Et helt annet spill
Alle kolonistene heter det samme. Skipene heter det samme. Bygningene er de samme. Grunnleggingsfedrene er de samme. Indianerne er de samme. Alt virker likt, men spillet er et helt annet. Jeg ble nødt til å legge om hele min strategi for å overvinne dette spillet hvis jeg ønsket å spille mer – og det gjorde jeg. Jeg kunne altså ikke ha noen stor stående hær hvis jeg skulle utfordre kongen. Jeg så hvordan hans hær vokste seg til en horde ettersom mine politikere i koloniene jobbet, men til nå hadde det ikke vært noe stort problem siden jeg kunne kjøpe min egen hær med alle pengene jeg tjente. I det gamle Colonization kunne du ha så mange soldater du bare ville, og det innvirket ikke på oppslutningen for løsrivelse - nå måtte jeg legge om alt.
Jeg skred til verket igjen og valgte denne gangen å kolonisere Nordøst-Amerika. Jeg skulle ha mange kolonier. Veldig mange. Alle skulle være stappfulle av folk og alle skulle støtte meg. Jeg skulle ikke glemme en eneste ressurs. Sigarer, rom, tøy, kåper og sølv skulle produseres. I stedet for å være perfekte produksjonsmaskiner som fungerte enkeltvis, skulle nå alle mine kolonier være et nettverk. Noen skulle produsere masse mat, mens andre skulle fokusere på tømmer og malm. Noen skulle høste råvarer og andre skulle raffinere dem til ferdige luksusvarer. Og det virket.
Flere gallioner enn noen gang før seilte i skytteltrafikk frem og tilbake til Europa. Mine nederlandske lederevner holdt prisen stabil og skatten på et tålelig nivå. Kongens hær vokste og vokste, men min industrielle maskin malte jevnt og trutt. Kanoner og mektige krigsskip ble kjøpt og produsert som aldri før. Mine matproduserende kolonier formelig spydde ut kolonister og indianerne lærte dem villig opp i alle slags fag.
Med så mange kolonier kunne jeg ha en liten stående hær, men selv med alle mine kanoner var den ingen match for kongens. Min oppslutning steg i alle kolonier og nå var det på tide å spille mitt ess fra ermet. Jeg la om fra å produsere mat til hester og fra verktøy til våpen. Tonn på tonn med våpen og tusenvis av hester. Alle kolonier skulle fylles til randen. Gallioner gikk fra å være handelsskip til å bli lagerhus for det som skulle bli min fremtidige hær.
Enden var nær
Nå var tiden moden – mine krigsskip dekket kysten, mine kanoner stod fem i dybden i alle byer og mine handelsvogner og handelsskip var stappfulle av hester og våpen. Jeg erklærte meg uavhengig fra kongen. Min strategi skulle nå få sin ultimate test. Etter uavhengighetserklæringen fikk jeg velge hva mitt nye lands grunnlov skulle bestå av. Jeg valgte nesten identisk med USAs grunnleggere, bortsett fra å gi rettigheter til mine indianske venner og å fullstendig forby slaveri. Om mine valg ville få stå særlig lenge kom jeg snart til å få svaret på.
Kongens flytende festninger av noen krigsskip dukket snart opp, fullastet med soldater og artilleri. Nå kom sannhetens øyeblikk. Jeg snudde alle mine kolonier på hodet. En rund og god rombrygger ble gjort om til fryktløs kavalerist. En fredelig tobakksdyrker ble gjort om til en soldat klar til å forsvare sin koloni. Jeg satte våpen og hester på nesten alt som kunne krype og gå. Plutselig hadde mitt fredelige rike blitt væpnet til tennene.
Hvor enn kongen gikk i land ble hans styrker møtt med bølge på bølge av hurtig kavaleri. Fra sine trygge fort seilte mine krigsskip ut og ofret seg for å svekke og til slutt senke min fiendes massive ”Man-o-Wars”. Med et ubrutt veinettverk og et ustanselig kavaleri kastet jeg kongen på havet igjen og igjen. Mine krigsskip ble snart veteraner og fikk etter hvert overtaket over deres før så overlegne fiende. Etter flere års krig fanget jeg kongens siste krigsskip, skadet i en bukt, og mine «Ships of the Line» kastet seg over det som løver på en såret elefant. Kongen var beseiret og Amerika var mitt.
Ett nytt mesterverk?
Når det gamle Colonization kom ut var det virkelig et mesterverk. Jeg synes det var utrolig mye bedre enn det første Civilization-spillet, og er et av de spill jeg har spilt aller mest opp gjennom årene. Jeg begynte å spille Civilization IV: Colonization som om det kun skulle være en oppgradering av det gamle, men det er det definitivt ikke. Det er et spill som krever helt andre strategier selv om så utrolig mye er likt.
Det nye Colonization har mange svakheter. De andre europeiske maktene er for svake i den nye verden og taper ofte mot både deg som spiller og indianerne. At kongens hær vokser kun avhengig av om du har politikere i dine byer, som skaper oppslutning, er ubalansert. At du gjennom hele spillet må sende skip etter skip over havet blir i lengden slitsomt, og at opplæring på skoler og universiteter etter hvert blir så tidkrevende er urimelig.
Det blir likevel feil å se på det nye spillets største forskjeller som problemer siden det er nettopp de som definerer dette spillet. Det er mer historisk riktig at befolkningen i koloniene grep til våpen når kongens hær landet i Amerika, enn at de hadde en stor stående hær klar til å beseire ham.
Selv om det er flere ting jeg misliker ved det nye Colonization er det mange ting jeg liker. Systemet med «Founding Fathers» er virkelig bra. Civilization IV-grafikken er nydelig og brukergrensesnittet er godt. At du får velge hva din nye nasjons grunnlov skal bestå av er et kjempefint trekk, for det gjør strategien enda dypere og gjør mulighetene for læring flere. Det store spørsmålet er vel likevel: Er det nye spillet bedre enn det gamle? For å være helt ærlig må jeg si nei. Selv om mange sider, som brukergrensesnitt og grafikk, er milevis bedre enn hva de opprinnelig var, synes jeg Civilization IV: Colonization har flere begrensninger i muligheter og strategi enn dets gamle far. Den nye versjonens enorme pluss er dens oppgraderings- og modifikasjonsmuligheter.
Jeg tror at om ikke mange uker vil mange av det nye spillets ubalanser bli rettet opp i oppdateringer, og spillere vil ha laget modifikasjoner som kan få dette nye spillet til å gjøre ting dets forgjenger bare kunne drømme om. Slik spillet er i dag når det ikke opp til sin navnebror fra nittitallet, men slik det blir om noen måneder tror jeg det har blitt vesentlig forbedret av Sid Meier og alle hans spillere – kanskje til et nytt mesterverk.
