan du benytter deg av hjelpemidler som artilleri får alt en betydning i feltet. Velger du eksempelvis å bruke artilleriet på en gruppe soldater kan du fort komme til å angre på det når de returnerer med stridsvogner, og din eneste løsning er å løpe for harde livet.
Få bøtta av hodet
La meg bare få det helt klart, Arma II er et fantastisk godt spill. Opplevelsen spillet tidvis leverer er trolig det nærmeste du kommer deg krig, neste steg er trolig Heimvernet og skyting med rødfis blant grantrær.
Dessverre er ikke alt gull og grønne skoger, for Arma II er dessverre det mest uferdige spillet jeg har spilt til dags dato. Og ja, selv verre enn beryktede Stalker. Det gjør meg nesten litt vondt når jeg nå henter fram slaktekniven fra kista, men den er dessverre velfortjent.
Spillet leverer som nevnt tidvis noen helt fantastiske øyeblikk, men dessverre også frustrasjon som intet annet. Om jeg skulle ramset opp alle problemene jeg møtte på mens jeg spilte gjennom spillets kampanje ville det trolig blitt ei nokså lang liste, så av hensyn til mine lesere, skal jeg begrense det til noen kjernepunkter.
Den kanskje minste feilen er riktignok ikke særlig frustrerende, men drar likevel helhetsinntrykk noen hakk nedover. Stemmeskuespillet i Arma II er som forventet jevnt over nokså lavt, men heldigvis med unntak. Det hjelper dog lite når man tidvis skulle tro at personen som snakker til deg har ei bøtte over hodet; raspelyder, ekko, monotone stemmefall og særdeles gebrokken engelsk er dessverre ikke en suksess-cocktail. Man kan tilgi det, men det er likevel litt skuffende ettersom autentisiteten Arma II strever såpass etter blir nokså svekket av dette.
Den dog utvilsomt mest frustrerende faktoren med spillet er summen av hundrevis av småfeil. Jeg kan nevne kuler som ikke registrerer at de burde ha truffet, lagkamerater som plutselig blir lam fra livet og opp, fiender som går under bakken, helikoptre som velger å krasje i det eneste treet innenfor 100 kvadratkilometer, titalls minutter med venting på forsterkninger som aldri kommer og mye mer. Det er fryktelig synd å se hvordan spillet stikker kjepper i hjulene for seg selv, fordi når det fungerer, fungerer det så innmari godt. Dessverre er det like langt mellom ”må oppleves”-øyeblikkene som det er mellom ”nå fyker tastaturet ut vinduet”-øyeblikkene.
Og ja, jeg bruker dessverre. For når kulene flakser mellom ørene, lagkameratene hyler i smerte og granatene smeller centimeter foran øynene er opplevelsen av realisme så stor at du trolig vil bli diagnosistert med shell shock. Derfor er det så inderlig synd at spillet ikke kan være slik hele tiden.
Kontroller til besvær
Fem. På fem forskjellige måter kan jeg endre våpen i Arma II, men ikke på en eneste naturlig måte kan jeg få opp radioen. Kontrollene i Arma II er enkelt sagt sinnsvakt komplisert, såpass avanserte at det ryktes et eget fag for å lære dem er underveis på landets Informatikk-studier. Her finnes det godt over hundrevis av forskjellige kombinasjoner, og det verste er at du bør lære alle. Om du hopper over treningsdelen i spillet vil du trolig føle deg som 1. klassing som har fått i oppdrag å regne ut månens bane rundt jorda. Så godt som ingen knapper er plassert der du forventer å finne de, noe som blir desto verre av et relativt horribelt grensesnitt. Å måtte bruke både tall, mellomrom – og backspacetastene mens det smeller rundt øra er mildt sagt vanskelig.
Klarer du dog å mestre hva som beskrives som kunstformen ”Arma II-touch” er ting heldigvis ikke så ille. Da skal du se at du klarer å få både enhet to og tre til å synge nasjonalsangen mens de skyter … stående på en fot … mens de klapper takten til Abbas ”Gimme gimme gimme”. Poenget er at spillet har en kommando for omtrent alt, noe som i utgangspunktet er positivt. Dessverre er innpakningen derimot helt ubrukelig.
Og slaktekniven er dessverre ikke blitt sløv enda, det er nemlig nok et punkt jeg må nevne. Spillets elendige optimalisering. Selv ikke med en innlånt Core i7-plattform med tilhørende GTX295 vil Arma II flyte pent. På undertegnedes maskin var jeg helt nødt til å justere innstillingene til en plass mellom ”normal” og ”high”. Resultatet er dessverre at den storslåtte grafikken spillet reklamerer med forsvinner i stor grad, noe som faktisk blir kritisk for hvordan spillet oppleves. Ettersom de fleste fiender naturligvis er utstyrt med kamuflasjeuniformer blir grumsete vegetasjon fort din verste fiende, selv om lagkameratene dine rapporterer om fiender rett foran nesetippen din vil du trolig titt og ofte oppleve og ikke se dem. Og når du først ser dem, vel, da er det som regel for sent.
Konklusjon
Så var vi der, hvor jeg egentlig ikke vil være. Fordi en liten stemme inne i meg hyler ordre om at jeg skal hute meg tilbake på slagmarka, men vil jeg virkelig tilbake? Joda, jeg vil det. Jeg vil tilbake fordi jeg har koset meg veldig mye med Arma II (i den forstand man kan kose seg blant hissige hurtiggående prosjektiler), men jeg har dog også vært virkelig frustrert.
For å beskrive Arma II er det på plass med nok en analogi, nemlig en gourmetrestaurant. Råvarene kokken hadde tilgjengelig var utsøkt som få, men dessverre slurvet han voldsomt med tilberedningen. Arma II er altså som et gourmetmåltid bestående av utsøkte råvarer, det er bare ikke tilberedt godt nok. Men hvem vet, kanskje kelneren kommer snart med litt salt og pepper (les: en patch)?
Likeså, dere må unnskylde – det har kommet rapporter om en geriljagruppe to klikk øst, ergo tar jeg ladegrep på min trofaste M4 og hiver meg i et helikopter.
